De siste årene har arkeologer som forsker på Norge i bronsealderen funnet mye nytt. Flere av dem ser nå på denne tiden med helt andre øyne. Det samme gjør kolleger i Sverige og Danmark.

De ser sporene av en første vikingtid.

For 3000 år siden.

Store skip

Folk i Norge den gangen var langt mindre primitive enn mange har forestilt seg. De var ikke jegere som fortsatt levde på steinaldervis.

Skipene som ble bygd av nordmenn, svensker og dansker i bronsealderen kan ha hatt et mannskap på over 50 mann. Med slike skip dro folk fra Skandinavia til England. De kom seg trolig langt nedover de store elvene i Europa.

De kan ha brukt skipene opp til Finnmark i nord.

Kanskje til Italia i sør.

Folk var knyttet til havet

På hele 90 prosent av alle helleristninger i Norge fra bronsealderen, så ser du store og små skip. Dette er noe arkeologer nå virkelig har fått øynene opp for.

Hvorfor var folk i Norge 3000 år tilbake så opptatt av skip?

Når du lærte om de mange helleristningene som finnes i Norge i historietimen på skolen, så fortalte læreren og læreboka deg trolig at dette var mytologiske bilder av skip på vei til dødsriket. Altså en slags religiøse bilder.

Er det for fantastisk om skipene er ekte?

Bronsealderen i Norge, Sverige og Danmark var en tid da folk dro langt ut i verden. De var mobile mennesker.

Helt til Spania og Italia kan de altså ha kommet.

Ja, kanskje dro noen hele veien til Hellas og til faraoenes Egypt. Det kan iallfall ikke utelukkes.

Verden ble globalisert for 3000 år siden

– I bronsealderen ble verden for første gang globalisert, forklarer Kristian Kristiansen.

Han er forsker ved Gøteborgs universitet og anses av kolleger som en nestor innenfor bronsealderforskningen i Skandinavia. Kristiansen har de siste årene gledet seg over å få være del av et forskningsfelt der forskerne har kommet fram med mye ny og veldig spennende kunnskap.

– Folkene som bodde i Skandinavia for rundt tre tusen år siden var helt klart en del av datidens globalisering, konstaterer han.

Her i Norge er arkeolog Lene Melheim ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo en sentral person i forskningen på bronsealderen.

– Jeg holder det for sannsynlig at nordboerne for over 3000 år siden dro med skip helt ned til Middelhavet, sier Melheim til forskning.no.

– Det finnes kolleger som vil være uenig med meg i dette. Men jeg holder det altså for sannsynlig. Vi vet at nordboerne fikk tak i varer fra det sørlige Europa, samt at de trolig var dyktige sjøfolk. Derfor er det like sannsynlig at de selv har reist ut i verden, som at alle varer skulle komme hit gjennom mellommenn.

Både bronsealderen og vikingtiden var maritime samfunn

Bronsealderen kan altså ha vært en helt spesiell tid i Norge og nabolandene våre Danmark og Sverige.

Men når var egentlig bronsealderen?

For å gjøre det enkelt, kan du si at bronsealderen var for rundt 3000 år siden. Akkurat som du kan gjøre det enkelt og si at vikingtiden var for rundt 1000 år siden.

Men bronsealderen varte i mer enn tusen år – i Norge fra sånn cirka 3700 år tilbake og fram til for cirka 2500 år tilbake.

Vikingtiden varte bare noen få hundreår.

I dag vet altså arkeologer at både skip, hus, våpen, klær og mye annet den gang for veldig lenge siden, ligner en god del på det vi tenker på som vikingtiden. Metallene folk brukte var først og fremst bronse og gull. Vikingene hadde i tillegg fått jern.

Både sjøfart, handel, dyrene og gården, vold og plyndring, og maktdemonstrasjoner gjennom bygging av store og monumentale gravhauger, og storstilt ofring av smykker og våpen – alt dette fra bronsealderen for 3000 år siden ligner overraskende mye på det vi tenker på som vikingtiden. Det er iallfall bildet som nå begynner å danne seg.

