Hva kunne en teolog bidra med i Tilregnelighetsutvalget etter 22. juli?

Paul Leer-Salvesen
Paul Leer-Salvesen

Av Paul Leer Salvesen, professor. (Foto på forsiden av roser foran Oslo domkirke: Audun Braastad / NTB scanpix)

Rettssaken etter 22. juli utløste en opphetet debatt om ansvar, skyld og tilregnelighet. Hvilke fagpersoner er best skikket til å forklare så ufattelige handlinger som de som ble utført i Regjeringskvartalet og på Utøya sommeren 2011, spurte mange? Jeg skrev en kronikk der konklusjonen var at «det ondes problem» er for komplisert til å bli overlatt bare til rettspsykiaterne. Her må vi samarbeide: psykiatere, psykologer, jurister, historikere, filosofer, teologer, og enda flere. Kunstnere, for eksempel, ville jeg tilføyd i dag. Noen dager etterpå ble jeg spurt om jeg ville la meg oppnevne til regjeringens såkalte Tilregnelighetsutvalg.

Dette er et av de mest spennende tverrfaglige oppgavene jeg har vært med på. I to år møttes vi, en dag i måneden under ledelse av juristen og humanisten Georg Fr. Rieber-Mohn: Fem jurister, to psykiatere, en psykolog, en filosof og undertegnede teolog og etiker med doktorgrad i kriminologi. Oppgaven vår var å gå gjennom reglene for utilregnelighet i Straffeloven, dommer til psykisk helsevern og rettspsykiatriens praksis. Høsten 2014 la vi frem en NOU på 425 sider med tittelen «Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern.» Regjeringen Solberg med skiftende justisministre har ennå ikke ført dette arbeidet videre til Stortinget. Men la nå det ligge. Her skal temaet være et annet:

Det var uvanlig å invitere en filosof og en teolog inn i dette arbeidet som tradisjonelt har vært overlatt jurister og psykiatere i generasjoner. Hva kunne så humanister bidra med i denne kanskje aller mest krevende delen av strafferettspleien og psykiatrien? Jo, vi kunne bringe inn historien, minne om at noen av de vanskeligste spørsmålene vi sliter med i samfunnet vårt nå, har våre forfedre og formødre kommet med bud på så lenge vi kan følge kulturenes skriftlige spor.

Som dette spørsmålet om hvem som er skyldig og hvem som skal unnskyldes: Det finnes ikke noe mer tverrfaglig enn dette. Skylden er et veikryss der vi møtes fra terapeutiske disipliner, juridiske, filosofiske og etiske. Skal vi komme noen vei, må vi snakke sammen og krysse disse faggrensene. Og det klarte vi i Tilregnelighetsutvalget. Innstillingen er enstemmig på alle vesentlige punkter. Vi holder fast ved at noen gjerningspersoner bør finnes utilregnelige fordi det er barmhjertig og fordi de mangler skyldevne. Det er retten som skal avgjøre dette, etter råd fra de sakkyndige, men uten at de sakkyndige skal ha det avgjørende siste ordet.

Humanister i et slikt utvalg kan for eksempel minne om at de første sporene vi kjenner fra en en rettspraksis der noen gjerningspersoner blir spart fordi de ikke kunne for det de gjorde, går helt tilbake til Hammurabis lov i Babylon for 4000 år siden. Siden finner vi en lignende praksis beskrevet i 3. Mosebok der israelerne oppretter seks asylbyer der gjerningspersoner som har drept «av vanvare», uten å ville det, kan søke tilflukt fra blodhevnen. Vi finner praksisen mer nøye beskrevet i Tolvtavleloven i Roma fra ca 480 før Kr. Her leser vi om hvordan furiosi og dementes, to ulike typer sinnslidende, ikke skal straffes fordi de har straff nok i sykdommen de bærer. Og hvorfor skal vi straffe dem når gudene allerede har gjort det, spurte romerne. Alle disse gamle praksisene handler om å vise barmhjertighet.

Humanister bør også lese Aristoteles inn i vår samtidsdebatt om tilregnelighet. Han er den av de klassiske filosofene som skriver mest utførlig og på mange måter mest moderne om spørsmålet i boken Den nikomachiske etikk. Han har også forestillinger om at i noen tilfeller vil det være ubarmhjertig å straffe. Men han fører tankerekken lenger og hevder at det heller ikke gir mening fordi enkelte mangler selve viljen til å utføre den onde handlingen. Det er nemlig bare handlinger som er utført med fri vilje og ut fra frie handlingsvalg det gir mening å rose eller å straffe, skriver Aristoteles. Derfor gir det ikke mening å finne små barn skyldige og straffe dem, og heller ikke klart sinnsyke mennesker. Barna og de gale kan ikke noe for det de gjør, fordi de ikke har handlet ut fra fri vilje. Men Aristoteles gjør to unntak fra denne regelen, som virker så forbausende moderne at han godt kunne vært med i vårt norske Tilregnelighetsutvalg: De som har drukket seg fra sans og samling før de begår den onde handlingen, bør straffes dobbelt, mener han. Når rusen er selvforskyldt kan den ikke tjene som unnskyldning. Han løfter også en formanende pekefinger mot dem som neglisjerer legens råd og lever så usunt at de svekker sin egen moralske dømmekraft.

Jeg er teolog og etiker med en dr. philos fra Det juridiske fakultet, og en humanist som har arbeidet empirisk med samfunnsvitenskapelige metoder i det meste av mitt forskerliv. Det har vært spennende å krysse grenser, og det er på mange måter lettere nå enn før: Samfunnsvitenskap og humaniora er på talefot og inspirerer i mange tilfeller hverandre. Det tror jeg samfunnsdebatten tjener på.

Paul Leer-Salvesen er professor i teologi og etikk ved Universitetet i Agder.