(Foto: Normanns kunstforlag / Tromsø Museum – Universitetsmuseet)

Jul med din glede?

Den uka som nærmer seg nå – siste uke før julaften – ble tidligere kalt benkeslenguka i en del bygder. Benkesleng fordi det var så travelt at husmora ikke alltid rakk å komme seg i seng på vanlig vis. Hun kunne rett og slett slenge seg ned på en sittebenk på kjøkkenet med klærne på for en liten hvil. Siste søndag før jul kalles også skittensøndag og navnet viser at man denne søndagen kunne gjøre husarbeid – vaske og stelle til jul. Holdningen ellers var at det var alvorlig syndig å arbeide på søndager. Livet var travelt før julefeiringa også i det førmoderne samfunnet. Det var om å gjøre å skape en herlig høytid med deilig mat og reine, vakre hjem. Og man gjorde det selvsagt med de midler man hadde til rådighet. Kjøtt ble saltet ned og spart til jul, talg ble støpt til lys, kveita ble forsøkt fiska til høytida og det var reint i hver krok. Det som kunne avsettes av goder ble samlet opp til julefeiringa.

Fred eller kav?

Alt fra førkristen tid kjenner vi til at det var en familie- eller gårdsfest i tida for vår tids jul. Ikke midtvintersblotet – men juleblotet. Til den skulle det samles opp god mat og det skulle brygges øl. Det skulle drikkes for års og fridar – for grøde og fred neste år. Og det skulle drikkes til Odins pris. Vi har altså lange tradisjoner i å komme sammen til glade gilder i jula.

Diskusjonene går høylytte i juletida hvert år. Vi er blitt for kommersielle. Det hevdes at vi bruker for mange penger på unyttige gaver og at det kun er handelsstanden som tjener på denne årsfesten. Gavene har ingen betydning og er meningsløse, hevdes det også. Alle har det de trenger og gavene blir fyll i skuffer og skap. Det går for mye tid og penger til en fest til ære for et guttebarn mange har mistet kontakt med er en annen av påstandene. Folk stresser usunt mye heter det også. Det er mer kav enn glede, ifølge enkelte.

Rike Norge

Men er det så enkelt? Er vi lokket ut i gulldansen av handelsstanden som vil flå oss? Lar vi oss stresse opp og kaves ut av meningsløse tradisjoner? Eller er jula en gave? Kan det hende vi trenger den? Når vi vet at våre norrøne formødre kokte og stelte til jul (jol) og at bonden brygget øl, at folkene på gården samlet seg til fest og at de skålte for det nye året som var i vente, med bønn om at det skulle bli fredelig og rikt på grøde, og videre at man ved kristendommens innførsel valgte å bruke den hedenske betegnelsen på festen som ellers kalles Kristi messe (Christmas) og fortsatte med en stor feiring midt i den mørkeste og tøffeste tida på året er det kanskje på tide å slå seg til ro med at dette er et utvalgt og gjennomprøvd tidspunkt for en vesentlig gledesstund innenfor det felleskapet man tilhører. Jula er perfekt timet til våre behov for et avbrekk i en tøff hverdag. Sigrid Undsets kjente utsagn: menneskets hjerte forandrer seg aldri, gir oss kanskje tankekraft i forhold til dette perspektivet. Denne vinterfesten er noe vi holder fast og hegner om fordi den gjør oss godt. Og det er mulig å spørre om ikke forskjellen på hverdag og fest er viktig å opprettholde.

Overfloden

Så var det de unyttige gavene og den meningsløse kommersialiseringen i vår tid. Butikkene har langåpent og søndagsåpent. Vi kommer ut av butikkene med handlenettene fylt til randen. Dette må da være meningsløst? Vi lever i verdens rikeste og beste land. Vi har mye å rutte med jevnt over selv om rikdommen er ulikt fordelt. Gavekjøpene bærer preg av dette.

Hvorfor gir vi gaver?

Forskere har arbeidet med spørsmål om gaver og tolkningene går på at gaven inngår i bytterelasjoner der logikken er at den som mottar forpliktes til å kvittere med å gi giveren en gave av lignende verdi. Gavene forbinder mottaker og giver – gaven skaper en forpliktet relasjon og danner en økonomisk logikk med en kommersiell grunntone.

Kan man tolke gaven annerledes? Dersom vi ser gaven på et seremonielt nivå skjer det noe spennende. Jul er en seremoni i kraft av å være en høytid, en sjelden anledning der vi skaper om oss selv, våre hjem og våre omgivelser til unntakets ritual. Når gaven gis innenfor den seremonielle ramme er den løsrevet fra den kommersielle forpliktelse. Gaven er en anerkjennelse av den andre – av mottakeren. Og når vi takknemlig mottar gaven så erkjenner vi anerkjennelsen av oss selv. Det kommersielle og markedsøkonomiske blir underordnet. Gaven gir oss mulighet til takknemmelighet overfor giveren. Den andre er den man kan si takk til. Og med ordet TAKK styrker vi det milde og fredelige i vårt samfunn. Gavens dimensjon av anerkjennelse og erkjennelse bør være del av vår forståelse av julens betydning i dag også.

Jeg vet at våre goder er ulikt og urettferdig fordelt, jeg håper på en bedre verden. Og likevel syns jeg vi skal tillate oss å nyte jula og gi oss selv anledning til å anerkjenne våre nære og kjære uten dårlig samvittighet. Kjærlighet og kjærlig omtanke blir det aldri for mye av.

Powered by Labrador CMS