Hva er rettferdig? Det er det ikke bestandig så enkelt å svare på. En første tanke kan være at det er mest rettferdig å dele likt.

Sånn er det i alle fall for mange barn. Se for deg en storesøster på 10 år som fordeler lørdagsgodt mellom seg og sine søsken. Det skal være akkurat like mye til hver.

Men når vi blir eldre er det plutselig ikke så enkelt lenger. Vi aksepterer oftere at kollegaen ved siden av tjener mer fordi hun jobber mer eller fordi hun er dyktigere.

Faktisk er det godt dokumentert at de fleste voksne mener det er urettferdig å dele helt likt. Med andre ord oppfattes enkelte ulikheter som rettferdige.

Hva er det som har skjedd på veien fra barndommens likhetstanke? Når skjedde det, og hva er forklaringen? Norske forskere har nå funnet noen svar.

500 barn og unge fra Bergen

Resultatene fra studien viser at barn og unges oppfatning av rettferdighet endrer seg fundamentalt i oppveksten, på den måten at de i sterkt økende grad aksepterer ulikheter basert på individuelle prestasjoner eller bidrag.

- Studien vår belyser også hvordan våre oppfatninger av rettferdighet formes av både samfunnspåvirkning og biologiske faktorer, sier professor Bertil Tungodden ved Norges handelshøyskole (NHH).

Forskerne fra NHH gjorde et tilfeldig utvalg blant skoleelever i Bergen i alderen 10-19 år. Forsøket med 500 barn og unge ble utført i 2007, og gikk ut på at de spilte et spill som handler om fordeling av penger.

- I gjennomsnitt tjente de rundt 230 kroner hver, forklarer postdoktor Ingvild Almås. Hun er førsteforfatter på studien som nå er publisert i tidsskriftet Science.

Diktatorspillet

Pengene hanket de inn gjennom en versjon av det forskerdesignede diktatorspillet. I den klassiske versjonen av dette spillet får diktatoren en sum med penger som hun skal fordele mellom seg selv og en annen person.

Hun kan altså velge om hun vil alt til seg selv eller dele med den andre. Dette er et spill som er mye brukt i lignende eksperimenter.

Siden spillerne er anonyme er det i diktatorens økonomiske egeninteresse å beholde pengene selv. Det viser seg imidlertid at de fleste velger å gi penger til den andre, og at mange deler likt. Årsaken er trolig at deltakerne er motivert av rettferdighetsbetraktninger.

Egalitære, libertarianere og meritokrater

NHH-forskerne modifiserte dette spillet blant annet ved å innføre en produksjonsfase på 45 minutter før selve diktatorfasen. Her måtte barna selv fremskaffet midlene som skulle fordeles i neste runde. 

Etter hvordan de oppførte seg i spillet, plasserte forskerne deltagerne i tre kategorier som reflekterer tre forskjellige rettferdighetsidealer.

Det første idealet handler om at det er rettferdig å dele likt, og at all ulikhet er urettferdig. Forskerne ga barna med dette rettferdighetssynet merkelappen egalitære.

Det andre idealet går ut på at det er greit med ulikheter og at man dermed ikke trenger å omfordele i det hele tatt for å oppnå rettferdighet. Barna i denne gruppen fikk merkelappen libertarianere.

Det tredje og siste rettferdighetsidealet handler om at det er rettferdig med visse ulikheter når dette reflekterer forskjell i individuelle bidrag. Ungene med dette synet fikk merkelappen meritokrater.

De yngste deler likt

Blant tiåringene, de yngste deltagerne i studien, finnes det så å si ingen meritokrater. De aller fleste av dem syns det er mest rettferdig å dele likt.

- Men så skjer det noe rundt 12-årsalderen. Da begynner de å bry seg om hvem som har fremskaffet midlene, og flere følger ideen om å fordele etter innsats og evner, sier Almås.

Oppover i tenårene blir det så stadig flere meritokrater.

