Saken er produsert og finansiert av De nasjonale forskningsetiske komiteene - Les mer
Her er et lite knippe av CERN-forskerne involvert i ATLAS-eksperimentet, som feirer oppdagelsen av Higgs-bosonet.

Hvor mange forfattere trenger egentlig en vitenskapelig artikkel?

Filosofene er sjelden mer enn én. Partikkelfysikerne insisterer på å være flere tusen. Hva skjer med forfatterskapet når alle skal med?

11.4 2018 05:00

– Det er som å sende en ekspedisjon til en planet langt unna i solsystemet. Det de observerer der, blir publisert i en vitenskapelig artikkel. Men det er det å få dem til denne planeten som er den største intellektuelle jobben, sier Anna Lipniacka.

Hun forsøker å forklare hvorfor det ikke er rart og absolutt nødvendig at en publikasjon fra CERN, verdens største forskningssenter innen blant annet partikkelfysikk, har rekord i antall medforfattere i en artikkel fra 2015. Selve artikkelen var på ni sider, de resterende 24 sidene listet navnet på 5154 medforfattere.

– Det reflekterer bare størrelsen på eksperimentet, sier fysikkprofessoren.

– Jeg har vært med på enklere operasjoner der vi bare var rundt 600 stykker.

Lipniacka har jobbet ved CERN i over 30 år og deler nå tiden sin mellom ATLAS-eksperimentet ved partikkelakseleratoren the Large Hadron Collider (LHC) i Sveits og Universitetet i Bergen. Ved CERN har hun blant annet sittet i publikasjonskomiteen til ATLAS-eksperimentet som var med og oppdaget Higgs-bosonet, den såkalte gudepartikkelen.

Fra én til hundre til tusen

Begrepet «hyperauthorship», hyperforfatterskap, ble først fremsatt av informasjonsforsker Blaise Cronin i artikkelen Hyperauthorship publisert i 2001 i tidsskriftet JASIST.

I 1981 skal det ha vært én studie med 100 medforfattere. På begynnelsen av 1990-tallet var tallet snart oppe i nesten 200 slike artikler i året.

Under den historisk tradisjonelle standardmodellen med én forfatter er både rettigheter og ansvar for innholdet klart plassert og oppfattet av alle parter, skriver Cronin. Når antallet forfattere øker dramatisk, blir det stadig vanskeligere å vite hvem som har ansvar for hva. Den bokstavelige oppfatningen av hva en forfatter er, blir i denne sammenhengen verdiløs, hevder professoren.

Hyperforfatterskap forekommer først og fremst i biomedisinen og i høyenergifysikk av typen de driver med ved CERN. Men der man innen biomedisinen har skrevet side opp og ned med kommentarer om hvordan løse problemene med mengden forfattere og har laget retningslinjer for forfatterskap, så har ikke fysikerne hatt behov for det samme, ifølge Cronin.

Han viser til forskning som har funnet at høyenergifysikken preges av systemer med høy intern tillit, høy intern kontroll, og en gjensidig avhengighet av hverandre som fører til at forsøk på bedrageri har svært trange kår.

Å bygge maskinen

– Du nevnte internasjonale retningslinjer for medforfatterskap, sier Lipniacka.


Anna Lipinacka er professor ved Universitetet i Bergen og forsker ved CERN. (Foto: privat)

– Altså, vi er en internasjonal kollaborasjon med over 100 universiteter som deltar. Det er vi som lager disse reglene, nå, mens arbeidet pågår.

I 2012 publiserte CERN artikkelen om Higgs-bosonet. Lipniacka var en av litt over 3000 medforfattere.

– Jeg har snakket om hvordan man kan oppdage Higgs-bosonet siden 1984, da jeg gjorde masteren min ved CERN. Jeg er stolt og glad over at mitt arbeid har bidratt til at vi til slutt klarte det. Jeg kjenner mange av de 3000 forskerne, jeg har jobbet tett med mange av dem.

