En spesialpedagogisk blogg

Retten til å gå til helvete?

7.1 2018 19:29
Foto: Michelle Irish (Flickr)

Like før jul kunne vi lese nyhetssaken om en ung kvinne med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelse, som havnet i et tungt rusmiljø etter at Bergen kommune flyttet henne til et nytt bofellesskap. Etatsdirektøren i kommunen har angivelig uttalt seg at et godt miljøterapeutisk tilbud er tilgjengelig for denne kvinnen, men at hun i stor grad velger bort dette tilbudet, at hun er fri til å ta dårlige valg, og at de ikke kan tvinge henne til noe.

Jeg kjenner ikke til saken utover det som har kommet fram i media, men siden selvbestemmelse er mitt forskningsfelt, kan det være greit å belyse nærmere hvor alvorlig misforstått denne ensidige vektleggingen av den frie viljen kan være for personer med utviklingshemming.

Når den frie viljen og retten til autonomi blir det grunnleggende premisset som styrer tjenester for personer med utviklingshemming, så gjør man seg som tjenesteyter ganske raskt skyldig i ansvarsfraskrivelse og omsorgssvikt. En overdreven vektlegging av retten til å ta dårlige valg vitner nemlig om en manglende forståelse for de sammensatte utfordringene som personer med utviklingshemming har. Utviklingshemming handler tross alt om mer enn intelligens slik det måles i evnetester. Det handler også om en dårligere evne til å vurdere og unngå risiko, og dermed står personer med utviklingshemming i fare for å bli utnyttet sosialt og/eller fysisk, og de kan lett bli offer for personer med uhederlige hensikter. Når man kjenner til denne sentrale utfordringen innenfor diagnosen utviklingshemming, kan man da fortsatt la noen gå til grunne for frihetens skyld?

I den andre enden av omsorgssvikt og ansvarsfraskrivelse ligger bruk av tvang, som er hjemlet i Lov om Kommunale Helse- og Omsorgstjenester, kapittel 9, Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Bruk av tvang overfor personer med utviklingshemming kan være problematisk, for der det forekommer tvang, står retten til selvbestemmelse i fare, og tvang kan også frarøve et individs verdighet. Men i noen situasjoner kan bruk av tvang og/eller makt være nødvendig for å verne om liv og helse. Imidlertid vil dette i de fleste tilfellene gjelde akutte situasjoner, og bruk av tvang vil alltid være en kortsiktig løsning. Det er dermed noe vanskelig å se hvordan man praktisk sett kan bruke tvang for å forebygge effektivt at en person med utviklingshemming havner i et rusmiljø.

Både bruk av tvang og fravær av innblanding er ytterpunkter som tjenesteytere kan befinne seg på, og begge ståsteder vil gi stor sannsynlighet for dårlig kvalitet på tjenestene som ytes. Men imellom disse ytterpunktene av ansvarsfraskrivelse og tvang ligger selvbestemmelse. Selvbestemmelse betyr ikke at personer med utviklingshemming skal få ta elendige valg på egne vegne, eller at de skal bestemme alt selv. Dette er som sagt ansvarsfraskrivelse, ikke selvbestemmelse. Derimot handler selvbestemmelse om å la personen med utviklingshemming være aktør i eget liv, uten utilbørlig innblanding fra andre. Ordet «utilbørlig» er vesentlig her. På grunn av de nevnte utfordringene med utviklingshemming, vil det nemlig være nødvendig med innblanding i en del livssituasjoner. Men denne innblandingen skal skje med respekt for personen det gjelder, og med respekt for hvordan denne personen ønsker å leve livet. Fundamentet for selvbestemmelse ligger i god kjennskap til og gjensidig dialog med personen med utviklingshemming, samt en reflektert og faglig forankret holdning hos tjenesteytere.

Dermed er det særdeles bekymringsfullt at flere kommuner ser ut til å flytte personer med utviklingshemming fra den ene omsorgsboligen til den andre, som om de var brikker i et brettspill. En annen trussel mot selvbestemmelse er at flere kommuner igjen satser på større bofellesskap med tilsvarende større personalgrupper. Her skal det ofte leveres «personuavhengige tjenester», slik at Kari skal kunne vikariere for Mia ved sykdom, uavhengig av om hun kjenner brukerne eller ikke. Slik jeg ser det står denne nyliberale og fabrikkpregede organiseringen av tjenester i veien for etableringen av gode, trygge relasjoner mellom tjenesteytere og brukere, og dermed også for selvbestemmelsesretten til personer med utviklingshemming.

Til slutt et spørsmål til refleksjon: Når en person med utviklingshemming velger bort et miljøterapeutisk tjenestetilbud, kan man da fortsette å vurdere kvaliteten på dette tilbudet som god? Jeg lurer litt på i hvilken grad personen med utviklingshemming i så fall er tatt med i utformingen av dette tjenestetilbudet, eller om det gjelder et «one size fits all»-tilbud her.

 

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

En spesialpedagogisk blogg