- Blant de eldste er majoriteten meritokrater. For dem er det urettferdig å dele likt, og rettferdig å dele proporsjonalt med produksjon. Man flykter fra det egalitære prinsippet, sier Almås.

Andelen libertarianere holdt seg imidlertid stabil i alle aldersgruppene.

Like opptatte av rettferdighet

Selv om synet på rettferdighet endres kraftig hos skolebarna, er vektleggingen av rettferdighet stabil.

- På psykologifeltet har barns utvikling av rettferdighetssyn blitt studert grundig, men her har man stort sett tatt for seg barn opp til 10 år, sier Almås.

Denne forskninga viser at barna blir mindre egoistiske i resonnement og valg fra de er tre til de blir ti år. Den norske studien bekrefter nyere psykologisk forskning som viser at egeninteressen derimot er ganske stabil etter tiårsalderen.

Faktisk finner de norske forskerne at en 10-åring er like opptatt av rettferdighet som en 19-åring. De har bare forskjellige oppfatninger av hva som er rettferdig.

At de er like oppfatt av rettferdighet, står i kontrast til at synet på hva som er rettferdig endrer seg.

Institusjonell utvikling

Hva er så forklaringen på at forståelsen av rettferdighet endrer seg såpass kraftig?

Her handler det både om at hjernen utvikler seg biologisk, og at samfunnet påvirker utenfra.

- Vi vet at det skjer en kognitiv utvikling i perioden 10-19 år, men det skjer også en institusjonell utvikling i denne perioden - for eksempel fra barneskole til ungdomsskole og videregående, sier Almås.

Hun viser til at barn ikke får karakterer på barneskolen, mens de får det på ungdomsskolen.

- Barneidretten endres også etter 12-årsalderen, da det tillates å la de beste spille lenger på fotballbanen, for eksempel. Det er en tankegang som er bygd på meritokratiske prinsipper.

Undersøkelsen fra forskergruppa ved NHH kan ikke si noe om hvor viktige de to forskjellige årsaksforklaringene er, men de hevder at skiftet ikke kan skyldes hjernens utvikling alene.

Mer enn hjernens modning

- I første omgang kan man jo si at det det å gå fra et egalitært prinsipp til et meritokratisk prinsipp er det samme som å gå fra et enkelt prinsipp til et mer komplisert prinsipp, sier Almås.

Meritokratene må jo være i stand til å skille mellom relevant og irrelevant informasjon, en evne som modnes i ungdomsårene. En viktig del av forklaringen kan være at de yngste ikke har det tankemessige apparatet som skal til for å skille mellom ulike typer urettferdighet.

Men siden både det egalitære og det libertarianske prinsippet er enkelt å forholde seg til, burde man også ha sett en flukt fra det libertarianske rettferdighetssynet dersom forklaringen var en biologisk modning alene.

Antallet libertarianere holder seg imidlertid stabilt på tvers av aldersgruppene.

- Siden vi ikke ser samme trend blant gruppen libertarianere, kan ikke endringene bare skyldes at barna rømmer fra de enkle til de mer kompliserte prinsippene, sier Almås.

- Dette antyder at samfunnspåvirkning også spiller en rolle for å forme barnas rettferdighetspreferanser, konkluderer forskerne.

Samfunnet preger oss

- Kan det være slik at når barn møter meritokratiske institusjoner, så er dette med på å endre preferansene deres? spør Almås.

Ett av de mest grunnleggende spørsmålene i samfunnsvitenskapen er hvordan vurderinger rundt moral og rettferdighet påvirker menneskers oppførsel.

- Mange samfunnsvitere er opptatt av hva som er en rettferdig fordeling av godene, sier professor Bertil Tungodden.

- Vi har sett på dette spørsmålet fra ulike retninger i ulike studier, og undersøkt hva folk tenker om rettferdig fordeling.

Tungodden tror vi som mennesker er preget av et samfunn som aksepterer ulikhet på grunn av individuelle prestasjoner.

- Det er min klare intuisjon, og det har jeg lyst til å se om vi kan klare å vise i fremtidige undersøkelser, sier han.

- Er vi enige i dette?

