Akademiet for yngre forskere

Hvor mye forberedelse kreves det egentlig for å være uforberedt?

27.2 2017 09:16

 

Michael Duch (foto: May-Irene Aasen)

Av Michael Francis Duch, musiker, førsteamanuensis ved Institutt for musikk (NTNU) og medlem i Akademiet for yngre forskere. (Foto på forsiden: Anne Steenstrup-Duch)

Hvor mye forberedelse kreves det egentlig for å være uforberedt?

Dette paradokset står sentralt når man skal undervise i improvisasjon. Det kan høres ut som om man går baklengs inn i skolegangen og blir dummere enn da man først begynte. Men slik er det heldigvis ikke. Når du hører en dyktig jazzmusiker spille og musikken flyter fritt tenker du sannsynligvis ikke over hvor mye forberedelse som ligger bak. Jazzmusiker Bjørn Alterhaug har ofte vist til et sitat av kollegaen hans Lee Konitz:

That’s my way of preparation – not to be prepared. And that takes a lot of preparation!

Lee Konitz og Warne Marsh var saksofonistene i den banebrytende sekstetten til Lennie Tristano i perioden 1948 til 1952. Begge hadde først vært elever hos Tristano før han inviterte dem til å bli med i bandet hans.

Banebrytende jazzpedagog

Lennie Tristano var banebrytende på mange områder. Han var den første til å spille inn friimprovisert musikk med Intuition og Digression i 1949. Han var også den første til å gjøre flersporsopptak i jazzen med låtene Ju-ju og Pastime i 1952, samt Descent into the Maelstrom året etter. Dette var soloopptak av Tristano som improviserte med seg selv og en musikalsk pekepinn mot frijazzen som skulle komme senere samme tiår. Tristano er også kjent for å være en av de første som underviste i jazzimprovisasjon og skapte en metodikk som i stor grad brukes den dag i dag. Som på jazzlinja ved NTNU i Trondheim, der jeg jobber.

Lytte, klappe, synge

På jazzlinja lærer studenter å utvikle gehøret og evnen til å improvisere med utgangspunkt i standardrepertoaret. Ikke nødvendigvis fordi dette er musikken man skal spille i sin musikerkarriere, men fordi det viser seg at dette er en svært fruktbar tilnærming til den kollektive og skapende musikken. Den gehørsbaserte læringa står i sentrum og studentene lærer seg funksjonsharmonisk improvisasjon ved å lytte og reprodusere i form av å klappe og synge (Se Warne Marsh undervise på jazzlinja i 1984). 

Musikken blir en metode for læring. En metode som går ut på at studenten skal lære seg å kunne synge musikken før hun kan spille den. Ikke bare melodien, men også basslinja og akkordrekka. Studenten skal kunne synge improvisasjonen over akkordrekka til låta før hun kan improvisere med instrumentet. Rytmene må også kunne klappes og trampes på lik linje med det melodiske og harmoniske. På denne måten kan hun låta på en måte som er frigjort fra det visuelle notebildet, eller en spesifikk toneart.

Å føle musikken på kroppen

Det var denne metoden Tristano brukte med sine elever. Det hører med til historien at Tristano ikke hadde annet valg enn å bruke gehøret, da han var blind. En kan alltids spørre seg om dette skjerpet gehøret hans, men faktum er at hans metode tok utgangspunkt i at musikk primært er en auditiv aktivitet og bør behandles deretter. En del av denne metodikken var å synge improvisasjoner mens man hørte på plater for å lære seg jazzspråket og for å internalisere eller kroppsliggjøre musikken. Denne formen for imitasjon ligger nærmere hvordan man intuitivt lærer språk. Å lære musikk fra noter blir som å lære språk fra en bok.

Lytting, lek og lydlig utprøving

Erling Aksdal er leder for jazzlinja ved institutt for musikk på NTNU. Han sammenligner det å lære musikk som når vi lærer et språk, at vi lærer gjennom lytting, lek og lydlig utprøving. Han har i denne sammenhengen sagt:

"Grammatikk, syntaks og retorikk er ubevisst merverdi i denne prosessen. Når vi kan språket, er det bare å begynne å snakke, å uttrykke seg, så kommer språket oss til unnsetning og hjelper oss med det vi vil uttrykke. Slik blir fortløpende meningsdannelse til under språkstrukturenes kontroll og ikke bare fordi vi vet eller har erfart hvordan vi kan uttrykke oss. Selv om musikk ikke er språk, men kunst, og dermed kan være hva som helst, tror jeg det er noen vesentlige paralleller mellom språk- og musikklæring." 

Vi lytter sammen

Lytting er naturligvis en viktig komponent i undervisningen. Vi lytter sammen med studentene til jazz- eller annen improvisasjonsmusikk og kopierer for å kunne etterhvert skape vårt eget uttrykk. Sitatbruk er utbredt, ikke bare i melodisk og harmonisk jazz som er basert på akkordrekker, men også i den mer atonale og abstrakte jazzen (Se blogg om lytting: Så hør da!

Vi kan høre sitater fra andre låter, av andres frasering eller klangideal og lyder. Skjønt dette er jo ikke noe som er bare å finne i jazzen: stort sett all musikk ligner eller kan minne oss om noe annet. Man låner og stjeler sitater fra sine idoler og på sett og vis er man ofte et lydlig resultat av det man har hørt andre spille.

Hard jobbing

Jeg har spilt mye med den skotske saksofonisten Raymond MacDonald. Han er professor i improvisasjon ved University of Edinburgh og jobbet tidligere på psykologiavdelinga på et universitet i nabobyen Glasgow; en yrkeskombinasjon ikke mange har. Han møter ofte musikere som sier at de ikke kan improvisere, og sammenligner dette med dem som sier at de ikke er musikalske. Det blir til sammenligning som om noen sier at de ikke kan ta sertifikatet fordi de ikke har talent for bilkjøring, sier han.

Improvisasjon kan, på lik linje som bilkjøring, læres. Men det krever mange timer bak rattet eller på øverommet.

Hvor mye forberedelse kreves det for å være uforberedt? Mye. Jeg tror at den intuitive jazzmusikeren oftere er et resultat av hard jobbing mer enn av et naturlig talent.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Akademiet for yngre forskere

Siste blogger