Elin Brødholt og Per Holck i skjelettsamlingen i kjelleren på Domus Medica, rett ved Rikshospitalet trikkestopp i Oslo. Alle hodeskallene er sirlig lagret i glasskap. (Foto: Yngve Vogt)
Elin Brødholt og Per Holck i skjelettsamlingen i kjelleren på Domus Medica, rett ved Rikshospitalet trikkestopp i Oslo. Alle hodeskallene er sirlig lagret i glasskap. (Foto: Yngve Vogt)

Universitetet i Oslo har tusenvis av skjeletter i skapet

Universitetet i Oslo har landets største samling av hodeskaller og skjeletter. Den gir et dypt innblikk i livet fra steinalderen og frem til moderne tid. Kunnskapen om skjelettene betyr også mye for dagens drapsetterforskere.

Published

I samarbeid med forskningsmagasinet Apollon

Hvis du ikke visste at landets største samling av hodeskaller og skjeletter, hele 9000, holder til i et kjellerlokale i medisinernes høyborg rett ved trikkeholdeplassen på Rikshospitalet, er du ikke alene. Da Apollon ba noen unge legestudenter om hjelp til å finne veien, hadde ingen av dem hørt om den spennende knokkelskatten bare noen titalls meter fra disseksjonssalen i Domus Medica.

Veien er ikke lett å finne. Den er dessuten ikke merket. Bak noen beskjedne kontorer i seksjon for anatomi må du gjennom en grå og umerket dør før du kan stige ned til skjelettsamlingen. Døren er alltid låst. Det finnes bare to nøkler. Professor emeritus Per Holck, som har viet hele livet til skjelettsamlingen og regnes som en av landets fremste anatomer, har den ene.

Apollon stiger ned med bevende hjerte. Det føles som å gå ned i katakombene i Roma.

Skjelettsamlingen er fordelt i to kjelleretasjer. I den øverste etasjen er alle hodeskallene lagret, pent dandert i glassdekte hyller. I underetasjen er resten av skjelettene lagret i hver sin eske i skyvbare reoler fra gulv til tak.

150 år

Skjelettsamlingen er blitt til i et nært samarbeid mellom medisinere og arkeologer gjennom 150 år. I løpet av de 100 første årene ble det gjennom en rekke utgravninger ved Mariakirken og Clemenskirken i Oslo ene og alene samlet inn skjelettrester fra nær 1400 individer fra middelalderen. I 1972 ble skjelettsamlingen døpt om til De Schreinerske Samlinger, oppkalt etter Kristian Emil Schreiner (1874–1957), som var professor i medisin og bestyrer på Anatomisk institutt fra 1908 til 1945.

På begynnelsen av 1920-tallet ble han, sammen med sin legekone Alette Schreiner interessert i fysisk antropologi. Kristian Emil Schreiner mente, slik som mange andre på den tiden, at det var mulig å dele menneskeheten inn etter fysiske kjennetegn. Han studerte både levende personer og skjeletter fra ulike deler av landet. Samlingen inneholdt allerede den gang samiske skjeletter – og hodeskaller fra Finnmark.

De ble gravd opp i perioden 1852–1915. En av legestudentene til Schreiner, Johan Brun, gravde selv opp hundre kranier fra skoltesamer. I løpet av mellomkrigsårene utvidet Schreiner samlingen med ytterligere 500 til 1000 samiske skjeletter.

I 1930 kritiserte ekteparet Schreiner den rasehygieniske tankegangen om en nordisk og germansk eliterase.

Den samiske skjelettsamlingen har vært svært omdiskutert. Den delen som ble kalt Neidensamlingen, ble returnert til skoltesamene i 2011. Resten av den samiske samlingen er fysisk atskilt fra resten av skjelettsamlingen. Den forvaltes av Sametinget og er skjult for besøkende.

Skjelettsamlingen får fremdeles tilsig av nye skjeletter. De siste middelalderskjelettene dukket opp under byggingen av Follobanen. Samlingen har også nylig fått inn skjeletter fra den for lengst nedlagte Tukthuskirkegården i Oslo. De fleste av disse skjelettene er fra 1800-tallet. De ble tidligere tatt vare på av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Historisk innblikk

Leseren stiller seg kanskje spørsmålet hvorfor det er nødvendig med en skjelettsamling.

