Hvordan polere medaljens bakside?

En fri presse, nedtrapping av vestlig eksportsubsidiering og lokalt fokus når man gjennomfører økonomiske reformer i utviklingsland. Dette er sentralt i en inkluderende globalisering, mener NHH-forskerne Bertil Tungodden og Kjetil Bjorvatn.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Førsteamanuensis Kjetil Bjorvatn og professor Bertil Tungodden ved Norges handelshøyskole (NHH) har begge forsket på utviklingsøkonomi og globalisering.

Tungodden har det siste året jobbet sammen med Norad med evaluering av en utdanningsreform i Tanzania, og har fått føle globaliseringens inntog på kroppen.

Lokale hensyn

"- Det har aldri vært en sultkatastrofe i et demokrati med fri presse, sier Bertil Tungodden."

På 1970-tallet gjorde Tanzania det svært sterkt på utdanningssiden og oppnådde at tilnærmet alle fikk en primærutdanning. For å motta bistand ble Tanzania på 1980-tallet presset inn i et system der de måtte innføre skolepenger for å balansere budsjettene sine.

Dette var blant annet etter press fra Verdensbanken, som stilte kriterier for bistanden. Det ble en katastrofe for utdanningssektoren i landet.

Ifølge Tungodden forstod Verdensbanken først sent på 1990-tallet de dramatiske konsekvensene av politikken som ble ført. I 2002 ble skolepengene fjernet, og Verdensbankens nye politikk var en viktig årsak til dette.

Eksemplet Tanzania viser hvor viktig det er å ta hensyn til lokale forhold ved implementering av markedsøkonomi i utviklingsland.

- Øst-Europa er et annet eksempel der økonomer var naive og ikke fullt ut forstod betydningen av det samlede rammeverket for implementeringen av politikk. Der har verden lært, sier Tungodden.

Politiske konflikter

Både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) har blitt mer klar over de sosiale konsekvensene av de innstrammingstiltakene de anbefaler. Land som kommer til disse organisasjonene for hjelp, har ofte store underskudd i statsbudsjettet.

Det å kutte subsidiene på basisvarer som brød eller ris fra én dag til en annen kan være problematisk og bør kanskje gjøres over lang tid for å unngå sosial uro eller politiske konflikter, sier Bjorvatn.

Tungodden mener det er en trend blant økonomer at man prøver å forstå hva som skjer på bakken. Det er viktig å få et mikroperspektiv på implementeringsproblemer.

Det er for eksempel ikke gitt at den beste løsningen alltid er å presse folk inn i et system der utdanning via skolen betraktes som en avgjørende faktor - bare fordi det er et tankesett vi har i den vestlige delen av verden.

Utfordringen blir å inkludere de fattige landene i større grad i den globaliserte verden. For det første bør den politiske ledelsen i utviklingslandene inkluderes mer i den internasjonale debatten og i internasjonale fora som WTO.

På et nasjonalt nivå er det viktig at de fattige også inkluderes i prosessen. Ved å bygge opp institusjonelle strukturer som fri presse vil de fattige ha noen som taler deres sak.

- Det har aldri vært en sultkatastrofe i et demokrati med fri presse, sier Tungodden.

Verdifulle vaktbikkjer

- En fri presse skaper et press på byråkrater og politikere til å levere varene. En ting er hva som bestemmes på topp, men de på toppen vet ofte ikke hva som skjer lengre nede i systemet, eller de bryr seg ikke om det.

Med en fri presse som rapporterer om uregelmessigheter, kan det skapes press for mer effektiv bruk av penger. Det er viktig i land hvor det er stor knapphet på kapital, sier Bjorvatn.

Tungodden påpeker at verken Verdensbanken eller IMF vet alt om hvordan problemene skal løses internasjonalt.

- Globaliseringen vil resultere i en verden med høyere økonomisk verdiskaping, men den skaper også en mer sårbar verden. Det er det ingen tvil om. Derfor er det også et sterkt behov for uavhengig dokumentasjon på hvordan globaliseringen slår ut i ulike samfunn.

- Dagens debatt er for mye preget av kjappe rapporter og politiserte innspill, sier Tungodden.

Problematisk subsidiering

For å oppnå en inkluderende globalisering er det helt avgjørende at landene i nord åpner for utviklingslandenes varer. En del fattige land kan nok sitte med det inntrykket at globaliseringen består i at rike land selger varer til dem, for så å lukke sine egne grenser for eksport av for eksempel jordbruksprodukter og klær fra sør. Bjorvatn forklarer:

- Det er en stor utfordring at EU dumper subsidierte produkter i fattige land. Konsumentene i fattige land får riktignok tilgang til høykvalitetsprodukter til lav pris fra EU. Det er den gode nyheten. På den andre siden slår det beina under de lokale produsentene. De har ikke en sjanse til å konkurrere med tungt subsidierte europeiske jordbruksprodukter.

