Dagens foreldre er langt mer engasjert i sine barns hverdag enn forrige generasjoners foreldre var og står bokstavelig talt på sidelinjen og heier ungene fram. (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix)
– Er du blitt en sherpaforelder?
Nå er det blåst liv i begrepet snøplogforeldre, foresatte som går curlingforeldre en høy gang. Og sherpaforeldre diskuteres også for fullt.
Sherpaforeldre er oppkalt etter folkegruppa fra Himalaya som nyter stor respekt for sin ekspertise, utholdenhet og erfaring. De kjenner terrenget, tar vare på sine og får dem trygt fram til målet.
Men hva slags voksne individer blir barna dine om du holder dem i hånden hele veien gjennom oppveksten og videre inn i 20-årene?
– Barn har et medfødt ønske om å lykkes og å være best i sitt univers, og de har et medfødt ønske om å snakke og handle på egne vegne, sier den australske oppveksteksperten doktor Justin Coulson til Daily Mail.
– Foreldre som ikke gir barna sine adgang til de mulighetene, står i veien for sine barns utvikling, påpeker han.
Streken
Seksbarnsfar Coulson sier at du har tråkket over streken i det øyeblikket du gjør noe for barnet ditt som de kunne ha gjort selv. Pakket du påskebagasjen for tenåringen? Har du tatt ansvar for at de ikke skal kjede seg i ferien? Kjører du dem til og fra skole og fritidsaktiviteter? Retter du leksene for dem?
Sherpaforelderen som følger tett opp, curlingforelderen som ligger noen skritt foran og rydder veien, helikopterforelderen som alltid er til stede og vokter valgene – de gjør alle det samme: De frarøver barna sine muligheten til å ta egne beslutninger og gjøre ting på egen hånd. Verst er kanskje snøplogforelderen, som bare måker vekk alle hindringer for sine søte, kanskje ikke lenger så små.
Coulson sier videre at hvis man fjerner alle hindringer på veien, vil konsekvensen være at barnet ikke utvikler evne til å takle utfordringer.
– Forskning har vist at når vi gjør ting for barna våre som de kunne gjort selv på en utviklingsmessig og hensiktsfull måte, så svekker vi deres kapasitet, sier seksbarnsfaren.
– En styggere side ved dette er at vi kan dyrke fram en følelse av rett hos barna, en tro på at verden skylder dem en enkel vei framover, sier Coulson.
Snøplogens far
Ungdomsskolelærer David McCullough Jr. skrev i 2014 boka «Du er ikke unik. En superlærers oppmuntringer til lærere, foreldre og tenåringer» og bidro med den til å gjøre snøplogforeldre-begrepet kjent. McCulloughs budskap var, først i en tale til sine elever som gikk viralt i 2012, så i boka, at vi må holde opp med å se på det å være normal, som mindreverdig. Alle kan ikke være unike, for da er dette normalen, og ingen er spesielle.
Snøplogpappa og –mamma har de beste intensjoner når de måker unna alle hindringer, strør og skilter veien, og det privilegerte snøplogbarnet vet det sannsynligvis ikke engang, det har alltid vært sånn.
Uvitende
– Hun kommer til å gå ut derfra, og hun kommer aldri til å vite at dette faktisk har skjedd.
Sitatet kommer ifølge The Times fra «konsulenten» William Singer som til sammen skal ha mottatt rundt 25 millioner dollar fra rike amerikanske student-foreldre, og uttalelsen var en forsikring til en advokat om at datteren ikke kom til å ane noe om at hun var kommet inn på college ved hjelp av foreldrenes juks. De hadde gjort jobben som snøploger.
Et av de siktede foreldreparene skal ha betalt 1,2 millioner dollar for å få barnet sitt inn på et av Ivy League-collegene.
Eksempelet er ekstremt, men universiteter og arbeidsgivere i USA har uttrykt bekymring over et økende antall helt vanlige foreldre som ringer, presser og maser på sine voksne barns vegne og til og med møter opp på jobbintervjuer for dem.
Amerikanske tilstander
Ifølge The New York Times viser forskning at barn med ekstremt involverte foreldre ofte lykkes bra – og bedre enn andre – med å utdanne seg og finne en god jobb. De er imidlertid mindre selvstendige og har større risiko for angst og depresjon.
I kjølvannet av collegeskandalen fikk avisen gjort en undersøkelse i samarbeid med Morning Consult som viser amerikanske foreldres grad av innblanding i livene til barn mellom 18 og 28 år.
Tre av fire svarte at de minner sine voksne barn på innleveringsfrister, og at de fremdeles gjør timeavtaler for dem, for eksempel legeavtaler.
En av fem svarte at de hjelper til med å lese til prøver, mens en av seks hjelper voksne barn med å skrive søknader og forteller dem hvilken karriereretning de bør velge.
Hver niende forelder sa at de selv ville kontaktet sitt voksne barns arbeidsgiver om det oppsto problemer på arbeidsplassen.