Svaret er klinkende klart: Skjelettene gir et viktig innblikk i historien vår.

– Skjeletter kan fortelle oss hvordan mennesker har levd, og de gir bedre informasjon enn selv utførlige, skriftlige kilder. Vi kan se kjønn, alder og spor etter et levd liv og ofte se hva de jobbet med. Vi kan analysere hvilke sykdommer de hadde, spor etter vold og noen ganger hva de døde av. Ut ifra hoggene kan vi finne ut av om vedkommende har stått eller ligget, om det var et rått overfall bakfra eller om det var kamp mann mot mann. Vi har hælbein fra en kvinne med sverdhogg i. Du kan jo tenke deg hva som har skjedd: En kvinne var på flukt og ble hogget i hælen – bakfra. Det sier noe om råskapen. Vi kan også slå fast om hun overlevde eller fikk en dødelig skade. All denne kunnskapen er overførbar til dagens rettsmedisin, forteller Per Holck.

Per Holck har i en mannsalder hatt ansvaret for skjelettsamlingenpå UiO. Hver av de 9000 hodeskallene og skjelettene er sirlig lagret i esker i kjelleren på Domus Medica. (Foto: Yngve Vogt)
Per Holck har i en mannsalder hatt ansvaret for skjelettsamlingenpå UiO. Hver av de 9000 hodeskallene og skjelettene er sirlig lagret i esker i kjelleren på Domus Medica. (Foto: Yngve Vogt)

Han er ikke avhengig av hele skjeletter for å finne svar. Han kan også tolke enslige knokler.

– Enhver knokkel utgjør en prosentandel av kroppshøyden. Knoklene og skjelettene i samlingen gir oss informasjon om hvordan kroppshøyden har endret seg igjennom århundrene, påpeker Per Holck, og legger til at samlingen også er nyttig for interesserte studenter.

En av dem er Elin Brødholt som for ti år siden tok mastergraden om helsen, sykdommene og våpenskadene til dem som ble gravlagt i middelalderen ved Mariakirken i Oslo. Nå tar hun doktorgraden på å undersøke hvordan forekomsten og utviklingen av beinskjørhet har utviklet seg fra middelalderen og frem til i dag.

Skjeletter over hele landet

Skjelettsamlingen i Oslo er ikke landets eneste. Det fins slike samlinger over hele landet, fra Bergen i sør til Tromsø i nord. Alle landsdelsmuseene er lovpålagt å ta vare på de skjelettene som blir funnet i området deres og som er eldre enn reformasjonen.

I samlingen på Universitetet i Bergen fins det humane beinrester fra 275 lokaliteter, de fleste på Vestlandet.

– Jeg vil anslå at vi har skjeletter fra 500 til 700 individer i samlingen vår. De eldste er 8500 år gamle. Flesteparten er fra middelalderen, forteller førsteamanuensis Anne Karin Hufthammer på Universitetsmuseet ved Universitetet i Bergen.

Tromsø museum ved Universitetet i Tromsø har 120 skjeletter. Museet eier dessuten 140 skjeletter som for tiden oppbevares på UiO. Brorparten av skjelettene deres er fra jernalderen.

– Skjelettene gir innsikt i hvordan mennesker i landsdelen vår levde i fortiden, forteller magasinansvarlig Tanja Larsen på Tromsø museum.

Vitenskapsmuseet på NTNU har 4795 skjeletter, fra steinalderen til tiden etter reformasjonen.

– Samlingene har vært mye brukt av medisinere og odontologer, men de siste ti årene er samlingene også blitt mye benyttet i biomolekylær og kulturhistorisk forskning om levekår og helse, forteller førsteamanuensis Birgitte Skar på Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU.

En av verdens største skjelettsamlinger huses av Københavns Universitet. De har så mange som 30 000 skjeletter.

– Skjelettene hjelper oss til å forstå fortiden vår, hvilke sykdommer de hadde, hvordan levevilkårene var for forfedrene våre, hvordan mennesker flyttet rundt, og med nye DNA-metoder kan vi finne ut av når visse sykdommer oppstod, forteller professor Niels Lynnerup på Københavns Universitet.