– Her i Norden var bronsealderen og vikingtiden to veldig like samfunn, mener Kristian Kristiansen. Og peker på den kanskje mest slående likheten:

– Begge var maritime samfunn.

Et artig poeng er at de første norske forskerne som begynte å interessere seg for skip på helleristninger, mente at det måtte være vikinger som hadde lagd disse bildene.

Skipene lignet jo sånn på vikingskip.

Skip med 50 personer om bord

– På helleristningene med skip fra bronsealderen ser du mannskapsstreker. De finnes om bord på de fleste av skipene, sier Lene Melheim.

Hun er ganske sikker på at hver av disse strekene er et menneske.

I Norden i bronsealderen ble skip verken rodd eller seilt. De ble padlet med lange padleårer.

Strekene på helleristningene viser oss antall padlere om bord i båtene. Men kanskje er hver strek to padlere, påpeker Melheim, siden folk satt i par to og to ved siden av hverandre og padlet.

Fartøy bygd med planker

Det var altså langt fra bare uthulede trestammer folk dro av gårde i ut på vannet i Norge for 3000 år siden, selv om også sånne fartøyer fantes i bronsealderen.

Båtene var bygd med planker. Det vet vi i dag.

Bronsealderfartøyene ble altså bygd etter samme hovedprinsipp som vikingskipene og som trefartøy blir i våre dager.

Sånn ble båter og større skip som la ut langs kysten fra Finnmark, Nordland, Trøndelag, Vestlandet, Rogaland og Sørlandet, og rundt Oslofjorden, til lette og smidige farkoster.

Bronsealderfartøyene ble altså padlet. De eldste sporene i Norge etter rodde båter er fra Nord-Norge i første del av jernalderen, noen hundre år senere. Å seile begynte ikke folk med her til lands før nærmere vikingtiden på 700-tallet.

Hvor stort var mannskapet?

Hvor stort mannskap hadde et vanlig skip i bronsealderen?

Johan Ling er bronsealder-arkeolog ved Gøteborgs universitet.

I Bohuslän, landskapet sør for Østfold, er det registrert ikke mindre enn 10 000 skip avbildet på helleristninger og Ling har sett nærmere på rundt 1700 av disse.

Når vi ser et helleristningsskip med stort mannskap, kan vi selvfølgelig ikke uten videre slå fast at dette forestiller et virkelig skip med så stort mannskap. Ling minner likevel om at mye av det andre vi ser avbildet på helleristninger – ploger, økser, sverd, lurer, vogner og en rekke dyr vi kjenner igjen fra vår tid – alt sammen framstiller virkelige ting som virkelig fantes i Sverige og Norge for 3000 år siden.

Er det da rimelig å anta at de store skipene vi ser bare er mytologiske fantasibilder?

Ling har også gjennom å sammenligne de mange helleristningsbildene av fartøyer, kommet fram til at mellom 6 og 13 mannskapsstreker er det vanligste. Satt mannskapet dobbelt og padlet blir det 12 til 26 personer.

Men det finnes altså langt større skip enn dette.

Strekene forteller oss at de største skipene – som Bjørnstadskipet du så helt øverst i artikkelen – kan ha hatt et mannskap på over 50 personer. De aller største skipene i Norge og Norden kan ut fra helleristningene ha hatt 60-70 mennesker om bord. Flere om mannskapet er avbildet dobbelt.

De eldste skipene er størst

Fascinerende er det at noen av de største skipene vi ser på helleristninger i Norge og Sverige, er fra den eldste delen av bronsealderen.

Når bronsealderen går mot slutten, blir mannskapet på skipene mindre. Når vi kommer over i jernalderen og nærmer oss romertiden blir mannskapene enda mindre.

