Vi ønsker å jobbe for å få sosialfaglige ansatte inn i barneskolen, skriver innsenderne.

La læreren få være lærer, ikke sosialarbeider!

KRONIKK: Lærere må ofte fungere både sosialarbeidere, miljøterapeuter, helsesykepleiere, psykologer, konfliktløsere og familieveiledere. Vi trenger heller flere sosialfaglige ansatte i skolen.

Vi ser stadig oppslag og innlegg i ulike medier om lærere som flykter fra yrket, som blir utbrente og sykemeldte, og som går hjem fra jobb med en vond klump i magen.

De har ikke hatt tid til å ta tak i alt det utenomfaglige som har skjedd i løpet av dagen, eller de har dårlig samvittighet for undervisning som har måttet vike for «alt annet som skjer». Over år står de i spagaten mellom deres egentlige mandat: opplæring. Og de uendelig mange andre forventninger, oppgaver, hensyn og ansvar knyttet til andre forhold i elevenes skolehverdag og liv, som også skal ivaretas og følges opp.

Grunnlag for læring

At elevene trives og har det bra er avgjørende for deres faglige læring. En elev med tankene opptatt av det vonde som skjedde i friminuttet, på skoleveien eller hjemme, har (forståelig nok) langt mindre kapasitet til å holde fokus og konsentrasjon. Det vil påvirke faglig utbytte.

De «utenomfaglige» oppgavene en lærer har og rommer, er derfor uløselig knyttet til tilrettelegging for best mulig læring og utvikling.

Mange faktorer er av betydning og virker sammen i en helhet når vi snakker om barns oppvekstvillkår. Det kan være individuelle forhold og egenskaper hos hver enkel elev, hjemmesituasjonen, forhold knyttet til den enkelte skole og den enkelte klasse, kultur og miljø i de ulike samfunn.

I spørsmålet om det er arv eller miljø som har størst betydning for barns utvikling og fremtidsutsikter er det ulike meninger og forståelser. Vi har likevel godt forskningsmessig belegg til å kunne hevde at miljøene barnet oppholder seg i, og samspillet med de mennesker en omgir seg med, er av vesentlig betydning for hvordan barnet har det her og nå, og hvordan det lærer og utvikler seg videre.

Det er derfor god grunn til å investere i barn og unges utvikling gjennom å gi de best mulige rammer de første leveårene, i barnehage- og skolealder, når «grunnstrukturene» i barnet dannes. Et godt fundament er, som alle vet, helt avgjørende for et solid og godt «byggverk». Det handler rett og slett om å være rustet til å møte livet med alle dets små og store utfordringer.

Barn med ulike behov

Skolen er ikke bare en opplæringsarena, men også en livsarena. En arena der barn og unge tilbringer store deler av sine liv, og som har betydning for andre arenaer som hjem og fritid, og visa versa.

Med lærernes enorme ansvar, og mange og sammensatte oppgaver, kan være vanskelig å definere tydelig når arbeidsdagen starter og slutter.

I grunnskolen møter vi barn med ulik bakgrunn, ulik historie, ulik utvikling og ulike behov. Alle disse ulike, og unike, barna skal tilpasse seg skolens kontekst, de skal lære å fungere i sosiale fellesskap, de skal føle trygghet og bli sett. De skal utvikle sosial kompetanse, de skal lære seg å forholde seg til andre i ulike settinger, samt forholde seg til rutiner, forventninger og krav.

Med ulik bakgrunn og ulike behov sier det seg selv at dette krever tilpasning og fleksibilitet. Mange av disse barna har også individuelle egenskaper og utfordringer som kan påvirke hvordan de takler skolehverdagen. Dette kan handle om fysiske funksjonshemninger/begrensninger, kognitive vansker, lærevansker, atferdsvansker, psykiske vansker eller psykiske lidelser.

Noen barn har også hjemmeforhold som er så krevende at de påvirker sosial og/eller faglig fungering på skolen. Noen har også flere av disse utfordringene i kombinasjon.

Lærere er sosialarbeidere, psykologer og familieveiledere

Lærere sier selv at de ofte må fungere både som sosialarbeidere, miljøterapeuter, helsesykepleiere, psykologer, konfliktløsere og familieveiledere – i tillegg til å sørge for at den oppvoksende generasjon får sin rett til grunnopplæring oppfylt.

