Kina har de siste årene hatt en enorm økonomisk vekst, og landet trenger stadig mer råvarer for å fortsette fremgangen.

Sammenlignet med mange andre land er tilgangen på råvarer innad i Kina lav per innbygger; råvarer må derfor skaffes globalt. Best og billigst tilgang er der vestlige aktører ikke finnes, for eksempel i diverse afrikanske land med dårlig renommé – ikke for det, kinesiske firmaer viser stadig oftere at de er i stand til å utkonkurrere vestlige.

Ønsket om å bevare den sterke økonomiske veksten ligger bak Kinas råvarebehov, fordi veksten blir sett på som avgjørende for sosial stabilitet, og dermed for legitimiteten til det kinesiske kommunistpartiets maktmonopol.

Kina i Afrika

Kina importerer råvarer fra Afrika (man står i fare for å gå i mange feller idet man forsøker å si noe om et helt kontinent eller en hel kultur, men det er bedre å møte denne faren enn å forbli i trygg og virkeløs taushet), og har allerede skviset ut mange vestlige aktører med ord og penger.

Ordene fra kinesiske statsansatte har vært rettet mot afrikanske lederes mistenksomhet overfor vestlige aktører, og samtidig ufarliggjort kinesisk nærvær ved å fokusere på at Afrika og Kina har en felles historisk opplevelse: kolonitiden.

Sagt mer direkte blir trusselen Kina kan utgjøre for en begynnende industrialisering av Afrika avfeid, samtidig som fordelene med relasjonene blir overdrevet.

Et nytt kappløp om Afrika?

Kinesiske statsmenn legger særlig vekt på Kinas annerledeshet fra vestlige aktører – både i dag og historisk – når de skal reklamere for nærværet i Afrika. Men forskjellen er langt fra så tydelig som deres fremstilling gjør den.

For å illustrere: Britiske kolonier i Afrika ble styrt indirekte, det vil si at britene forsøkte å styre gjennom allerede eksisterende lokale institusjoner. Til tross for britene, sto altså lokalbefolkningen fremdeles overfor sin tradisjonelle elite og tradisjonelle styringsorganer …

Hva har så det med dagens kinesiske Afrika-politikk å gjøre?

Gårsdagen i dag, nå som et gult Afrika

Ser man på vår tid og Kinas relasjoner med for eksempel Angola, vil man dra kjensel på flere forhold. Forenklet:

Kina gir de angolanske styresmaktene lån, bl.a. til å restaurere og utvikle infrastrukturen. Lånene kommer med en avtale om at kontrakter om konstruksjon i all hovedsak skal gis kinesiske selskaper.

I det angolanske styresmakter bestemmer seg for at et konstruksjonsprosjekt er nødvendig, meddeles dette kinesiske myndigheter som igangsetter en anbudsrunde blant kinesiske selskaper. Og ved oppstart er byggefirmaet, arbeiderne og materiellet kinesisk.

Oljen er det som får Kina til å investere i Angola. Oljeindustrien har få forgreininger til andre sektorer i opphavslandet og i tillegg lite behov for lokal arbeidskraft.

Kina har med andre ord latt den angolanske eliten beholde stillingene (noen vil – med rette – hevde at eliten ikke kunne ha beholdt disse stillingene uten Kina), men samtidig skaffet seg et godt grep om landets olje og byggevirksomhet.

Avtalen mellom Kina og Angola sysselsetter kinesere både i form av direkte arbeidskraft i Angola (på bekostning av angolanere) og ved å gjøre Angola til et eksportland for kinesiskproduserte forbruksvarer av dårlig kvalitet (varer av bedre kvalitet er forbehold de med fetere lommebok: vesten) og materiell til selve konstruksjonsoppdragene.

Med økonomisk pondus og råvarebegjær er Kina i ferd med å gjøre Angola til noe som leder tankene mot britenes indirekte kolonistyre. Tangeringspunktene mellom dagens kappløp om Afrikas olje og kappløpet om landområder i Afrika på 1800-tallet blir stadig flere.

Også den gangen var drivkraften (bl.a.) å skaffe råvarer til kappløpdeltagernes industrialisering. Men denne gangen taper vestlige aktører, særlig fordi hjemmelig opinion gjør det vanskelig for selskapene å ha noe med flere råvarerike afrikanske land å gjøre – men også fordi tilbudet fra Kina er bedre, både over og under bordet.

Som britene hevder kineserne å gjøre afrikanerne i stand til å beholde identitet og utviklingstempo, kort sagt: ingen indre innblanding i afrikanske forhold (for øvrig en sannhet med en rekke modifikasjoner).

Konsekvenser for afrikanske land

Kinas involvering står i veien for (de ofte naive) vestlige forsøkene på å fostre demokrati, men verre: den type støtte Kina tilbyr, fører til at diktatoriske ledere langt over middagshøyden beholder makten, noe de ikke ville ha gjort uten ekstern støtte (ikke en unik situasjon, verken historisk eller i vår samtid).

Og lederen i et vilkårlig, men råvarerikt afrikansk land tjener nok på naturressursene. Han har ikke fantasi til å ønske for eksempel flere skattepenger, og dermed ser han heller ikke behovet for en bred, økonomisk utvikling – råvaretilgangen er første og eneste prioritet.

Den samme ensidigheten stenger for utvikling av andre typer næringsvirksomhet … ja den stenger for å skape en velfungerende stat. Råvarene skal opp av jorda og ut til havnen – det er alt.

De afrikanske lederne

Tross påvirkningen utenfra må de afrikanske lederne selv ta hovedskylden for tilstanden i sine respektive land. Forholdene vil neppe bli bedre nå når flere av dem har latt seg friste av Kinas ”pakke” – beskrevet i tilfellet Angola – som en beleilig motvekt mot vestlige krav om godt styre og synkende popularitet hos egen befolkning.

Sannsynligvis vil disse lederne i fremtiden – av morgendagens afrikanske politikere – omtales i samme nedsettende tone afrikanere som samarbeidet med kolonimakten ofte blir. Det er i hvert fall i hovedsak det dårlige styre (grådighet) som har gjort at ulike afrikanske land ikke har utnyttet råvareforekomstene på en bedre måte for fellesskapet.

Fremdeles står landene som råvareleverandører – med implikasjoner av den forbannelsen. Og man kan saktens spørre om det vil være råvarer igjen til en afrikansk industrialisering.

Hinder for utvikling

Slik det ser ut nå, vil ikke de nysmidde båndene mellom Afrika og Kina bedre førstnevntes fremtidsutsikter – om noe, vil råvareavhengigheten i afrikansk økonomi forsterkes i møte med Kinas tilsynelatende utømmelige behov. Og når Kinas interesse kjølner, vil mange afrikanske land bli nødt til å rykke tilbake til start.

Et interessant spørsmål – som leseren ikke vil oppleve svaret på – er om Kina om hundre år vil være preget av samvittighetsnagende handlingslammelse som følge av det hinder for utvikling i Afrika landet er ansvarlig for i dag? I så fall, hvilken aktør vil da fylle tomrommet som oppstår? Lik dagens utvikling, der Europa er handlingslammet i påvente av at de hundre årene – som gjør at alt blir glemt – skal fullbyrdes.

I mellomtiden, overdrysset med barnåler, har gavene bugnet under grantrærne i de tusen hjem: Made in China.