- Det betyr at vi må tenke oss om. Er det slik vi vil at barna våre skal tenke? Vi ser at ungdommer mener denne typen prestasjonsulikhet er bra - er det noe vi er enige i som samfunn? spør Tungodden.

Han trekker fram karaktersettingen i skolen som eksempel, og mener at dette sannsynligvis preger våre ungdommer i hvordan de tenker på rettferdighet i breiere forstand. Tilsvarende vil det ha betydning hvordan vi organiserer idretten.

- Jeg har bodd i Tanzania med barn, og der har de også karakterer på skolen. Men de har to sett med karakterer: Det ene settet går på innsats, og det andre på prestasjon. Dermed erkjenner de at prestasjon og talent ikke er noe som det er opplagt at folk skal holdes ansvarlige for, sier han.

- Overraskende

- Jeg er overrasket over hvor sterkt den individuelle prestasjonen blir vektlagt blant ungdommene i vår studie. Vi viser at det skjer en kraftig bevegelse mot å akseptere ulikhet på grunn av individuelle prestasjoner, sier Tungodden.

Den overraskelsen deler også Karl Ove Moene, professor ved Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) ved Universitetet i Oslo.

Har har ikke vært med på undersøkelsen, men har tidligere samarbeidet med flere av NHH-forskerne for å undersøke lignende tema. Flere av NHH-forskerne har også tilknytning til ESOP-senteret.

- Det mest overraskende er at de meritokratiske holdningene virker så sterkt, sier han.

- Det kan være viktig hvordan slike ting diskuteres i skole og undervisning. Noen mener at rettferdighet ikke har noe med objektivitet å gjøre, som om det ikke skulle kunne gå an å diskutere prinsippene for rettferdighet uten at det gjøres til et politisk spørsmål, sier Moene.

Moralsk potensiale

Tungodden ser for seg at våre rettferdighetsoppfatninger dannes litt på samme måte som språk.

- Lingvister snakker noen ganger om at vi har en kapasitet til å lære oss språk, men at du lærer de språkene du blir eksponert for. På samme måte kan vi kanskje tenke oss en moralsk kapasitet.

- I oppveksten lærer vi en måte å tenke moralsk på, og etterpå blir det vanskelig å skifte perspektiv. Da blir det spesielt viktig hva som skjer i ungdomsårene, funderer han.

Moene er med på Tungoddens tankerekke:

- Jeg tror det lingvister peker på er at evnen for språk nærmest er å sammenligne med evnen til å få tenner. Men samtidig må du putte inn i hjernen det språket trenger som råmateriale - ord, typisk setningskonstruksjon, og så videre, sier han.

- Likedan kan det være med moralske holdninger. Vi har en veldig stor kapasitet for disse tingene, men det ligger ikke klart som prinsipper. Men kapasiteten er lett å spille på i diskusjon om disse tingene, sier Moene.

Liker ikke flaks

Sannsynligvis finnes det like mange ulike oppfatninger av rettferdighet som det finnes mennesker, men NHH-forskernes studie viser også at det er visse typer ulikhet som ikke er så populære.

- En økende aksept for ulikhet, betyr ikke at vi aksepterer alle former for ulikhet, sier Tungodden.

- Ulikheter generert av ren flaks syns de fleste av barna er urettferdig, og det gjelder gjennom hele ungdomsårene, sier han.

Tungodden påpeker at dette er fundamentalt i forhold til markedet:

- Vi velger utdanning når vi er unge, og går ut på arbeidsmarkedet 10 år seinere. Da handler det mye om flaks og uflaks.

- Det er mange store problemer knyttet til at dette skal bestemme inntektsfordelingen i samfunnet. Samtidig er det generelt akseptert at de som er flinkest innen en organisasjon får bedre betalt, sier Tungodden.

Referanse:

Ingvild Almås, Alexander W. Cappelen, Erik Ø. Sørensen og Bertil Tungodden; Fairness and the Development of Inequality Acceptance; Science 27. mai 2010; doi: 10.1126/science.1187300.