CERN-forskningen er ikke som annen forskning, gjentar Lipniacka. Man kan ikke bare kjøpe et mikroskop og observere i vei. Partikkelakseleratoren og de enorme detektorene, som ATLAS-detektoren, måtte bygges. Fra scratch.

– Vi begynte på denne jobben for 30 år siden. Den gangen var det ikke teknologisk mulig å lage dette instrumentet. LHC lager en ny realitet, dette er partikler som ikke har eksistert siden big bang. Det intellektuelle inputet i forskningen er å bygge maskinen og forstå den. De voldsomme mengdene med data som maskinene produserer prosesseres av kunstig intelligens og annen programvare som vi har laget, det er en umulig jobb for en menneskehjerne.

Alle tusenvis av forfatterne på en CERN-artikkel har bidratt med noe vesentlig. Dette sjekkes og dobbeltsjekkes, akkurat som alle resultater og analyser sjekkes og dobbeltsjekkes, forteller Lipniacka. Og skulle man ha behov for å vite hva akkurat en av de flere tusen har gjort, fordi denne ene har søkt på en jobb, så finnes en database der hvert enkelt bidrag er notert.

Kult, men ikke viktigst

Trygve Buanes er en av 29 forfattere med norsk tilknytning på Higgs-boson-artikkelen. Han er den første nordmannen på lista – fordi etternavnet hans begynner på B.

– Hva betyr det for deg å ha navnet ditt på Higgs-boson-artikkelen?

– Akkurat den artikkelen er kanskje litt kul å ha navnet sitt på, men det er ikke noe jeg har jobbet vesentlig med, sier Buanes. 

– Hver arbeidsgruppe jobber med sine analyser, og når noe er klart presenterer vi for resten av kollaborasjonen, som kommer med innspill. Jeg var med på en del softwareutvikling, jeg vet ikke om de brukte det, men de vil potensielt bruke det. Higgs-analysen var jeg ikke involvert i før vi fikk se den og se at dette så bra ut. Så jeg har ikke noen spesielle følelser knyttet til den. Konvensjonen er at når man først er kvalifisert, er man med og publiserer det kollaborasjonen publiserer. Det forutsetter selvsagt at man forstår og kan forklare hva som har blitt gjort. Når Buanes, som i dag er førsteamanuensis ved Fakultet for ingeniør- og naturvitenskap ved Høgskulen på Vestlandet, skal søke jobb, er det ikke Higgs-artikkelen som står øverst på publikasjonslista.

– I CV-en pleier jeg å plukke ut de publikasjonene jeg har jobbet mye med. ATLAS-publikasjoner der jeg har vært med i gruppen som har gjort mesteparten av arbeidet, og publikasjoner utenfor ATLAS der vi er 2–4 forfattere. Da er det mer snakk om teoriutvikling, ikke store eksperimenter.

Filosofsamarbeid som utfordrer

I den andre enden av skalaen møter filosofene Rani Anjum og Stephen Mumford så mye skepsis for sitt samarbeid at de har skrevet en forsvarstale publisert på nettavisen til Times Higher Education under tittelen «Confronting the suspicion (and misconceptions) of co-authorship».


Rani Anjum, forsker ved NMBU og Stephen Mumford, professor ved Durham University, har møtt mye motstand fordi de samarbeider. (Foto: Ida Irne Bergstrøm)

Mumford måtte nylig skrive om en søknad fordi de aktuelle forskningsmidlene ikke kunne gå til et samarbeid. Anjum har gått glipp av stillingsopprykk, blant annet fordi bedømmelseskomiteen ikke stolte på at hun hadde bidratt nok i arbeidet. «Kjernen i ideene som Anjums arbeid med Mumford tar utgangspunkt i, stammer fra Mumfords eget arbeid» hevder komiteen i begrunnelsen og henviser til en artikkel der Mumford er eneste forfatter.

– Altså, det er egentlig en svært rar anklage. Hvem vil jobbe med deg dersom du ikke bidrar med din del? spør Anjum, som er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

– Det er en fornærmelse av oss begge å anta at vi skulle være villige til å gjøre hele jobben og bare la den andre få navnet sitt på arbeidet, sier Mumford, professor i filosofi ved Durham University.

