Ava hadde et rundt ansikt, med brune øyne og mørkt hår. (Bilde fra forskningsartikkelen)
Ava hadde et rundt ansikt, med brune øyne og mørkt hår. (Bilde fra forskningsartikkelen)

Slik så Ava ut for 4000 år siden

Hun ble begravd i Skottland for mer enn 4000 år siden. DNA-et hennes har nå satt forskere i stand til å gjenskape Avas hode.

Publisert

Hun var mellom 18 og 25 år gammel da hun døde. Og over 160 centimeter høy.

Skjelettet hennes ble funnet i et gravkammer av stein i 1987, et sted langt nord i Skottland kalt Achavanich. Derfor fikk hun navnet Ava av forskerne.

Nå er forskerne i stand til å vise oss hvordan hun ganske sikkert må ha sett ut. Det kan de takket være Ava sitt arvestoff (DNA).

Tok først feil

For et par år siden gikk britiske forskere første gang ut med et bilde av Ava, slik de da trodde at hun så ut. Dette første bildet var i stor grad basert på hodeskallen og kjeven hennes. Og siden forskerne da ikke visste noe sikkert om fargen på øynene og håret, fikk han som lagde bildet frie hender. Han ga henne et typisk skotsk utseende.

Men det skulle vise seg å være feil.

Nå vet altså forskerne ved Harvard Medical School og Natural History Museum i London mer om Ava, takket være analyser av DNA-et hennes.

Hun hadde tvert imot hår og øyne vi i dag mer forbinder med mennesker ved Middelhavet.

Slik ble Ava først presentert, som mye mer «skotsk» en hva hun virkelig var. Da forskerne gikk ut med dette bildet for noen år siden, ble det spredt til flere millioner interesserte via sosiale medier. Selv om ansiktsformen var riktig, var fargen på hår og øyne bare gjetning. Og altså feil, skulle det vise seg. (Bilde: Hew Morrison / The Smithsonian)
Slik ble Ava først presentert, som mye mer «skotsk» en hva hun virkelig var. Da forskerne gikk ut med dette bildet for noen år siden, ble det spredt til flere millioner interesserte via sosiale medier. Selv om ansiktsformen var riktig, var fargen på hår og øyne bare gjetning. Og altså feil, skulle det vise seg. (Bilde: Hew Morrison / The Smithsonian)

Ny og revolusjonerende teknikk

Ava sitt DNA avslører også noe annet spennende: Foreldrene eller besteforeldrene hennes innvandret nemlig fra Nederland til Storbritannia bare noen få tiår før hun ble født.

DNAet sladrer også om at Ava var laktoseintolerant – at hun ikke hadde den genetiske endringer som gjør at de fleste mennesker i Europa i dag tåler å drikke melk.

– Arkeologer har veldig sjelden funnet ut hvilken farge mennesker som levde for lenge siden hadde på hår, øyne og hud. Men nye og revolusjonerende teknikker setter oss nå i stand til å slå fast utseendet til mennesker som levde for lenge siden, på måter vi aldri har gjort før, sier arkeologen Maya Hoole til BBC.

Forskerne synes også det er spennende å kunne slå fast at Ava ikke tilhørte den opprinnelige steinalderbefolkningen som bodde i Skottland for nesten 4500 år siden.

Tilhørte Klokkebegerkulturen

I stedet kom Ava og forfedrene hennes fra Klokkebegerkulturen.

Denne kulturen oppsto i Europa sent i steinalderen og fortsatte litt inn i det vi kaller bronsealderen. Den fantes fra 4400 til 3800 år tilbake.

Kulturen disse menneskene tilhørte er spesielt kjent for de vakre, klokkeformede begrene og vasene de lagde.

Slik keramikk er det blitt funnet en god del av fra Spania i sør til Danmark i nord – og Skottland i vest. Klokkebegre er bare funnet ett eneste sted i Norge, på Slettabø i Rogaland. Men Klokkebegerkulturen kan likevel ha påvirket menneskene i Norge mye. Dette kan du lese mer om her hos Norgeshistorie.no og i en artikkel hos forskning.no fra 2012: De som forandret Norge

Klokkebegeret som ble funnet i graven til Ava, sett fra to ulike sider. (Foto fra forskningsartikkelen)
Klokkebegeret som ble funnet i graven til Ava, sett fra to ulike sider. (Foto fra forskningsartikkelen)

Forskere er spesielt blitt slått av hvor lik all denne dyktig utformede keramikken er. De mange klokkebegrene skiller seg ikke mye fra begeret som ble funnet i graven til Ava.

I Norge hersket Stridsøkskulturen

I Norge, Norden og Øst-Europa dominerte på samme tid Stridsøkskulturen.

En tidsepoke som også blitt kalt for «De knuste skallers epoke». Den kan du lese mer om på Wikipedia her og hos Norgehistorie.no her.

Kanskje var menneskene i både Klokkebegerkulturen og Stridsøkskulturen nære etterkommere av de første indoeuropeiske innvandrerne som kom østfra til Europa.

Det er og helt sikkert at mennesker fra de to kulturene møtte hverandre. Også i Norge.

Hvorfor fikk hun så fin grav?

På de britiske øyene går det bare noen få hundre år etter at Ava ble begravd, før menneskene fra Klokkebegerkulturen utgjør hele 90 prosent av genmaterialet i befolkningen.

Hva forteller det oss?

Jo, at det må ha skjedd en dramatisk utskifting av menneskene i dagens Storbritannia for litt over 4000 år siden.

Men hvorfor akkurat Ava fikk sin egen fine grav langt nord i Skottland, vet vi ikke.

De fleste mennesker rundt henne fikk mye enklere graver.

Slik lå Ava da arkeologer gravde henne fram i 1987. I graven lå det også et klokkebeger og noen få redskaper. Navnet Ava fikk hun etter stedet Achavanich i Skottland der hun ble funnet. (Foto: forskningsartikkelen / Highland Council)
Slik lå Ava da arkeologer gravde henne fram i 1987. I graven lå det også et klokkebeger og noen få redskaper. Navnet Ava fikk hun etter stedet Achavanich i Skottland der hun ble funnet. (Foto: forskningsartikkelen / Highland Council)

Det finnes ingen andre åpenbare tegn til at hun tilhørte en slags overklasse. Kanskje bortsett fra det fine klokkebegeret som hun altså fikk med seg i graven. Forteller det oss at familien hennes hadde en stor kvegflokk og at den dermed var ganske velstående? spekulerer forskerne.

En annen teori er at Ava lenge lå alvorlig syk før hun døde, og at familien fikk tid til å lage en ekstra flott grav til henne.

Kilder og referanser:

Smithsonian.com: «No, Wait, This Is the Real Ava, a Bronze Age Woman From the Scottish Highlands»

M. Hole m. fl: «Ava: a Beaker-associated woman from a cist at Achavanich, Highland, and the story of her (re-)discovery and subsequent study», Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland, 2018. Artikkelen.