En spesialpedagogisk blogg

De glemte fedrene

6.11 2017 15:27
Foto: Nathan Anderson (Unsplash)

På søndag er det farsdag, og hva passer vel bedre enn et blogginnlegg om ‘de glemte fedrene’, nemlig fedre til barn med spesielle behov?

Dessverre må jeg begynne med en litt ubehagelig innrømmelse her, nemlig at jeg selv ofte har «glemt» disse fedrene i mitt eget arbeid. Det vil si, jeg glemte dem ikke, men om jeg for eksempel trengte en opplysning om et barn, så tok jeg meg selv i at jeg stort sett alltid ringte til mor først, og hvis ikke hun tok telefonen, ja, så kunne jeg ringe til far. I denne rekkefølgen, mor først, så far.

På et tidspunkt stusset jeg over dette, og jeg lurte sågar på om det var mine egne ubevisste, gammeldagse idéer om kjønnsrollefordeling som lå bak. Men da jeg forhørte meg med kollegaer om hvem de ringte til først, så var svaret stort sett det samme: mor først, så far.

Dette er jo dumt av to grunner: Merbelastningen på mor øker, og far kan føle seg tilsidesatt i foreldrerollen. Spesielt i familier med barn med spesielle behov kan dette bidra til å skape en ubalanse. Forskning viser nemlig at fedrene opplever bekymring overfor merarbeidet som et barn med spesielle behov kan bety for deres partner. Da kan det jo være greit hvis ansatte i skole, omsorgsbolig og helsetjeneste forholder seg i like stor grad til både mor og far. Fedre er jo ikke mindre interessert i barnets vel og ve enn mødre.

Forskning antyder for øvrig at fedre til barn med spesielle behov er mer utsatt for stress, og at de har større risiko for å utvikle depresjon sammenlignet med fedre til barn uten spesielle behov. Fedre indikerer selv at det er til stor nytte for dem å kunne snakke med andre fedre i samme situasjon, og at det er verdifullt for dem å kunne være sammen med andre som virkelig forstår hvordan de har det.

Her kan hjelpeapparatet være en viktig tilrettelegger ved å sette fedre i kontakt med hverandre, f.eks. ved å etablere møtegrupper. Men dette forutsetter selvfølgelig tjenester som retter seg til fedrene også, og ikke bare til mødrene. Ja takk til et fedrevennlig hjelpeapparat!

Fedre til barn med spesielle behov opplever også at de har lite egentid til å ta vare på egen fysisk og psykisk helse. De rapporterer lite overskudd til å pleie parforholdet, samtidig som partneren ofte er den viktigste og/eller eneste støttespilleren som de har. Om bare kommunene kunne dele ut farsgaver – mer støtte til utsatte familier ville vært en sikker vinner…

(Foto forsiden: flickr/EarthWalkerFamily)

Kilder:

Paynter, J., Davies, M. & Beamish, W. (2017). Recognising the «forgotten man»: Fathers’ experiences in caring for a young child with autism spectrum disorder. Journal of Intellectual and Developmental Disability.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

En spesialpedagogisk blogg