Jeg er ikke forsker og jeg er ikke fagperson. Riktignok har jeg to embetseksamener og et langt arbeidsliv bak meg, men i denne sammenheng er jeg en av «oss» - vi som nærmer oss alderdommen.

Jeg har vært kreftsyk, jeg har vært pårørende til egen ektefelle, foreldre og svigerforeldre. Jeg kan derfor sies å ha levd et normalt, langt liv. Det er likevel viktig å peke på at det kan bli 20 år til med den utviklingen vi ser i dag.

Hvem er «vi» da? Jeg er spissen i det man populært kaller eldretsunamien. Den som skal feie vekk alt vi har bygget opp av velferd og i tillegg frata barna våre pensjonen. Vi som i ren glede og solidaritet betalte pensjonen for mødregenerasjonen vår. Generasjonen med hjemmeværende mødre som ikke betalte inn til folketrygden, men som selvsagt likevel fikk høste godene uten sure oppstøt i pressen.

Vi som går inn i alderdommen nå, er kanskje litt annerledes enn generasjonen før oss. Vi kommer med utdannelse, har jobbet et langt liv, holdt oss i bedre fysisk form, spist grønt og engasjert oss i diverse aktiviteter. Men, hvem vet hva dette kan føre til?

Alderdom er hardt arbeid

På radioen hørte jeg et program om aldersdiskriminering. Jeg fikk nok en gang vite at eldre er en sammensatt gruppe. Derfor vanskelig å ta hensyn til som gruppe. Vi har ungdomsgrupper, barnegrupper, småbarnsforeldre og andre sammensatte aldersgrupperinger som er av stor interesse i samfunnet vårt. Vi over 65 – vi eldre – slutter liksom å eksistere i det offentlige rom når vi blir fulle av rynker og får dårlige knær.

Jeg husker ikke hvem som sa det, men innholdet var at alderdom er ingen velsignelse, bare hardt arbeid! Stort sett utfører vi den jobben alene, men vi skulle gjerne visst litt mer om hvordan vi kunne få det beste ut av det.

Vanlig å ekskludere fra forskning på grunn av alder

Bortsett fra at eldre blir verdsatt i alle valgkamper, handler dette stort sett om bedre omsorg. Vi er en horde av eldre over 65 som ikke trenger offentlig omsorg, men som har en rekke sykdommer vi gjerne vil lære å leve med slik at vi holdes utenfor institusjonene.

Jeg gikk på «nettet» for å se hva som finnes av relevant forskning på eldre. Her er noen eksempler på hva jeg fant:

• Forskning på eldre..... gjaldt bygninger
• Om å overføre eldre til sykehus
• Eldre- ikke så stakkarslig som vi tror
• Et treningskrav burde være minstekrav
• Sang i eldreomsorgen
• Underernæring hos hjemmeboende eldre med demens

Dette var et lite utvalg. Men, så kom jeg ned til Tidsskrift for den norske legeforening og en artikkel fra 2016. Skrevet av noen hjertespesialister. Her står:

«Kliniske retningslinjer for forskning på eldre er i stor grad basert på ekstrapolering av forskning på middelaldrende.»

Videre står det: «På tross av klare føringer fra US Food and Drug administration (FDA) i 1989 om at alder alene ikke er grunn til eksklusjon fra studiedeltakelse, er det fremdeles vanlig praksis å ekskludere på bakgrunn av alder alene.»

Det har neppe skjedd store endringer i praksis de to siste årene!

Blir ikke forsket på de over 65 år

Jeg var til stede på Onkologisk Forum i høst. Hele formiddagen ble jeg forelest om hvor viktig det var med forskningsbasert behandling. Vi ble også fortalt at antall krefttilfeller de neste 15 årene ville stige med omtrent 40 prosent - mest på grunn av at vi blir eldre.

Vi fikk også beskjed om at det ikke spesifikt ble forsket på de over 65 år.

Jeg kunne ikke dy meg, men spurte om det var slik at hvis jeg fikk kreftdiagnose 80 år gammel, så ville jeg få behandling framforsket på 40-åringer.

Svaret var ja! De ville selvsagt bruke hodet og vurdere hva jeg kunne tåle. Erfaringsbasert behandling, altså.

Tenk om jeg kunne få rett behandling til rett tid- uansett. Det kan være dårlig butikk både å overbehandle meg eller underbehandle. Kanskje skulle jeg ikke ha behandling overhodet. Hvem vet?

Samfunnet trenger eksakt kunnskap om eldre

Vi hører hele tiden at behandling skal gis med bakgrunn i eksakt kunnskap, basert på forskning. Det trengs ikke mye forskning til for å konstatere at sykehjemspasienter som får i seg for lite mat, blir utafor! Dette får vi likevel som nyhet minst en gang i året. Den geniale løsning som foreslås, er å gi dem mer mat.

Det verste er at dette blir en hovedkarakteristikk av eldreproblematikken. Tror man at man kan løse eldreplagene med enkle løsninger? Viker man unna alvoret og forskningen? Hvem vet?

Eldre bør være medisinsk interessante

Vi blir etter hvert mange. Med utviklingen vi ser i dag, vil i 8,5 prosent av befolkningen være over 80 år gamle i år 2060. Dagens prosent ligger omtrent på 2,7. Vi bør jo da være medisinsk interessante?

Eldremedisin bør bli en egen spesialitet som tiltrekker mange. Forskning på oss eldre bør pirre nysgjerrigheten på ekte forskere. Det kunne jo tenkes at mange av kreftgåtene kunne løses ved å se litt nærmere på oss eldre! Hvem vet?

Ingen er så komplekse som oss eldre. Vi har mange små og store plager, vi har mange diagnoser og vi eter piller hele dagen. Det er klart at når noe blir for komplekst, så har man lett for å velge enkle løsninger. Her betyr det kanskje å lukke øynene og la tiden og livet gå sin skjeve gang. Det ligger mye god psykologi i at alderdommen kommer brått på oss alle. Noe vi helst vil glemme.

Jeg vil likevel få si at det er de mest begavede og kreative som nå vil kaste seg over muligheten til en liten Nobelpris på eldreforskning! Men, husk at livskvalitet er viktigere enn et evig liv. Vi vil alle helst gå ut av dette livet med verdighet.