De skal levere god kvalitet i undervisningen og oppnå gode resultater for skolen på nasjonale prøver. De skal ivareta hver enkelt elevs behov for- og rett til tilpasset opplæring, og sørge for at elevene blir sett, møtt, bekreftet og veiledet i de daglige små og store utfordringer. Vi vet at en trygg og god relasjon mellom barn og voksne er helt grunnleggende for både læring og trivsel. Vi vet også at tillitsbaserte relasjoner tar tid å skape og tid å vedlikeholde.

Lærere forteller om en jobbhverdag der de må sjonglere mellom det planlagte og det uforutsette, mellom det faglige og det personlige, og mellom det som skjer på gruppenivå og det som skjer på individnivå. De må tilpasse undervisning, tilpasse planer, tilpasse dager, og ikke minst tilpasse egen innsats og atferd. De må se, de må handle og de må være til stede. Fysisk og mentalt.

De må være parat til å ta imot #livet, til alle sine små #livet-representanter i sine klasser og i skolegården, med alt det hver enkelt elev har med seg i sekken av ulike forutsetninger: bakgrunn, hjemmemiljø, individuelle behov og kapasitet.

Når det blir for krevende over tid, får det konsekvenser

Med lærernes enorme ansvar, og mange og sammensatte oppgaver, kan være vanskelig å definere tydelig når arbeidsdagen starter og slutter. Det er ikke lett å ta fri, hverken fysisk eller mentalt.

Det er alltids en oppgave eller prøve som skal rettes, en undervisningsøkt som skal planlegges. Kanskje er det en telefon som må tas til foreldrene til Ole som heller ikke denne uka fikk gjort leksene sine, eller foreldrene til Marte som gråt etter friminuttet på grunn av en stor og vanskelig konflikt med bestevenninnene. Kanskje må det tas en telefon til barnevernet og anonymt drøfte situasjonen til Tone – hun som sitter bakerst i klassen og ser ut av vinduet hele timen, som nesten aldri smiler og som alltid ser ut som hun har sovet dårlig.

Eller så må møtet med PPT neste uke forberedes, der tiltak knyttet til Samuels konsentrasjonsvansker og impulsive væremåte skal drøftes. Det må bestilles tolk til foreldresamtalen med foreldrene til Amir som har behov for spesialundervisning. Ja, og så må en huske å notere ned det en elev fortalte i fortrolighet her om dagen, at Therese jevnlig blir plaget på skoleveien av noen eldre elever. Dette må følges opp.

Vanskelig å ta fri fra bekymringer og ansvar

Som lærer har en ofte bekymringer og en ansvarsfølelse det er vanskelig å ta helt fri fra. Når planleggingstiden må brukes til alt annet enn planlegging av undervisning, og de faglige kravene samtidig ikke kan fravikes, kan arbeidssituasjonen virke uoverkommelig.

Og følgene? At flere og flere lærere søker seg til andre yrker eller jevnlig må ut i sykemelding fordi jobben rett og slett blir for krevende. En slik utvikling går ut over elevene, både direkte og indirekte.

En lærer er en viktig person for barna- også som en kilde til trygghet, forutsigbarhet og sosial støtte. For noen barn er relasjonen til læreren kanskje den viktigste og tryggeste relasjonen de har til en voksen, og når læreren blir sykemeldt eller slutter mister eleven også mye av tryggheten sin på skolen, i tillegg til kontinuiteten i undervisningen.

Skolen som institusjon mister også verdifull kompetanse og erfaring som den enkelte lærer har bygd opp over tid når en lærer slutter i yrket.

Tidlig innsats gir best samfunnsmessig avkastning

Vi vet at tidlig innsats er viktig, og vi vet også at tidlig innsats krever fokus på helhetsperspektivet, og kompetanse på utviklingspsykologi, sosiale relasjoner, konfliktløsning, psykisk helse og livsmestring. Vi vet også at tidlig innsats krever tid, kapasitet og tilstedeværelse.