Noe annet Ling fant er at bildene fra nyere bronsealder klart oftere enn bildene fra eldre bronsealder, viser oss mennesker i konflikt. Ser du på skipene fra ulike århundrer som i figuren under her, så legg merke til krigerne med økser og sverd om bord i skipet som antakelig er fra hundreåret mellom 2800 og 2900 år tilbake.

Var dette en tid med mye krig?

I den nyere delen av bronsealderen leser han også ut av bildene at det har utviklet seg større sosiale forskjeller mellom menneskene om bord i skipene. Noen er store og framviser styrke, andre er små og anonyme.

Tidligere i bronsealderen var figurene om bord mye mer lik hverandre.

Ling peker også på hvordan det ofte er krigere rundt omkring skipene i siste del av bronsealderen. Sammen med krigerne er det både lurblåsere og akrobater som gjør salto i luften.

Det finnes også helleristninger med mennesker som fisker fra båter i bronsealderen, men bare noen få.

Formen på skipene er noe som stort sett hele tiden fortsetter å være den samme. Malen for hvordan et skip skulle se ut i bronsealderen, virker nokså fastlagt.

En siste oppdagelse Ling gjorde da han systematiserte bildene av de 1700 skipene, var at den markante forstavnen og akterstavnen mot slutten av bronsealderen oftere får form av noe som kan ligne dyrehodene på vikingskipene.

En ekte båt som nesten er fra bronsealderen

Den danske Hjortspringbåten er nærmere 2500 år gammel.

Den ble i 1921 gravd opp fra en myr og ligner mye på fartøyene du ser på helleristningene. Hjortspringbåten er så langt det eneste eksempelet i Norden på en nokså komplett båt som er fra så langt tilbake i tid at vi nesten er over i bronsealderen.

Sammen med Hjortspringbåten lå det våpen og utstyr for mange krigere. Derfor kan vi slutte at dette var et krigsfartøy.

Hjortspringbåten hadde plass til ti padlere på hver side og fartøyet hadde en styreåre i hver ende. Altså hadde fartøyet antakelig et mannskap på 22 mann.

Et lett fartøy

Dette er et lett fartøy der mesteparten av styrken ligger i skallet. Trebordene på siden er lagt over hverandre og sydd sammen. Tofter gjør fartøyet stabilt.

Det er åpenbart at Hjortspringbåten bygger videre på en lang båtbyggertradisjon fra atskillig lenger enn 2500 år tilbake. Deler av konstruksjonen kan vi følge i norsk båtbygging helt fram til våre dager.

Båten ble padlet med lange og smale kanoårer. En kopi av båten har kommet opp i en hastighet på hele 8 knop.

Fram til nå har vi ingen funn etter større bevarte fartøy fra bronsealderen i Norge.

Men både i Troms og Nordland er det funnet padleårer som er mellom 3000 og 4500 år gamle. Disse padleårene er ikke ulike dagens kanoårer. Med god lengde kan de ha fungert fint ved lange turer i lette farkoster langs kysten av Nord-Norge, mener arkeologen Stephen Wickler ved Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø.

Lignende padleårer fra bronsealderen som dem fra Nord-Norge, er blitt funnet både i Sør-Skandinavia, Tyskland og Baltikum. Det forteller oss om kontakter folk har hatt helt fra langt nord i Norge og nedover på kontinentet.

De store langhusene i bronsealderen

Norske arkeologer er de siste årene blitt mye bedre på grave fram bronsealderens boplasser.

Vi skal ikke så mange tiår tilbake før noen arkeologer trodde at bronsealdermenneskene i Norge må ha vært en slags nomader, siden de fant få spor etter dem.

Nå vet vi at hus i Norge fra så lenge som 4000 år tilbake lignet mye på langhusene som ble bygd helt fram til vikingtiden for 1000 år siden.

