Bjørnen kommer tilbake!

Brunbjørnen, eller Ursus arctos som er dens latinske navn, er på vei tilbake i norsk natur. Norge befinner seg ennå i det som kalles randsonen for den skandinaviske bjørnestammen. Vi har en liten stamme, som for det meste består av unge hannbjørner på vandring.

Published

  bjørn i Norge

Allerede mellomkrigstiden var brunbjørnen så å si utryddet som levedyktig art i Norge, bortsett fra en bestand i Vassfaret i Buskerud som forsvant på 1980-tallet.

Dette var resultat av en bevisst politikk som begynte i Norge i 1733. Statlige fellingspremier ble fjernet i 1930, men lokale fellingspremier ble ikke fjernet før i 1972.

I Sverige hadde de også lenge en bevisst utryddelsespolitikk, men de stoppet før bestanden var truet. Så tidlig som i 1893 var alle fellingspremier fjernet i Sverige. Det ble innført bevaringstiltak, og i 1943 var bestanden ansett å være stor nok til å tåle jakt. Selv med jakt siden 1943 har bestanden i Sverige mer enn tredoblet seg, og det er nå på over 1 000 individer.

Den norske bestanden er langt mindre, og man regner med at mellom 50 - 100 bjørner er innom Norge i løpet av året. Det betyr at de fleste bjørner i Norge også er i Sverige en del av tiden.

Yngling av bjørn ble ikke påvist i Sør-Norge før i 2001, og dette var rett ved grensen til Sverige. Den urnorske bjørnen er utryddet og dagens bestand består av bjørner som har vandret inn fra Sverige, Finland eller Russland.

Stortinget vedtok i 1997 å opprette fem kjerneområder for bjørn i Norge, alle langs riksgrensen, der ynglende bjørnebestander skal få etablere seg. Det er slått fast at de tre nordligste områdene ikke er store nok til egne levedyktige bestander, men i de to sørligst områdene (deler av Nord-Trøndelag og Nordland, samt deler av østlige Hedmark) bør det være plass til åtte - ti voksne binner.

Kunnskap om bjørnens utbredelse og adferd er helt nødvendig for å få til en god forvaltning.

- Vi har for første gang kunnet dokumentere bjørnens ekspansjon, det vil si hvordan den etablerer seg i nye områder, sier Jon Swenson, som er professor i økologi og naturforvaltning ved Norges landbrukshøgskole.

- Denne kunnskapen gir oss mulighet til å lage gode forvaltningsmodeller for bjørnen, fortsetter han.

Swenson leder det store skandinaviske bjørneprosjektet som har pågått siden 1984, og han kan mye om bjørner. Swenson er også mye brukt av miljøvernmyndighetene, blant annet i forbindelse med den nye rovdyrmeldingen som legges fram for Stortinget i høst.

Opphetet rovdyrdebatt

Brunbjørnen, som så å si var utryddet i Norge allerede i mellomkrigstiden, blir også i dag oppfattet å være en trussel for mange, spesielt sauenæringen.

Diskusjonen om rovdyrpolitikken kan være temmelig opphetet og full av følelser. Jon Swenson deltar ikke i debatten, men konsentrerer seg om forskningen på bjørn. Han konstaterer likevel at så lenge Sverige og Finland ønsker å ha en levedyktig bestand av bjørner, betyr det at bjørner også vil vandre over til Norge, uansett hvilken rovdyrpolitikk vi velger å føre.

Bjørnens ekspansjon

- For å få til en mer vellykket etablering av bjørn i Norge trenger vi kunnskap. I bjørneprosjektet har vi radiomerket bjørner over lang tid, og fulgt mange av dem helt fra fødsel til død. Dette har gitt oss helt unik informasjon om bjørnen, både bestandstetthet, utbredelse, vandringer, dens adferd og formering.

- Det er spesielt viktig nå å forstå hvordan den økende utbredelsen av bjørn skjer. Bjørneprosjektet har for første gang dokumentert hvordan ekspansjonsfronten til en økende bjørnebestand ser ut, sier Swenson.

Kjønnsforskjeller

- Det er store forskjeller mellom hannbjørnen og binna når det gjelder hvordan de beveger seg i geografien. Vi skiller mellom en indre og en ytre ekspansjonsfront av bjørn, og den ytre består i hovedsak av yngre hannbjørner (85 prosent) med lav bestandstetthet.

Det indre området består i hovedsak av binner. Fra binneområdets ytterkant og innover øker bestandstettheten raskt, med en fordobling på to - tre mil. Det er altså slik at yngre hannbjørner beveger seg langt, mens binnene er mye mer stedstro og de fleste etablerer seg innenfor moras hjemmeområde.

Skikkelig rundtur

- De norske bjørneområdene befinner seg i det vi kaller randsonen for bjørn, det vil si at vi ikke har binneområder med høy bestandstetthet. Derfor vil de norske bjørnene i hovedsak være unge streifbjørner som er ute på vandring.

- Vi vet nå at en utvandrende hannbjørn kan bevege seg over 500 km fra han kommer ut av hiet ved påsketider, til han slår seg til ro for å sanke bær ved sankthans. En av de vi fulgte tok seg en skikkelig rundtur helt fra Østerdalen, nesten til Oslo, Lillehammer, Dombås, Sognefjell, nesten til Hønefoss, og til Randsfjorden.

Må tenke nytt

Hovedproblemet for bjørnens tilbakekomst til Norge er dagens sauehold, eller en kan si at det er sauenæringen som opplever bjørnens inntog som et stort problem.

- Sauenæringen ønsker en forvaltning hvor man feller de bjørnene som volder skade, men våre langtidsstudier viser at dette ikke er særlig effektivt. Vi fant ingen minsking av tapet av bjørn året etter av bjørner var felt i Nord-Trøndelag eller Hedmark. Årsaken er trolig at nye bjørner vandret inn i Norge fra Sverige fortere enn de ble felt, sier Swenson.

- Det kan vise seg vanskelig å drive sauehold på den måten vi gjør i dag, spesielt i de områdene som er valgt ut til å være kjerneområder for bjørn. Det er likevel mulig å finne løsninger, dersom man er åpen for ny kunnskap og tør å tenke nytt, avslutter Swenson.