Mange mennesker er uten fast bolig i Norge. De må bo på en sofa hos bekjente, på hybelhus eller bruke kommunens natt- og kriseplasser, som her ved Røde kors i Oslo. Nå har flere kommuner satt i gang prosjekter for å skaffe folk med rusproblemer eller psykiske lidelser et fast tak over hodet.  (Foto: Monica Strømdal, NTB scanpix)
Mange mennesker er uten fast bolig i Norge. De må bo på en sofa hos bekjente, på hybelhus eller bruke kommunens natt- og kriseplasser, som her ved Røde kors i Oslo. Nå har flere kommuner satt i gang prosjekter for å skaffe folk med rusproblemer eller psykiske lidelser et fast tak over hodet. (Foto: Monica Strømdal, NTB scanpix)

Bostedsløse går på visning og kan velge leilighet

I Trondheim får bostedsløse rusmisbrukere og psykisk syke nå gå på visning og velge sin egen leilighet i et fint borettslag. 

Published

Rusfrihet eller behandling først. Deretter bolig. Dette har tradisjonelt vært kravet til bostedsløse med et rusproblem eller psykisk sykdom. De må bli rusfrie eller ta i mot behandling før de bli hjulpet med å få et fast tak over hodet.

Men dette har ikke fungert.

Det har lenge vært en bekymring for at antallet bostedsløse ikke har gått ned i Norge. En kartlegging som Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) gjorde i 2012 viste at det er 6200 personer som ikke har et fast sted å bo her i landet. Det er bare en liten nedgang siden forrige kartlegging i 2008.

Disse menneskene, som ofte er svært syke, bor på sofaen hos kjente, de bor i hybelhus eller de benytter kommunenes natt- og kriseplasser.

Bolig skal komme først

Det er tid for å tenke nytt.

Dette har tolv kommuner i Norge for alvor tatt inn over seg.  De har selv tatt initiativet til å lære seg mer om en metode som har vært prøvd ut i USA og store deler av Europa, kalt Housing First.

Det sentrale i den amerikanske modellen er at bolig er så avgjørende for å skape stabilitet i menneskers liv at den må komme aller først, uavhengig av om personen er motivert for å endre livsstil. Dessuten skal de bostedsløse selv velge hvor de vil bo, og dermed også hvor de ikke vil bo. Leilighetene er spredt rundt i ordinære bomiljøer, og klienten skal følges opp så lenge det er behov for det.

Drammen, Mandal, Trondheim, Bergen, Stord, Moss, Bærum, Elverum, Fredrikstad, Ringsaker, Sandefjord og Sandnes. Mange av disse kommunene har besøkt steder i verden som har prøvd ut modellen. Inspirert av hva de har sett, har de  startet opp sine egne prosjekter.

Store kommunale forskjeller

Nå har Fafo satt i gang en evaluering av disse prosjektene. Husbanken finansierer evalueringen. Første delrapport er nå klar.

Rapporten viser at det er store kommunale forskjeller i hvordan prosjektene drives.

Mette I. Snertingdal evaluerer en ny modell for å få et fast tak over hodet på bostedsløse i norske kommuner.  (Foto: Fafo)
Mette I. Snertingdal evaluerer en ny modell for å få et fast tak over hodet på bostedsløse i norske kommuner. (Foto: Fafo)

Erfaringene fra USA tilsier at denne modellen lykkes bedre enn mye annet boligsosialt arbeid, forteller forsker Mette I. Snertingdal. Hun leder arbeidet med å evaluere hvordan dette fungerer i Norge.

– Norge er ikke New York. For eksempel er det i USA frivillige organisasjoner som driver prosjektene, i Norge er det kommunene. I Norge blir ikke deltakerne plukket rett opp fra gaten og inn i egen leilighet. De fleste er kjente i systemet og har allerede en form for ytelse.

I tillegg er det mangel på egnede boliger i mange norske kommuner, noe som gjør det vanskelig å kopiere det amerikanske prosjektet. Det er derfor ikke alle kommuner som kan gi de bostedsløse stor grad av valgfrihet.

En forutsetning for å kunne være med i Housing First-prosjektene er at man kan bruke 30 prosent av inntekten sin til husleie. De fleste av de som er med på prosjektene i norske kommuner, har sosialstønad, uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger.

Tett oppfølging et suksesskriterium

En viktig del av Housing First-modellen er at et tverrfaglig oppfølgingsteam skal følge opp klienten nøye. Målet er at den bostedsløse skal klare seg selv etter hvert.

Ingen av de norske kommunene har et fullverdig ACT-team – det vil si en gruppe som driver aktivt oppsøkende behandling. De norske gruppene mangler psykiater og lege. De fleste teamene har derimot sosionom, vernepleier, sykepleier og miljøterapeut.

– Kommunene har ikke så mye erfaring med prosjektene ennå, men et av suksesskriteriene ser ut til å være at det finnes et tverrfaglig team i kommunene som jobber tett på deltakerne og «loser» dem til rett hjelp og behandling, sier Snertingdal.

Trondheim har lyktes

Trondheim er i dag en av de kommunene som har lyktes best med Housing First, mener Snertingdal.

I byen er det for eksempel registrert 20-30 personer som har hyppige innleggelser i psykisk helsevern på grunn av akutte personlighetsforstyrrelser, oftest utløst av rusmidler. Kjennetegnet ved disse pasientene er at de har en ustabil boligsituasjon.

De hjemløse i Trondheim har vanligvis stått helt bakerst i en lang boligkø. Nå får de gå på visning og velge mellom flere fine leiligheter.

– Dette gir dem en stolthet og en større ansvarsfølelse i forhold til å ta vare på boligen, mener forskeren.

Les også: Rusmisbrukere vil ut av dårlig selskap

Føler de har vunnet gullbilletten

Hvordan Housing First har fungert for de bostedsløse selv, er det foreløpig for tidlig å si noe om, sier. Det er tema for neste rapport, som kommer om et år. Men forskeren har allerede besøk noen av dem som har fått bolig og intervjuet dem om erfaringene sine.

En av dem Snertingdal har besøkt, er en eldre heroinist som har mange år i fengsel bak seg. Han har flyttet fra sted til sted. Nå har han vært på visning og har kunnet velge seg en fin leilighet i et helt normalt og rolig borettslag.

– Å se at denne mannen, som har levd lange perioder uten permanent bolig, nå har kjøpt seg pynteputer og pyntegjenstander og har tømt askebegeret, er rett og slett veldig rørende. De bostedsløse føler at de har vunnet gullbilletten når de har blitt med i dette prosjektet, sier hun.

Les også: Trygg bolig gir mindre rus

Snertingdal mener at dette er et prosjekt som kanskje ikke passer for alle bostedsløse.

– Kanskje passer det bedre for eldre heroinister enn for de yngste og mest utagerende rusmisbrukerne. Men det er noe vi skal finne mer ut av det neste året.  sier Snertingdal.