Siden 2007 har de to skrevet fire bøker sammen (to til er på vei) og rundt 40 vitenskapelige artikler.

– Det er mye skepsis der ute. Det at vi samarbeider, gir folk en unnskyldning for ikke å gi full uttelling for arbeidet til noen av oss, sier Anjum.

At Mumford er senioren i forholdet, har også spilt inn. Han var professor og hun var postdoktor da samarbeidet begynte i Nottingham for over ti år siden.

– I Tyskland får alltid prosjektleder eller veileder navnet sitt på artiklene, så der har jeg opplevd at folk sier til meg «det er vel egentlig du som har skrevet boka», forteller Anjum.

Oppfatningen er stort sett ellers at junioren er gratispassasjeren.

– Jeg har for øvrig aldri vært veilederen hennes, skyter Mumford inn.

Akkurat passe uenige

I forsvarskronikken beskriver filosofene detaljert hvordan samarbeidet foregår, fra ideen oppstår til teksten er ferdig. Det involverer detaljerte planskisser og nitide diskusjoner om alt fra ideene til hvilke ord som passer best. Når teksten er ferdig, er det ikke lenger mulig å si hvem som har skrevet eller tenkt hva.

Systemet inkluderer regler for hva som skjer ved uenighet. Dersom en av dem legger ned veto mot en setning, og dette står seg etter grundig diskusjon, ryker setningen.

– Vi kan bruke to–tre dager på å krangle om én setning, og jeg har truet med å trekke meg fra nesten ferdige bøker på grunn av én setning jeg ikke er enig i, forteller Anjum.

For samarbeidet er ikke knirkefritt. Var det det, hadde det ikke vært noen vits i.

– Dette er ikke noe vi gjør fordi det er gøy, i tradisjonell forstand. Vi gjør det fordi vi mener at det vi produserer sammen er bedre enn det vi klarer å produsere alene, sier Mumford.

Et samarbeid fordrer den rette kombinasjonen av utfordring, uenighet og enighet, mener de to. Utfordringen fører ideen videre og til nye nivåer, men det må tilstrekkelig enighet til for å lande et sted i fellesskap.

Unikt samarbeid

I begynnelsen het de Mumford and Anjum.

– Jeg var nok litt naiv, sier Anjum.

– Jeg tenkte av hvis det står at vi har bidratt på lik linje, så holder det. Vi er likestilte forfattere. I filosofien opererer man ikke med førsteforfatter og den slags.

Men normen om aleneforfatteren er sterk i filosofiens verden, selv om den har beveget seg noe de senere årene.

– De som leser vårt arbeid bryr seg ikke og universitetenes administrasjon er opptatt av samarbeid. Problemet oppstår når du skal søke om penger og opprykk eller nye stillinger. I bedømmelseskomiteene sitter det fagfeller som også er filosofer og kanskje av den gamle skolen. I deres akademiske verden samarbeider ikke filosofer på denne måten, sier Anjum.

Da hun fikk avslag på søknaden om opprykk til professor, blant annet begrunnet med tvil rundt hennes selvstendige innsats i den vitenskapelige produksjonen, tok hun en pause fra samarbeidet.

– Det er jo det som splitter alle samarbeid. Opplevelsen av å ikke få anerkjennelse for sitt bidrag. Jeg måtte ta en skikkelig tenkepause og finne ut om det er verdt det.

Omtrent samtidig som Anjum fikk avslaget kom amerikansk forskning som viste at i vitenskapelige samarbeid mellom menn og kvinner, får kvinner lite eller ingen uttelling for artikler de har skrevet sammen med menn i opprykkssøknader.

Til slutt landet hun allikevel på at samarbeidet fortsetter. Nå under navnet Anjum and Mumford.

– I filosofiverdenen er nok samarbeidet vårt unikt, tror Anjum.

– Så det er kanskje ikke så rart at folk syns det er vanskelig å håndtere. Men det at vi fortsatt jobber sammen, til tross for så mye skepsis og motgang, er en stor kilde til inspirasjon.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord

Annonse

Annonse