Når natur blir kulturarv

Dactylanthus taylorii i blomst. Dactylanthus er en parasitt som vokser på andre trærs røtter. By Department of Conservation - [New Zealand Department of Conservation <a href="http://www.doc.govt.nz]">www.doc.govt.nz]</a>, CC BY-SA 4.0, <a href="https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47509285">https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47509285</a>
Dactylanthus taylorii i blomst. Dactylanthus er en parasitt som vokser på andre trærs røtter. By Department of Conservation - [New Zealand Department of Conservation www.doc.govt.nz], CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47509285


Skrevet av Herdis Hølleland

Hva gjør du når du innser at du står midt i en krigssone du ikke visste eksisterte? Bli med inn i New Zealands dype skoger.

Langt utenfor allfarvei—midt mellom Auckland og Wellington—ligger Kakaramea. Skal en dit må en ut med firehjulstrekkeren og være forberedt på å kjøre seg gjennom vegetasjonen. Sammen med forvaltere fra New Zealands Department of Conservation, frivillige fra Project Tongariro gjorde jeg nettopp det en våt høstdag.

Lasteplanet var fullt med netting, regntøyet var på og vi var klare til å bidra til New Zealands store konserveringsmaskineri. Målet for dagen: Å transformere nettingen til små bur som skulle beskytte enklaver av planten Dactylanthus taylorii, men hvorfor bure inn planter?

Innfødt i fare

Kort oppsummert, Dactylanthus er en truet innfødt art. Etter å ha videoovervåket planten har forskere funnet ut at det er pungreven som truer Dactylantus. I dag finnes det over 30 millioner pungrever i New Zealand som hver natt spiser 21 000 tonn planter.

Pungreven spiser med andre ord opp de innfødte plantene: I jakten på den søte nektaren til Dactylanthus roter pungreven rundt på bakken og ødelegger røttene til tærne Dacytanthus vokser på.

Vår jobb ute i skogen var dermed å hjelpe Dactylanthus i kampen for tilværelsen. Det gjorde vi ved å sette nettingbur over Dactylanthus slik at pungreven ikke kommer til. Men hvis vi snur på det: Er det egentlig pungreven som er synderen?

Gamle synder – ny vokter

Enklaver av Dactylanthus innburet. Buret beskytter planten mot pungreven, men har akkurat store nok hull til at Dactylanthus innfødte pollinator, korthaleflaggermusen, kan fortsette sitt virke. (Foto: N.Z. Forest management, Rare and endangered species)
Enklaver av Dactylanthus innburet. Buret beskytter planten mot pungreven, men har akkurat store nok hull til at Dactylanthus innfødte pollinator, korthaleflaggermusen, kan fortsette sitt virke. (Foto: N.Z. Forest management, Rare and endangered species)

I 1837 introduserte de europeiske settlerne pungreven fra Australia for å lage pelsprodukter. På begynnelsen av 1900-tallet ble pelsproduksjonen mindre attraktiv og pungrevene sluppet ut New Zealands distriktsskoger.

Noen tiår senere viste det seg at beslutning hadde fått katastrofale følger: Pungrevpopulasjon hadde eksplodert og dens voldsomme appetitt truet stadig flere innfødte arter. I 1947 ble pungreven klassifisert som en pest. Det er altså ingen tvil om mennesker er en viktig årsak til pungrevproblemet.

I det newzealenderne prøver å ta kontroll over pesten skjer det noe: Mennesket har går fra å være en del av problemet til å bli en del av redningen. Vi bytter rolle fra å være den som har innført til å bli den som vokter skogen.

Ved hjelp av enkle hjelpemidler som video og nettingbur fører newzealenderne en kamp for å gjøre opp for gamle synder: Bevare de innfødte artene og utrydde innførte. Målet er å restaurere landskapet tilbake til det urørte landskapet som en gang møtte de første europeerne. Hvorfor gjør en det?

Natur som kulturarv

Som en av New Zealands store naturvitere har sagt: ‘Vi kan tenke på våre arter som for eksempel reptilen tuatara (eller for eksempel Dactalanthus) som våre Lascaux-malerier’.

Naturhistorien forstås og brukes på samme måte som vi her hjemme tenker på kulturarv: Den unike naturen – utviklet gjennom millioner av år uten menneskelig påvirkning – gjør New Zealand og newzealendere til hva de er.

Og når naturen forstås på den måten skjer det noe: Vi forvalter ikke lenger noe utenfor oss selv, ved å forvalte naturen forvalter vi så å si vår egen historie – vi forvalter nasjonens arv.

Naturen er en viktig del av den nasjonale selvforståelsen i «kiwiene»: Å ta vare på innfødte arter og restaurere landskap er viktig dersom kiwi-nasjonen skal fortsette å leve videre. I dag skjer det gjennom et felles nasjonalt mål: «Predator Free 2050» som alle kan ta del i.

Ved å sette ut rottefeller i hagen så bidrar du til føre New Zealand tilbake til en tid uten rovdyr. Du er med andre ord med på sikre kiwinasjonens arv lever.
 

Vil du vite mer?

Blogginnlegget bygger på artikkelen Caged for Protection: Exploring the Paradoxes of Protecting New Zealand's Dactylanthus taylorii. Environment and history 23(4): 545-567 og «Thor Heyerdahl speech» som ble holdt under Thor Heyerdahl International Day 2017.