Hus i eldre bronsealder kunne kanskje være opptil 40 meter lange. Husene var minst dobbelt så lange som bredden. De var delt i to eller tre avdelinger. Når norske arkeologer først satte i gang med å lete etter disse veldig gamle husene, så begynte de å finne dem. Men her gjenstår det mye arbeid, om bare bronsealderarkeologene får ressurser til å fortsette.

Bondegården

Bondegården med tun, innmark og utmark vet arkeologene nå at fantes i Norge allerede i yngre steinalder, for 4000 år siden. Veldig lenge før vikingtiden.

Dyrene på gården i bronsealderen var stort sett de samme som vikingene hadde og som vi har i dag. Folk holdt kyr, sau, geit, gris og hest. Rundt på tunet løp det ganske sikkert en hund.

På Forsand i Rogaland er mindre deler av en norsk bronsealderlandsby blitt gjenoppbygd. Her fant nemlig arkeologene en hel landsby med flere hundre hus fra bronsealderen og eldre jernalder.

• Les mer hos Norgeshistorie.no: Bronsealderbøndenes hus

Bronsen kom fra Europa

Da bronsen ble oppfunnet i Midtøsten eller i Sørøst-Europa for drøyt 4000 år siden, ble livet enklere for folk. Det ble mye lettere å lage avanserte og solide våpen. Redskapene folk brukte ble også bedre.

Smykkene ble mye flottere.

– Mennesker ble i bronsealderen for første gang veldig avhengig av metaller, forteller Kristian Kristiansen.

Men kobberet og tinnet som bronsen består av, ble bare utvunnet noen få plasser i Europa. Ofte på helt ulike steder på kontinentet.

– Slik ble det nødvendig med et omfattende distribusjonsnett, forklarer Kristiansen.

Forstår vi dette, så forstår vi også hvor avhengig menneskene i bronsealderen ble av skipsfart. Og i skipene sine fikk de helt sikkert plass til mye annet enn bronse, som folk kunne handle med.

Kanskje var også mennesker en handelsvare. Eller noe man byttet.

DNA forteller oss om døde mennesker

Forskningen på arvestoff – DNA – har gått mye framover de siste årene.

DNA-forskning på mennesker som døde for rundt 3000 år siden, har fått forskerne til å oppdage over hvor lange avstander folk flyttet på seg i bronsealderen.

Hvor mobile folk var.

Her kan du lese mer hos videnskab.dk om hvordan spesielt kvinner reiste over lange avstander i bronsealderen.

Flere av kvinnene som er blitt identifisert i bronsealdersamfunn i Danmark kom fra steder langt borte, mens mennene oftere kom fra lokalsamfunnet.

Hvorfor det var slik, vet vi ikke. Men det vi nokså sikkert kan si, er at kvinnene må ha spilt en viktig rolle i å ta med seg kunnskap og tradisjoner over lange avstander i Europa.

Helle Vandkilde er en kjent dansk bronsealderforsker. Hun står bak et interessant innspill om bronsealderen.

Vandkilde lanserte for noen år siden begrepet bronzization («bronsifisering») om det som hendte. Et begrep som henspiller på dagens globalization. Det handler om at bronsen skapte nye nettverk og nye samfunnssystemer, mye fordi metallet lages av to andre metaller, kobber og tinn, som sjelden opptrer sammen.

At de to bestanddelene i bronsen måtte skaffes til veie fra helt ulike steder, gjorde altså at handelen akselererte.

Gir den nye forskningen et riktig bilde?

Kristian Kristiansen ved Gøteborgs universitet legger ikke skjul på at det har vært diskusjoner mellom eksperter på bronsealderen. Slik bør det være når et forskningsfelt blir stilt overfor mye ny kunnskap på kort tid.

For gir egentlig de nye forskningsresultatene et riktig bilde av menneskene som levde her nord i Europa for tre tusenår siden?

Tidligere la forskere på bronsealderen mye vekt på lokalssamfunnet. På stedene der folk bodde. De har gravd og lett etter ting der folk oppholdt seg, uten kanskje å bry seg så veldig mye om verden rundt.

