Barn med diagnosen selektiv mutisme kan oppleves som sære, sta og mistenksomme. De kan snakke, men unngår å snakke i utvalgte situasjoner. Heidi Omdal ved Senter for atferdsforskning er godt over halvveis i doktorgraden om de tause barna.

Hun har timesvis med filmopptak fra møter med tause barn i deres omgivelser, under arbeidet med datainnsamlingen. Et tidkrevende og møysommelig arbeid ligger foran henne i analysedelen.

Omdal forsker på hva som skjer i den daglige samhandlingen når barn unngår å snakke. Hun prøver ikke ut tiltak og måler effekten av disse, slik annen forskning har gjort.

Rekrutterte via radio

Omdal har hentet sine data gjennom møter med fem barn og deres familier. Måten å rekruttere barna på gjorde hun gjennom et radiointervju om selektiv mutisme i NRK- programmet “Verdt å vite”.

Her ble folk oppfordret til å ta kontakt enten de hadde egne barn eller jobbet med barn som de gjenkjente i beskrivelsen av selektiv mutisme. Det var også ønskelig at voksne som kjente seg igjen fra egen oppvekst, tok kontakt. Også Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) samarbeidet om rekrutteringen.

Tilsammen seks voksne er dybdeintervjuet av Omdal om opplevelsen av å være taus i barndommen.

- De har fortalt om traumer de har opplevd i familien og voksne som ikke forsto dem, slik at de heller ikke forsto seg selv eller omverdenen. De hadde et stort behov for kontroll, noe de fikk gjennom tausheten. For noen har selektiv mutisme gått over til å bli sosial angst i dag, sier hun.

Flere av de voksne hevder også at de er spesielt følsomme og bestemte personer.

- Det kan virke som om tilknytningen mellom foreldre og barn av ulike årsaker var forstyrret. Tausheten i barndommen synes både å være et uttrykk for forsvar og beskyttelse for et sårbart barn, sier hun.

Lek og humor

Lek og humor, tøys og tulling, nevner hun som hensiktsmessige tilnærmingsmåter overfor barna hun har møtt. Hun har hatt barna og deres familier på besøk hjemme for å etablere en åpen og trygg kontakt.

- Vi lekte blant annet med en morsom og sosial undulat, noe barna likte og og som gjorde at de ville komme tilbake å leke mer. Den ene jenta sa for første gang noe til meg da hun ønsket at undulaten skulle komme ut av buret. Hun hvisket det først til foreldrene, som så overlot ansvaret til henne om å spørre meg. Motivasjonen var da stor nok til å bryte tausheten, forteller Omdal.

Hun har også brukt hånddukker i late-som-lek, tegning og billedbøker med historier om barn som ikke klarte å snakke. Overfor de eldste barna brukte hun en fortelling som de fikk skrive svar på hva jenta eller gutten i fortellingen likte å gjøre, hva som gjorde de redde, glade osv.

- Barna fikk da muligheten til å uttrykke sin opplevelse av seg selv og andre ved å jobbe et ledd unna seg selv, slik at det ble mindre truende. I avslutningen skriver de at gutten eller jenta ligner på dem selv.

Omdal forteller at flere av barna tidlig i historien skrev jeg, i stedet for han eller henne.

- Alle så ut som de likte å skrive fortellingen. En gutt så ut som han innimellom glemte seg litt bort da han skrev på datamaskinen.

Funn

Foreløpige funn viser blant annet at den fire år gamle jenta i utvalget hennes har begynt å snakke i barnehagen. Videokameraet som Omdal har brukt under datainnsamlingen har virket utvidende på jentas kommunikasjon.

- Hun likte å se seg selv i kameraet og til slutt ropte hun inn i det. Men noe av det som har gått igjen i flere av familiene er at det var lite kommunikasjon mellom voksne og barn. De snakket lite sammen. Barnas taushet kan ha vært uttrykk for usikkerhet i relasjonen med voksne og mangel på strategier for å ta kontakt.

Fanger og fangevoktere

Omdal kakarakteriserer de tause barna som både fanger og fangevoktere. De er låst fast i en fastlåst kommunikasjon og sosial rolle, og klarer ikke å komme ut av den. Taushet blir en måte å få kontroll på, for ingen kan tvinge dem til å snakke. Etterhvert slutter miljøet å forvente at barnet snakker.

Ifølge Omdal bunner selektiv mutisme i angst og sosial fobi, utrygghet og sårbarhet. Barna blir ofte omtalt som sta og bestemte. Men de kan også være utadvendte og livlige i trygge omgivelser.

Hun understreker at det gjelder å se hvilke situasjoner som oppleves som trygge, og å samarbeide med barnet.

- Hvis barnet begynner å hviske så vær med på det. Det handler om å la barnet få være ekspert på sine egne opplevelser. Det er ofte lettere å få kontakt med barnet gjennom å sette seg ned med samme aktivitet, og la barnet nærme seg den voksne i sitt tempo, enn at den voksne prøver å få barnet interessert i det han eller hun finner på.

Tilføre ny kunnkap

Videoobservasjon og intervju på ulike arenaer kan tilføre ny og relevant kunnskap om selektiv mustisme. Fagfeltet er lite utforsket.

- Jeg håper at en kvalitativ innfallsvinkel kan være med på å sikre barn, som av ulike årsaker er tause, bedre utviklingsbetingelser hjemme og i skolen eller barnehagen, sier forskeren.

Heidi Omdal og Hanne Kristensen ved Nic Waals Institutt i Oslo, er de to forskerne her i landet som arbeider innenfor fagfeltet.

Om selektiv mutisme

Det er gjort få undersøkelser av forekomsten av selektiv mutisme.

Selektiv mutisme regnes for å være en lavfrekvent diagnosegruppe på promillenivå, men det gjenstår å gjøre norske undersøkelser av hyppigheten.

Flere jenter enn gutter har selektiv mutisme.

Det rapporteres sjelden at barnet lar være å snakke med foreldre og søsken.

Undersøkelser viser at 90 prosent av barna er tause på skolen eller med fremmede.

Ettersom hjelpeapparatet sjelden kommer borti disse barna, er det ofte mangel på kunnskap om gruppen. Det kan lett føre til underrapportering eller feildiagnostisering. Flere med selektiv mutisme viser symptomet i kombinasjon med andre lidelser, som for eksempel språkvansker. Dermed får disse barna feil diagnose.