Bjorvatn sier videre at den sterke EU-subsidieringen vil avta. Et viktig moment her er den store økningen i bønder etter EU-utvidelsen hvor Polen alene har like mange bønder som EU totalt før utvidelsen. Det blir derfor umulig for EU å fortsette med en så sjenerøs jordbrukspolitikk som de fører i dag.

- Noe antiglobaliseringsbevegelsen ikke har fokusert på og som de bør fokusere på, er at de rike landene i nord bør åpne sine grenser for produkter fra sør. En ting er å gi bistand, men det er en ganske ydmykende form for hjelp.

En mer konstruktiv hjelp er å åpne grensene for deres produkter, slik at de får lov til å selge det de er flinke til å produsere. Dette vil også være i landene i nord sin interesse, sier Bjorvatn.

Hvor går grensen?

Globaliseringsdebatten dreier seg i stor grad om hvordan mennesker og natur behandles når markedsøkonomien innføres.

- Vi rike finner det problematisk at folk jobber for en slikk og ingenting i fattige land. I tillegg er vi bekymret over at truede dyrearter blir fjernet eller at sjeldne naturområder tørrlegges for å bygge opp kraftproduksjon. Vi skal imidlertid ikke mer enn 100 år tilbake før vi her hjemme la fossene våre i rør, sier Tungodden.

Det hadde nok ikke blitt så godt mottatt om USA hadde nektet oss denne inngangen til industrieventyret, fordi de mente at vi «ødela» den vakre naturen vår. Alle som kjenner historien, vet at det norske samfunnet ble bygget med harde og lange arbeidsdager til svært så lave lønninger.

Et paradoks med globaliseringen, ifølge Tungodden, er at det ofte er vi her hjemme som har dårlig samvittighet for ting som gjøres i utviklingsland, mens de lokale har et helt annet perspektiv.

Vanskelig avveining

"- Multinasjonale selskaper bør fungere som fyrtårn i fattige land, i den forstand at de behandler sine ansatte med respekt og følger det gjeldende regelverket, sier Kjetil Bjorvatn."

- I Tanzania er det store områder med ekstremt verdifull natur og biodiversitet. Vi ønsker at de skal ta vare på alt dette, mens for de fattige er det viktigst å få penger til det daglige brød. Det betyr ikke at fattige ikke har stor omtanke for naturen, men at de er villige til å gjøre andre avveininger enn hva som passer oss rike, sier Tungodden.

- Så lenge vi har den skjeve internasjonale inntektsfordelingen, må vi akseptere og leve med at fattige tar vanskelige valg som utfordrer våre verdier.

Et annet spørsmål som jevnlig dukker opp i globaliseringsdebatten, er de lave lønningene fabrikkarbeiderne mottar i utviklingsland. Dårlige arbeidsforhold er noe man med rette skal reagere på, men når det gjelder lønnsnivå, er det viktig å ha en relativ oppfattelse av begrepet.

Lønn som konkurransefortrinn

- Det er selvfølgelig ikke greit dersom en bedrift forlanger at de ansatte skal arbeide 36 timer uten søvn. Det er helt opplagt umoralsk og urimelig. Men hvor går grensen? Hvis det eksisterer en markedspris på lønn i en økonomi, hvordan skal du forholde deg til den? sier Tungodden.

- Alle er nok enige i at man skal behandle arbeiderne med respekt. Du har et ansvar i forhold til ditt eget normsett og skal oppføre deg på en moralsk anstendig måte. Men det er for eksempel forferdelig vanskelig å kreve at man øker lønnen dramatisk, for det er jo nettopp lav lønn som er de fattiges konkurransefortrinn, sier Tungodden.

- Dette er vanskelige spørsmål som ikke har enkle svar. Det viktigste er at bedrifter og andre internasjonale aktører behandler sine ansatte som likeverdige partnere og ser potensialet i den lokale arbeidskraften.

Attraktive giganter

Bjorvatn er enig og påpeker at multinasjonale selskaper som opererer i utviklingsland, jevnt over er mer attraktive enn lokalt eide bedrifter i samme bransje. Det er stor konkurranse om å komme inn i disse multinasjonale selskapene fordi de betaler bedre, har høyere sikkerhetsstandarder og bedre karrieremuligheter.

Lokale produsenter opplever ikke det samme internasjonale søkelyset som de multinasjonale selskapene. En større bedrift, som for eksempel Nike, vet at overtramp kan få konsekvenser globalt og innretter seg etter dette. Dette kan være en forklaring på arbeidsplassenes attraktivitet.

- Jeg mener at multinasjonale selskaper bør fungere som fyrtårn i fattige land, i den forstand at de behandler sine ansatte med respekt og følger det gjeldende regelverket. I det lange løp vil dette også være i selskapenes egeninteresse, konkluderer Bjorvatn.

Powered by Labrador CMS