Nullstill
Psykologiprofessor Coulson anbefaler foreldre som ser at de har falt inn i et mønster der de gjør unødvendig mye for barna sine, å gradvis finne en måte å nullstille seg på.
Hvis et barn sliter med å lære seg å balansere gjennom livet, er det ideelle verken å la dem falle for å lære til neste gang eller å komme dem til unnsetning og bære dem.
– Vi må gå ved deres side, slik at vi er der for dem om de skulle miste balansen, og vi kan si «len deg på meg, jeg er der for deg». Når barnet har funnet balansen igjen, må du la det gå videre uten hjelp, men med vissheten om at hjelpen er i nærheten om det skulle bli behov, sier Coulson.
Fakta om foreldretyper – hvem er du?
* De klassiske: Den amerikanske utviklingspsykologen Diana Baumrind var pioner da hun i 1966 beskrev tre oppdragerstiler basert på grad av kjærlighet og disiplin, som ble utvidet av forskere i 1983 med en fjerde foreldretype:
1. Autoritær: Avmålt og streng. Lite lydhør for barnets behov.
2. Autoritativ/myndig: Mye varme og engasjement. God struktur og tydelige grenser.
3. Ettergivende: Barna får kjærlighet, men får også gjøre som de vil.
4. Neglisjerende: Bryr seg verken om hva barna gjør eller hvordan de har det.
* Modellen skapte debatt og fikk både ris og ros. Mye av kritikken dreide seg om at kategoriene blir for unyanserte. I tillegg har samfunnsutviklingen gjort at flere foreldretyper har dukket opp.
* I dag er det trolig få som identifiserer seg med den fjerde foreldretypen, mens den autoritære med aksept for fysisk avstraffelse regnes som ganske utdatert i vestlige samfunn.
* De moderne: Her er noen av foreldretypene som har vært i søkelyset de siste 15 årene, som fungerer som mer oppdaterte versjoner av Baumrinds tre aktive oppdragerstiler.
1. Tigerforeldre: Introdusert i 2011 i boka «Kamprop fra en tigermor» av kinesisk-amerikanske Amy Chua. Krever at barna skal yte sitt beste på alle områder, være fremgangsrike og prestere maksimalt. De presser barna hardt på skolen og nøyer seg ikke med middelmådighet.
2. Nannyforeldre: Begrepet dukket opp etter TV-programmet Supernanny, med bruk av familieråd og belønningssystemer, men også konsekvens, som timeout og frafall av goder ved regelbrudd. Klart inspirert av Baumrinds autoritative forelder – kjærlig og strukturert.
3. Kompisforeldre/frie tøyler [Free range]: Her er det to underkategorier: de som gjør et bevisst valg, som vil at barna skal bestemme seg for å lære å ta beslutninger selv, og de foreldrene som bare lar det skure og gå, uten å blande seg inn i verken lekser eller leggetid. Fellesnevner er at foreldrene er mer venn enn sjef, barna vil trolig gå på en smell her og der, men de får massevis av kjærlighet og støtte fra foreldrene når de trenger det.
* De siste 15 årene har foreldre gjort så mye for barna at eksperter mener vi får en generasjon «myke tenåringer», og foreldrene har fått flere navn:
a. Curlingforeldre: Den danske barnepsykologen Bent Hougaard introduserte begrepet som beskriver foreldre som ligger flere skritt foran og intenst feier banen så barna raskt og smertefritt kan seile fram i livet. Han påpekte at å forveksle omsorg med service, kan føre til hjelpeløse barn. Også kalt gressklipperforeldre.
b. Helikopterforeldre: Disse foreldrene er konstant tilstedeværende rundt og i barnas liv, blander seg inn i beste mening. Å sveve over og rundt småbarn er kanskje lurt, men for voksne barn kan det virke mot sin hensikt å vaske klærne deres, fylle opp fryseboksen, finne riktige venner, hjelpe dem å kjøpe leilighet og søke jobb for dem.
c. Snøplogforelderen: En forelder som brøyter unna enhver hindring og fjerner alle spor så barnet ikke engang vet at det har vært utfordringer der. Også kalt bulldoserforeldre.
d. Sherpaforelderen: Den allvitende følgesvennen og tilstedeværende guiden gjennom livet, som finner veien, bærer, sørger for alle behov og sikrer at målet nås.
* I 2010 kom Ada Calhoun med boka «Instinctive parenting», en motreaksjon til alle bøker som til minste detalj beskrev den perfekte forelder. Grunnregelen er at det ikke finnes noen regler, bare følg magefølelsen. Hypotesen er at de fleste påvirkes mest av egen oppdragelse når de oppdrar barna sine, enten ved at de kopierer det egne foresatte gjorde eller at de prøver å gi barna den oppveksten de selv ikke fikk.
(Kilder: Diana Baumrind’s Prototypical Descriptions of 3 Parenting Styles (1966), «Unconditional Parenting» av Alfie Kohn (2005), The Conversation )