Borer hull

For å undersøke skjelettene, kan forskerne ty til en rekke ulike teknikker. De fleste teknikkene er såkalte destruktive undersøkelser. Det betyr at forskerne må bore et lite hull i skjelettet for å hente ut en beinbit.

– Da blir det mindre og mindre materiale igjen. Vi må passe på at vi ikke ødelegger for forskere om hundre år. Fra enkelte perioder har vi dessverre lite materiale, poengterer Per Holck.

Analyse av beinbiter er den eneste muligheten forskerne har til å kunne aldersbestemme et skjelett. Trikset er karbondatering, eller 14C-analyse som fagfolkene liker å kalle det. Poenget er at alle levende vesener har en liten konsentrasjon av den radioaktive karbonisotopen 14C i seg. Når vi dør, vil isotopen gradvis brytes ned. Halveringstiden er 5730 år. Ved å måle den gjenværende mengden, kan forskerne få et estimat på hvor gamle skjelettene er.

– For femti år siden trengte vi en svær beinbit på 25 gram for en enkelt analyse. I dag holder det med 10 milligram.

De siste årene er det også blitt mulig å ta DNA av gamle skjelettprøver.

– Med DNA-analyse kan vi noen ganger slå fast slektskapet mellom dem som er gravlagt, og finne ut av hvor de kommer fra.

Det store ønsket til forskerne er å kunne gjennomføre analyser uten å påføre skjelettene varige skader. De har allerede begynt å teste ut en ny metode som kalles Raman. Med en laser som skanner beinet, får de et kjemisk «fingeravtrykk» med sammensetningen av proteiner og mineraler i beinet.

– Metoden kunne ha blitt brukt til å teste om et beinfunn i Sverige tilhørte den bortførte Drammensjenta Therese, forteller Per Holck.

Mekka for politiet

Dette bringer Apollon over til både rettspatologene, rettsmedisinerne og Kripos.

Kriminaletterforskerne i politiet har allerede i flere tiår samarbeidet tett med Per Holck.

– Vi ser på alle de sakene der et individ har ligget ute i lengre tid. Dette er ofte savnet-saker som vi hører om i nyhetene. Dødsfallene kan skyldes alt fra mord og selvmord til skader og uhell, sier Per Holck.

Det har ført til at politiet tar kontakt med Per Holck hver gang de har funnet beinrester.

– Vi har samarbeidet med politiet så lenge jeg har vært i faget. I ni av ti tilfeller er det snakk om dyrebein. Da kan politiet i løpet av noen minutter avslutte etterforskningen på en enkel måte. Noen ganger finner politiet bare små fragmenter av bein. Hvis beinrestene er fra en brann, kreves inngående kunnskaper om skjelettet og hvordan bein sprekker i varmen. Dette vet vi mye om, forteller Per Holck.

Tidligere leder av identifikasjonsavdelingen i Kripos, Per Angel, som etter 36 år i politiet og 25 år i Kripos gikk av med pensjon sist sommer, bekrefter samarbeidet med Per Holck.

– Når vi finner skjelett – og kroppsrester, må vi undersøke hvem den døde er og om vi står overfor en straffbar handling. All informasjon fra skjelettet er med på å danne grunnlaget for identifiseringen. Skjelettrestene kan si noe om etnisitet, kjønn, alder og sykelige forandringer. Kripos har en egen ID-gruppe, men når vi står overfor en spesielt utfordrende sak, har vi ofte tatt kontakt med Per Holck, forteller Per Angel.

– Per Holck tar utgangspunkt i skjelettet og viser hva aldringsprosessen gjør med skallen og ansiktet. Han har også lært oss å forstå hvordan beinstrukturer i ansiktet danner grunnlaget for identifiseringen av en person, forteller seksjonsleder Toril Lysaker i Kripos.

Ansiktsgjenkjenning

Per Holck undersøker ikke bare skjeletter. Han har også utviklet et ansiktsgjenkjenningssystem basert på sammenligning av fotografier. Metoden hans, som første gang ble lagt frem på en internasjonal konferanse for tjue år siden, går ut på å finne de matematiske  forholdstallene mellom en del ansiktsmål.