Funn av skatter, våpen og smykker, ble regnet som det viktigste.

Nå handler forskningen mer om menneskene og hvordan de levde og bodde.

De siste årene har forskere som Kristiansen, Melheim, Vandkilde og flere andre, heller lagt vekt på hvordan nye naturvitenskapelige undersøkelsesmetoder bringer fram bildet av et veldig mobilt bronsealdersamfunn med kontakter over lange avstander.

De nye naturvitenskapelige metodene

– Nye naturvitenskapelige metoder har revolusjonert forskningsfeltet vårt, sier Kristiansen.

– Nå vet vi for eksempel hvor kobberet i gjenstandene vi har funnet, egentlig kommer fra. Vi vet at det ble transportert over lange avstander.

Kristiansen sikter her til metoder for å spore kobberets opphav. Forskerne kan nå måle sporstoffer som finnes i kobberet. Sammen med blyisotoper i kobberet kan sporstoffene fortelle oss hva slags type malm det er snakk om, og hvor gammelt kobberet er.

Sammen skaper dette et slags fingeravtrykk. Det avslører metallets alder og opprinnelsessted.

– Like spennende er DNA-et og kjemiske markører vi finner hos døde mennesker fra bronsealderen. Det viser oss at mennesker den gangen ofte reiste langt, spesielt kvinnene.

I Norge har vi til nå dessverre ingen gravfunn der hår og klær er inntakt hos et bronsealdermenneske. Det nærmeste vi kommer er de vakre smykkene i gravfunnet etter Regekvinnen i Rogaland. De kan du lese mer om her: 3500 år gamle bunadssmykker

Men i Danmark er det gjort tre fantastiske funn av bronsealderkvinner: Egtvedjenta, Skrydstrupkvinnen og Ølbykvinnen.

• Les mer om Egtvedjenta hos forskning.no: Dansk bronsealder-jente kommer fra Tyskland

• Les mer hos ScienceNordic: Danish Bronze Age glass beads traced to Egypt

Ull fra Italia til Norge?

Lene Melheim ved Kulturhistorisk museum i Oslo forteller at noe av det siste vi har fått mer kunnskap om er bronsealderens tekstiler.

– Ny forskning viser at det også har foregått en stor handel med tekstiler i Europa. For eksempel ble det produsert store mengder ull i Terramarekulturen i Italia. Kanskje ble ulltekstiler importert til Skandinavia.

Lene Melheim er fullt klar over advarsler som er kommet mot å dra de nye forskningsfunnene fra bronsealderen for langt. Hun understreker at mange av de nye metodene forskerne nå benytter, ennå ikke er ferdig utviklet.

– En del av de tolkningene som presenteres i dag vil endres i årene framover, når man får mer data og større sammenligningsgrunnlag.

Klimaet var varmere enn i dag

I begynnelsen av bronsealderen for 3500 år siden var det i gjennomsnitt kanskje så mye som 3 grader varmere i Norge enn det er i dag.

Deretter ble det kaldere og for rundt 1500 år siden kan det ha blitt veldig kaldt. Det kan du lese mer om i denne forskning.no-artikkelen: Fimbulvinteren er ikke en myte

Så for drøyt tusen år siden, i vikingtiden, ble klimaet på nytt varmt.

Men la oss igjen vende 3000 år tilbake i tid i Norge. Da kan du prøve å se for deg et landskap med store eiketrær rundt mye av kysten vår.

Kom du med et skip inn Altafjorden i Finnmark, ble du kanskje møtt av skoger med høye løvtrær. Innlandsområder som Hedmark, Oppland og Buskerud var også dekket av store løvskoger. Mye av dagens fjell var skogkledd.

Så tidlig som fra slutten av steinalderen rydder folk mye av skogen i Norge. Det fortsetter de med i bronsealderen. På Vestlandet begynner lyngheilandskapet å bre seg.