Vi kan ikke, og skal ikke, «se det an» fordi «det sikkert går seg til».

Å fange opp, følge opp og hjelpe barn og unge med små og store utfordringer i hverdagen kan ikke gjøres «i tillegg til» eller «mellom slagene». Det krever fullt fokus. Og det er en av våre viktigste oppgaver. For vi kan ikke, og skal ikke, gå med en dårlig magefølelse for Martin eller Elise i første- eller andre trinn, uten å ta bekymringen på alvor og finne ut om dette er en bekymring vi bør følge opp.

Vi kan ikke, og skal ikke, «se det an» fordi «det sikkert går seg til». Det å ta tak når den vonde magefølelsen melder seg – det er det som er tidlig innsats. Tidlig innsats handler om aktiv handling før ulmebrannen utvikler seg og (satt på spissen) blir til en «storbrann».

Stadig økende antall arbeidsoppgaver

Dersom en iverksetter de riktige tiltakene der det trengs og tidlig nok, trengs ikke nødvendigvis så store og omfattende tiltak for å bremse, snu eller stanse videre negativ utvikling. For når Martin og Elise kommer i sjette eller syvende trinn, er de jo snart på ungdomsskolen. Kanskje har situasjonen blitt bedre da? Eller kanskje ikke. Kanskje har utfordringene bare eskalert, og vi tenker: «vi så jo allerede i andre trinn på barneskolen at det var noe som ikke stemte».

Den dårlige magefølelsen, de små og store bekymringene, må vi ta på alvor. Og vi trenger ansatte i skolen som har dette som sitt primære ansvarsområde. Som har tid, kapasitet og kompetanse til å se, til å handle og til å følge opp.

Det er både urealistisk og urimelig å forvente at lærere i takt med ansvar for et stadig økende antall elever, i tillegg skal ivareta et stadig økende antall arbeidsoppgaver. Med innføringen av Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig temaområde i Fagfornyelsen (LK20) blir fokuset på relasjonelle forhold i skolen ytterligere styrket, og det er selvsagt ikke nok å bare undervise elevene om livsmestring hvis en ikke også samtidig legger til rette for at elevene skal erfare livsmestring.

For å få til dette må vi jobbe tverrprofesjonelt i skolen. Vi må i større grad enn det som er tilfelle i dag, trekke veksler på helse- og sosialarbeidere sin kompetanse for å skape et støttende lag både rundt den enkelte elev og den enkelte lærer.

La læreren være lærer!

Vi ønsker å jobbe for å få sosialfaglige ansatte (eksempelvis sosionomer, barnevernspedagoger, vernepleiere eller miljøterapeuter) inn i barneskolen. Slike stillinger må ha tidlig innsats, psykososialt arbeid og tverrfaglig samarbeid som sine primære arbeidsoppgaver. Det trengs kunnskapsbaserte og strukturerte arbeidsmetodikker som vi kan være trygge på at fungerer, og som sikrer at den sosialfaglige ressursen brukes som tiltenkt.

Dette mener vi vil kunne gi positive ringvirkninger for elevene, for lærerne og andre ansatte i skolen, samt for andre samarbeidende instanser. Sosialfaglig ansatte må være et supplement til kompetansen og rollene som lærere, spesialpedagoger, helsesykepleiere og PPT innehar. De må ha arbeidsbeskrivelser hvor de med sin tilstedeværelse, kapasitet og kompetanse er der elevene er, har rom for å bygge tillitsbaserte relasjoner, som ser, forstår, lytter og er. Og som har som sin primære arbeidsoppgave å følge opp.

Nå er tiden inne for at alle de dyktige fagfolkene rundt i det ganske land får brukt sin enorme fagkompetanse til det de er best på og dra veksel på hverandres kompetanse i et tverrfaglig miljø.

Vi har tro på at dersom vi får flere sosialfaglig ansatte inn i grunnskolen, som jobber kunnskapsbasert, systematisk og strukturert, vil vi kunne tilby barna våre enda bedre oppvekstsvilkår, intensivert fokus på tidlig innsats og samtidig også gi lærerne våre enda bedre arbeidsforhold. Da kan vi også i enda større grad ivareta hele eleven - hele tiden!


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS