“Likskjendingen kan ha vært rituell” skrev Aftenposten den 18. juni 2003.

En gruppe unge menn hadde brutt seg inn i et kapell, og minst én hadde på det groveste mishandlet avdøde som ventet på begravelse. Offentligheten ble rystet, og saken overdøvet selv det brutale drapet på en 83-årig soldat fra Frelsesarméen.

Hvordan skulle man forklare handlingene? Hva lå bakom disse usigelig opprørende handlingene?

De fleste anslag til forklaringer har vært nøkternt knyttet til hvordan en liten gruppe unge menn i sterk rus kan trekke hverandre opp til handlinger langt utenfor kulturelle normer. Men for mange var dette ikke tilstrekkelig. Noen har villet implisere hele Black Metal-kulturen, og endog gå lenger.

Fra rusomsorgen i Telemark ble det ifølge Nettavisen anslått som “nærliggende å tro” at handlingen var satanistisk (Nettavisen, 17.6), mens politiet i følge Aftenposten dagen etter “mener at skjendingen er av rituell karakter”. Kildene ga tilsynelatende også en begrunnelse: “Likene er ikke seksuelt misbrukt og politiet mener derfor at det ikke kan være en annen forklaring.”

Begrunnelsen er med andre ord ingen begrunnelse. Intet annet enn at man ikke finner noe forklarlig ved hendelsen gjør at man kaller den rituell. Uttrykket sier ingenting om de handlinger, motivasjoner eller gruppeprosesser som foranlediget likskjendingen.

“Rituell” sier derfor bare at Aftenpostens kilder nok forstår “ritual” som noe irrasjonelt.

For ordens skyld: “Likskjending” er ingen kjent bestanddel av noe “ritual” i nyere tid. Det er heller ingen bestanddel i Black Metal-miljøer eller blant satanister.

Handlinger av lignende type forekommer imidlertid en meget sjelden gang. Man kan tenke seg at ekstreme handlinger, også av denne type, kan gi en viss status blant andre individer som søker mot det helt ekstreme. Det er uvanlig, men ikke uhørt. Blant Black Metal-fans har det hele tiden vært noen som tar subkulturens uttrykk svært seriøst. Lignende og verre handlinger har forekommet blant noen meget få av disse. Til gjengjeld har de få fått mye oppmerksomhet.

De får oppmerksomhet av flere grunner, blant annet fordi de bryter med normer som sjelden brytes, normer som har allmenn støtte. Når bruddene forekommer, fremstår de som underlige og bisarre, og vi vil gjerne forstå. Og når forklaringer ikke kommer umiddelbart, setter vi spekulasjonene igang.

De beste spekulasjonene følger det konkrete: handlingsforløp og gjerningsmenn, nærmiljø og gruppeprosesser. I tillegg har altså en del ønsket seg større vyer enn de som er rettet mot spesifikke gjerninger og konkrete gjerningsmenn (om de nå skal omtales i flertall).

Jeg tror det er en feiltagelse, men det er uansett en interessant retning for meg som religionshistoriker: Spekulasjonene om “ritualer” og “satanisme” sier sannsynligvis svært lite om de konkrete handlinger og deres motivasjon. Derimot sier de noe om hvordan vår tid og kultur ofte forsøker å forstå ting, og hvordan dette går galt.

For å forstå hvorfor jeg mener det er et villspor å bruke “ritual” som forklaring, må vi være klar over at “ritual” ikke er et ord som peker på noen spesifikk ting. Det som kalles for ritualer er mennesker som (sam)handler på måter vi av kulturelle konvensjoner er tilbøyelige til å kalle ritualer. Mennesker som (sam)handler i sammenhenger som kalles for “religiøse” har blitt prototypen på hva som får kalles ritual. Derfor er det “enighet” om at kirkelige handlinger er ritualer, mens det å dekke frokostbordet ikke er det. Det ene settet av handlinger blir sett på som å peke utover seg selv, på noe “symbolsk”, ugripelig, mens det andre er prosaisk, dagligdags og formålsorientert.

Som vi så over, brukte Aftenpostens kilder “rituell” på en annen og tildels beslektet måte: Det var forklaringen når det ikke var noen forklaring. Det pekte ikke på noen spesielle elementer som kunne påvise et formål, men det var snarere slik at formålsløsheten pekte på det påstått rituelle. Dette er en bruksmåte jeg har gjenfunnet i flere sammenhenger. Bisarre mord blir “ritualdrap”, og det noen kaller vandalisme kaller andre “okkulte ritual”.

Begrunnelsene, når de først ekspliseres, er forbløffende like: Handlingene virker formålsløse, groteske, i behov for forklaring. Siden det er vanskelig å godta et tomrom der ingen forklaring kan gis, antar man at det må ligge en slags “symbolsk orden” til grunn for handlingene, fortrinnsvis en slags ideologi.

Det er her det ser ut til å gå galt på den (for meg) mest interessante måten. “Religion” og “ritual” blir ofte assosiert sammen, og henleder tanken på stabile prosedyrer utført av en stabil gruppe ut fra en stabil ideologi. For at prosedyrer skal kunne stabiliseres til et “ritual” antar man gjerne stabile grupper. For å motivere handlingene antar man ideologi, ut fra en handlingsteori som sier at handlinger springer ut av (dypere) motivasjoner. Når handlingene bedømmes som bisarre og irrasjonelle ser det ut til at spranget til å se det som en slags “religion” blir kort: tilsynelatende formålsløs handling antas styrt i en bestemt retning ut fra en ubegripelig overbevisning.

“Satanisme” og “okkultisme” har i vår tid og kultur blitt sett på som noen slike ubegripelige overbevisninger. Få vet noe om det, og begrepene fylles stort sett av spekulasjon om det irrasjonelle og bisarre. Slike spekulasjoner dreier seg gjerne mer rundt tabuer enn rundt reelle handlinger. Ingen kjente “satanistritualer” dreier seg om drap, vandalisme eller likskjending - men spekulasjonene gjør det ofte.

Satanisme og okkultisme blir eksempler på “religion” som noe annet enn statskirkelig sedvane. De handlinger de påstås å utføre bedømmes følgelig lett som rituelle. I likhet med annen avvikende “religion”, antas de å være basert på inderlig overbevisning, men på tvers av, og i motsetning til, rådende normer. Dermed blir denne “religionen” en plausibel motivasjon for sære handlinger.

Tolkningen har lett for å lukke seg inn i sirkelargumentasjon. Det er uforklarlig, ergo rituelt, og dermed religiøst og irrasjonelt. Når det er rituelt, står en gruppe bak, som har en ideologi, som kan forklare det rituelle og dermed handlingen. Anvendt på konkrete hendelser og mot utgrupper har det mindre sympatiske sider. Vi typifiserer gjerne grupper ut fra ekstreme tilfeller og ut fra det vi tror er typiske handlinger.

Om vi i tillegg legger an tolkninger som gjør individuelle handlinger til ritualer og foreskriver ideologier som passer handlingen, kan vi ha gjort det vanskelig å forstå det konkrete.

Den menneskelige og forståelige hangen til å lage større rammer rundt individuelle handlinger før de er belagt kan gjøre det vanskelig å se hva som virkelig har skjedd.

I tillegg vil det være ekstra lett å stigmatisere utgrupper mer enn nødvendig. Det er for eksempel lett å la “Greven” typifisere Black Metal, og dermed la det være tolkningsramme for hvordan denne subkulturen påvirker andre. Den gang mistet noen jobb og bolig.

Selv om man ikke skal avskrive slike påvirkninger, bør man gjøre som politi og det meste av pressen har gjort: ta fatt i det konkrete og trekke slutninger etterpå. Spekulasjoner slipper vi ikke unna, mennesker som vi er. Men begrep som er tomme for innhold - “ritual”, “okkult”, “satanistisk” - er sjelden noen hjelp.