Både langs kysten og innover i landet er det jordbruk og beitemarker. De første sætrene dukker opp.

Klimaet er så mildt at folk kan la husdyra gå ute hele året.

Fikk kultur fra Europa

Norge er kanskje et land i Europas utkant.

Men for 3000 år siden opplevde neppe menneskene som bodde her at de levde i noen bakevje. Nordmenn den gang fulgte med på den kulturelle utviklingen i Europa.

Funn fra bronsealderen forteller oss at folk i Norge fanger like tidlig opp impulser utenfra som folk lenger sør i Skandinavia.

Om bord i handelsskipene som gikk sørover fra datidens Norge for rundt 3000 år siden, kan det ha vært mye skinn.

Vi vet at dansker den gang eksporterte mye kostbar rav sørover i Europa. I egyptiske graver fra faraoenes tid finner arkeologer ravsmykker fra Østersjøen.

Skinnene som kanskje ble sendt fra Norge og sørover, er for lengst råtnet opp.

Bronsen kunne resirkuleres

Hvem som var aller først med å lage bronse vet vi ikke.

Det kan ha var folk i Syria i Midtøsten. Eller kanskje var det mennesker som bodde i dagens Tsjekkia (Unetice-kulturen), Spania (El Argar-kulturen) eller i Storbritannia (Wessex-kulturen).

Eller kanskje ble bronsen oppfunnet på flere steder, uavhengig av hverandre. Kanskje var det flere ulike folk som fant ut at blandingen av kobber og tinn ga et helt nytt metall som var mye bedre å bruke enn ren kobber.

Bronsen kunne jo formes på måter som før var utenkelig.

Viktig var det også at bronsen kunne brukes om og om igjen dersom noe gikk i stykker, den kunne resirkuleres. Fordi bronsen så ofte ble gjenbrukt, er det sjelden store mengder av den å finne på boplassene arkeologer graver ut. Men noen ganger finner man mye bronse som har fulgt døde i graven eller når noen er blitt ofret i myrer, sjøer og steinur.

Da bronsen først var oppfunnet og tatt i bruk, ble den svært ettertraktet.

Etterspørselen etter kobber og tinn i Europa var større enn tilbudet. Aller størst knapphet var det trolig på det sjeldne tinnet.

Kobber fra Italia til Norge

Ingen har kunnet slå fast at det ble utvunnet kobber eller tinn i Norden under bronsealderen.

Men kanskje er det bare ikke undersøkt godt nok? For det finnes jo kobber her i landet både på Røros, Karmøy og andre steder. Tinn finnes det litt av i Telemark.

Fram til for få år siden var det blant bronsealderforskerne opplest og vedtatt at kobberet i sverd og smykker funnet i Norge, kom fra gruver i Mellom-Europa. Oppfatningen var basert på noe alle lett kunne se: At det var stor likhet mellom norske og mellomeuropeiske bronsealdersverd.

– Noe bronse kom helt sikkert fra det vi i dag kaller Tsjekkia og Slovakia. Men nå vet vi at mye av kobberet i Skandinavia faktisk kom fra en gruve i Wales (Storbritannia), sier Lene Melheim.

– Mye kan også ha kommet fra Italia, fortsetter hun og viser til en studie av nesten 100 danske bronsefunn der Melheim og medforfatterne konkluderer med at 40 prosent av kobberet i disse kom fra kobbergruver i Sør-Tyrol i dagens Italia.

I Sverige sto forskeren Johan Ling i fjor bak en ny studie på til sammen 118 bronsealdersverd fra Skandinavia. Den konkluderer også med at allerede for 3500 år siden, så ble en kobbergruve i Italia viktigste kilde for sverd som ble støpt både i Italia og her i Skandinavia.

