Det står skrevet i plan og bygningsloven at det ikke skal bygges nærmere sjøen enn 100 meter fra strandlinjen. Likevel bygger vi mer og mer. Nye tall fra SSB viser at 83 prosent av de som søkte om dispensasjon til å bygge innenfor hundremetersmerket i fjor, fikk det. (Foto: Shutterstock / NTB scanpix)

Hva skal til for å få dispensasjon fra plan- og bygningsloven?

Ryktene går om norske kommuner. Er det virkelig sånn at det er lettere å få dispensasjon for noen enn for andre? 

Innstramningene i plan- og bygningsloven til tross, statistikken fra Statistisk sentralbyrå viser at antall dispensasjoner har økt de siste ti årene.

Reglene for hva som skal til for å få dispensasjon er uklare og åpner for bruk av skjønn. Ingen har egentlig krav på dispensasjon, og skjønnet varierer fra kommune til kommune.

Så hva er det som påvirker kommunenes og saksbehandlernes vurdering av saken? Har det for eksempel noe å si hvilken posisjon søkeren har i lokalsamfunnet?

Som et ledd i forskningsprosjektet Fast eiendom i endring har stipendiat Leikny Gammelmo ved NMBU spurt kommunale saksbehandlere i 237 norske kommuner hva de legger vekt på når de behandler dispensasjoner etter plan- og bygningsloven.

Undersøkelsen viser at saksbehandlerne selv mener at de legger mest vekt på prinsippet om likebehandling.

– En stor andel av saksbehandlerne svarer også at de vektlegger politiske prioriteringer tungt i sin behandling av dispensasjonssøknader. Svært få svarer at søkerens rolle og posisjon i samfunnet spiller særlig stor rolle, sier Gammelmo.

Disse tallene ble nylig offentliggjort i en vitenskapelig artikkel i fagtidsskriftet Kart og Plan.

Dispensasjoner til glede og forargelse

Gammelmo peker på hvordan dispensasjoner har klare fordeler og ulemper.

På den ene siden er dispensasjonsmuligheten en god anledning for kommunene til å tilpasse vedtakene sine til å passe best mulig inn i lokalmiljøer når det gjelder helt spesielle situasjoner, innbyggernes ønsker, politiske mål og kommunenes utforming.

På den andre siden gir dispensasjoner mulig grobunn for mistenksomhet og mistillit. Det er nemlig ikke lett å gi en god oversikt over hvor det blir gitt dispensasjoner og ikke.

– Dispensasjoner blir ikke markert på kartet og forandrer heller ikke planverket. Det kan oppstå rykter og misforståelser om hvor lett eller vanskelig det er å få dispensasjon i en kommune, sier Gammelmo

Når saksbehandlere selv rapporterer at de ikke lar seg påvirke av roller eller posisjoner, er det vanskelig for forskerne å vite hvor riktig dette er. Det intervjupersonene sier og det de faktisk gjør, er to forskjellige ting. 

Leikny Gammelmo. (Foto: NMBU)

Gammelmo mener dette tillitsgapet er en utfordring som kommunene må ta på alvor og prøve å vise åpenhet og likebehandling for å skape et godt rykte.

– Et element som kan bidra, er om dispensasjonene fremkommer i kommunens kartløsninger, sier Gammelmo.

– På den måten vil kartene i større grad ligne på virkeligheten, og det vil være lettere for befolkningen å sjekke hvem som faktisk får og ikke får innvilget dispensasjon.

Kommunene kan bruke skjønn

Helt siden den første plan- og bygningsloven ble vedtatt i 1965 har loven gitt kommunene anledning til å gi dispensasjon fra lovverk, kommuneplaner og reguleringsplaner etter en del kriterier.

Dette er et virkemiddel som kommunene har benyttet seg flittig av opp gjennom årene.

Kanskje for flittig, for da loven ble revidert i 2008 forsøkte politikere å heve terskelen for å gi slike dispensasjoner. Nå settes det blant annet klarere krav til at kommunene gjør en helhetlig vurdering av alle momentene i saken, i tillegg til at de skal vurdere om hensynet bak bestemmelsen blir vesentlig tilsidesatt dersom kommunen godkjenner søknaden.

Liten effekt av innskjerpingen

Innskjerpingsforsøket fra 2008, har så langt hatt liten effekt. Tvert om viser tall fra Statistisk Sentralbyrå at det har vært en økning i dispensasjoner de siste ti årene.

Blant annet ser vi at dispensasjoner for bygninger Landbruks-, natur- og friluftsområder, også kalt LNF-områder, i femårsperioden frem til 2014 økte med 13 prosent.

– Det kan tyde på at selv om de formelle reglene har endret seg, så har ikke de uformelle endret seg i samme takt. Administrasjonens vurderinger og lokalpolitikernes prioriteringer gjør at dispensasjonsbruken ikke ser ut til å synke, sier Gammelmo.

Referanse

Leikny Gammelmo: En institusjonell tilnærming til dispensasjonspraksis i Norge. Kart og Plan, Vol. 76, pp. 182–196. 2016. ISSN 0047-3278.
 

Powered by Labrador CMS