– Vi kan ikke bruke metoden til å bevise at to passbilder virkelig viser samme person, men vi kan utelukke at bildene er av samme person. Det er en videreføring av anatomien. Vi observerer trekk i kraniet som vi bruker til identifisering. Dette viser hvor variert faget vårt er, påpeker Per Holck.

Per Holck har kurset Kripos i biometri. Kripos bruker biometri til å gjenkjenne biologiske trekk hos et enkelt individ.

– Her skjer det en rivende utvikling, både når det gjelder automatisk gjenkjenning av ansikt, fingeravtrykk, øreavtrykk og leppeavtrykk. Datamaskinen foreslår en kandidat, resultatet må sjekkes manuelt. Her har Holck bidratt mye, forteller Per Angel.

De siste årene har Per Holck også trent opp Kripos til å identifisere gjerningsmenn ved å studere blodåremønstrene på hendene deres fra fotoopptak på gjerningsstedet. Også ørene er helt ulike fra menneske til menneske.

– Ører er nesten som fingeravtrykk. Det finnes ikke to mennesker med samme ørefasong, påpeker Per Holck.

Per Holck har foreslått at Kripos bør bygge opp et register med øreavtrykk, på lik linje med fingeravtrykk.

– Det kan tenkes at vi skal lage et slikt register en dag, men vi vet ikke når. Vi bruker allerede øregjenkjenning i etterforskningen vår. Det er internasjonalt kjent at ører er unike for hver person, forteller seksjonsleder Toril Lysaker i Kripos.

Døde hvalfangere

Skjelettforskerne i Oslo har også vært med på å avsløre skjelettmysterier på Svalbard. De siste årene, 2015–2017, er en del hvalfangergraver blitt nødåpnet, fordi gravene var i ferd med å skylles ut i havet. I fjor ble tre hvalfangerskjeletter fløyet inn med helikopter til laboratoriet på Svalbard museum i Longyearbyen. Sysselmannen på Svalbard ba Per Holck og Elin Brødholt analysere skjelettene.

Da denne hvalfangergraven på Likneset på Svalbard var i ferd med å rase ut i havet, måtte den nødåpnes. Nå er skjelettet undersøkt. (Foto: Sysselmannen på Svalbard)
Da denne hvalfangergraven på Likneset på Svalbard var i ferd med å rase ut i havet, måtte den nødåpnes. Nå er skjelettet undersøkt. (Foto: Sysselmannen på Svalbard)

– Det var de fattigste av de fattige som dro på hvalfangst. De hadde ikke noe valg. Mange av dem kom aldri hjem. Vi undersøker kjønn, alder, kroppslengde, sykdommer og skader. Vi ser særlig etter spor som kan fortelle oss om det harde livet til hvalfangerne, hva slags skader de pådro seg og hva de døde av. De horisontale linjene i tennene tydet på sykdommer, mye stress og dårlig kosthold. Nesten alle hadde skjørbuk, forteller Elin Brødholt.

Skader i tennene viser at de røykte krittpiper. Tobakken kom allerede på 1500-tallet. Tannskader er et kjent fenomen fra datidens hvalfangerskjeletter.

– Krittpiper har runde hoder. Pipene dreide rundt i munnen når de ikke ble bitt hardt. En av de avdøde hadde tre dype tunnelspor i tannrekken. Det betyr at han endret posisjon på krittpipen når uthulingene på ett sted ble for store og vonde.

Ødela turistattraksjon

For noen år siden ødela Per Holck trolig ryktet til en turistattraksjon i byen Fecamp i franske Normandie. Klosteret i landsbyen var trekkplasteret. Per Holck ville undersøke de gravlagte hertugene Richard I og Richard II, nære etterkommere av vikinghøvdingen Gange-Rolv, for å finne ut av om Gange-Rolv var norsk eller dansk.

Per Holck hadde i mange år søkt om å få åpne graven og måtte helt til topps, på departements nivå for å få ja.

– Nye metoder kan avsløre forfalskninger og feilaktige dateringer, påpeker Per Holck.