Tinnet i norsk bronse er forskerne mer usikre på. Men her peker Storbritannia seg ut som mest sannsynlig opprinnelsessted, forteller Melheim. Hun tok doktorgraden sin på nettopp metallproduksjon i bronsealderen.

Bronsealdersamfunnet

I bronsealderen kan vi ha fått et samfunn der ledere fikk større makt. Slik ledere fikk også i vikingtiden.

Disse personene styrte både byggeprosjekter og handel. De kan også ha vært religiøse ledere.

Jordbruket gjorde at flere mennesker kunne få mat enn det som hadde vært mulig i steinalderen. Slik ble det også flere mennesker som kunne arbeide.

Men noen behøvdes for å organisere det hele. Og lederne behøvde igjen noe som kunne vise at de var ledere. Derfor skaffet de seg trolig prestisjefylte våpen, klær og smykker som demonstrerte makt. Slik økte etterspørselen etter både bronse og tekstiler.

Arkeologiske funn som er blitt gjort de siste tiårene, viser at metallkulturen fantes over hele Norge i bronsealderen – helt fra Varangerfjorden i Finnmark til Kråkerøy i Østfold, og fra Sunnmøre i vest til Hedmark i øst.

Fra steinsmeder til bronsestøpere

Da metallkulturen spredte seg, måtte steinalderens dyktige norske steinsmeder finne seg annet å gjøre.

Noen ble nok bronsestøpere. Og etter hvert ble støperne her i Norden like dyktige og ofte enda flinkere enn sine kontinentale læremestre. De produserte smykker og ornamenterte dolker i bronse som ikke står tilbake for noe som er lagd lenger sør i Europa.

Moter og motiver på smykker og våpen er de samme i Norge som i resten av Sør-Skandinavia og i Nord-Tyskland. Det forteller oss at folk tilhørte den samme kulturen, selv om de bodde langt fra hverandre.

Hva hendte etter bronsealderen?

Da bronsealderen gikk mot slutten, ble klimaet i Norge kaldere. Det kan ha endret mye.

En like dramatisk endring ble jernet.

Oppfinnelsen kom til Norge rundt 600 år før vår tidsregning. Den førte til at folk ikke lenger behøvde den samme kontakten med verden.

Jernmalmen lå jo lett tilgjengelig i norske myrer. Det var bare å få malmen opp og bearbeide den, så kunne du eller smeden din lage både jernvåpen, jernredskaper og jernsmykker.

Jern var helt sikkert et framskritt for folk. Men jernet svekket trolig kontakten bronsealdermenneskene i Norge hadde hatt med Europa.

Samtidig ble det altså kaldere her i nord.

Det var en prosess som gradvis hadde tiltatt gjennom hele bronsealderen. Folk, dyr og åkerland fikk det vanskeligere.

På bondegården måtte det bygges fjøs der dyrene kunne være inne om vinteren. I skogen begynte grantrærne å overta for løvskogen.

Arkeologer ser at det ble ofret flere kostbare gjenstander til gudene da bronsealderen gikk mot slutten.

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Kilder og referanser:

Øystein Kock Johansen: «Bronse og makt», Andresen & Butenschøn, 2000.

Helle Vandkilde: «Bronzization: The Bronze Age as pre-Modern Globalization», Praehistorische Zeitschrift, 2016. Artikkelen

Johan Ling m.fl: «Rock Art, Secret Societies, Long-Distance Exchange, and Warfare in Bronze Age Scandinavia», Prehistoric Warfare and Violence, juli 2018. Sammendrag.

Johan Ling m.fl: «Moving metals IV: Swords, metal sources and trade networks in Bronze Age Europe», Journal of Archaeological Science, 2019. Sammendrag.

SNL-artikkel om helleristninger.

Stephen Wickler: «Early Boats in Scandinavia: New Evidence from Early Iron Age Bog Finds in Arctic Norway», Journal of Maritime Archaeology, 2019.

Les mer om bronsealderen i denne saken

Tre kamerater har knekt koden for helleristningene