Undersøkelsene viste at den ene av de gravlagte døde på 700-tallet, mens den andre døde allerede 300 f. Kr. Begge de gravlagte døde altså lenge før hertugen vandret rundt på Jorda rundt år 1000.

– Identiteten til de gravlagte var derfor feil. Det var svært skuffende for byen. De to gravene i klosteret var byens stolthet. Nå har vi kanskje ødelagt noe av turistgrunnlaget deres.

Også skjelettet til Sigurd Jorsalfar i mausoleet på Akershus festning ble saumfart av Per Holck for noen år siden. Han kunne da slå fast at hodeskallen var fra 1500-tallet, mens Sigurd Jorsalfar døde allerede i 1130.

– Man skal derfor ikke ta alle gravinskripsjoner for god fisk, poengterer professoren.

Ingen arvtager

Per Holck er nå 76 år og trekker seg tilbake selv om universitetet fortsatt ikke har funnet noen arvtager.

– Det er viktig at etterfølgeren min ikke bare kjenner faget, men også samlingen og dens historie. Hvis ingen tar over samlingen, frykter jeg at den splittes opp og tilbakeføres til de enkelte landsdelsmuseene. Da blir den verdiløs. En del fylkesmuseer har begynt å bygge opp sine egne skjelettsamlinger fra egne utgravninger. Den største svakheten med den modellen er at de ikke har nok ekspertise. Arkeologi er ikke det samme som osteologi (red.: læren om skjelettene til virveldyr). For å ta vare på samlingen trengs det mye innsikt i anatomien. Denne samlingen har derfor vært knyttet til Anatomisk institutt siden 1800-tallet, forteller Per Holck.

Professor Niels Lynnerup på Københavns Universitet sier det vil være alvorlig om skjelettene på UiO blir fordelt til de ulike landsdelsmuseene i Norge.

– En av styrkene til en felles samling er at vi kan sammenligne mye materiale uten å måtte reise rundt til mange lokalsamlinger, påpeker Niels Lynnerup.

Birgitte Skar på NTNU er uenig.

– For et universitetsmuseum med en omfattende skjelettsamling er det ikke viktig med en sentral skjelettsamling i Oslo. De fem universitetsmuseene i Norge har et klart ansvar for forvaltning av egne samlinger i henhold til Lov om kulturminner, og de trenger en geografisk nærhet for å kunne gjøre dette effektivt, poengterer Birgitte Skar.

Tanja Larsen i Tromsø Museum er enig med henne.

– I likhet med NTNU Vitenskapsmuseet kan vi ikke forvalte samlingen vår forsvarlig når deler av skjelettmaterialet vårt oppbevares i Oslo. Den dagen skjelettene fra museumsdistriktet vårt tilbakeføres til Tromsø, vil de fremdeles være tilgjengelige for forskere og anatomer fra både inn- og utland, påpeker Tanja Larsen.

Anne Karin Hufthammer ved Universitetet i Bergen sier det ikke er noen god idé å dele opp samlingen ved UiO.

– Det er viktig at samlingen er der forskningskompetansen er. En samling som det ikke arbeides med, er bokstavelig talt en død samling. Norge er et lite land med få forskere innen osteologi. Da erdet viktig å ikke spre ressursene og samlingene for mye, anbefaler Anne Karin Hufthammer.

Dekan Frode Vartdal på Det medisinske fakultet ved UiO bekrefter at han har fått henvendelse fra landsdelsmuseene om tilbakeføring av skjeletter og diskuterer med dem hvordan materialet deres kan utnyttes best mulig. Fakultetet er også i dialog med Kulturhistorisk museum.

Frode Vartdal poengterer at det er viktig for samfunnet å utnytte skjelettsamlingen best mulig.

– Samlingen kan bidra til å forstå menneskets evolusjon og hvordan forfedrene våre har vandret gjennom tusener av år. Samlingen kan også brukes til å forstå sykdomsmekanismer, oppsummerer Frode Vartdal, og legger til at mulighetene til å forske på skjelettene er blitt betydelig bedre etter at UiO fikk et laboratorium for å undersøke gammelt DNA.

Denne saken ble først publisert i Apollon.