Intensive treningsøkter kombinert med at utøvere puster inn klorholdig luft, gir svømmere større fare for ømfintlige luftveier. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Intensive treningsøkter kombinert med at utøvere puster inn klorholdig luft, gir svømmere større fare for ømfintlige luftveier. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Hvorfor har så mange idrettsutøvere astma?

Svaret kan blant annet ligge i mer ømfintlige luftveier.

Published

Det er etter hvert godt dokumentert at idrettsutøvere oftere har astma enn andre, særlig de som driver med utholdenhetsidretter som svømming og langrenn.

Men hva som er årsakene til dette, har forskere visst mindre om. Stipendiat Julie Stang ved Norges idrettshøgskole har i en doktorgrad prøvd å finne ut hvilke faktorer som er involvert. 

– En av de tingene vi ser, er at mange idrettsutøvere har hyperreaktive luftveier. Dette gjelder enten de er astmatikere eller friske, sier Stang.

Hyperreaktive luftveier vil altså si at når utøverne trener, trekker bronkiene seg sammen. Bronkiene er luftveiene fra stedet der luftrøret deler seg i små forgreininger i lungene. Når de trekker seg sammen, blir det tyngre å puste.

Ble testet i laboratorium

Stang og kollegaer ved Norges idrettshøgskole undersøkte tre grupper i befolkningen: idrettsutøvere med astma, idrettsutøvere uten astma og friske personer som verken er idrettsutøvere eller har astma. Både kvinner og menn var med i studien, og de var mellom 16 og 40 år.

Gjennom målinger og tester i laboratoriet fant forskerne at idrettsutøverne, både de med astma og de uten, hadde mer følsomme bronkier enn de andre.

Når en person har følsomme, eller hyperreaktive bronkier, trekker de seg sammen, og personen kan bli tungpustet. Hva som får dette til å skje, varierer. For eksempel kan det være på grunn av allergener som pollen, sterke lukter, kulde eller røyk. Bronkiene kan også reagere på øvre luftveisinfeksjoner. 

– Det er ikke alle med hyperreaktive luftveier som har astma. Men alle med astma har hyperreaktive luftveier. Finner man dette i tester, vil personen vanligvis bli utredet videre, forklarer Stang.

Svømmere var spesielt utsatt

Spesielt svømmere hadde en tydelig hyperreaktivitet i luftveiene, trolig på grunn av kloreksponering.

Dette er imidlertid ikke noe den vanlige hobbysvømmer trenger å bekymre seg for, ifølge Stang. De som får problemer, trener flere timer daglig. I løpet av treningsøktene puster de inn mange liter luft som inneholder klorgasser som igjen virker irriterende på luftveienes slimhinner og fører til bronkial hyperreaktivitet.

Det er trolig intensive treningsøkter i kombinasjon med inhalasjon av klorholdig luft eller eventuelt kald luft, som skaper økt risiko, ifølge Stang.

Mer aktivt nervesystem

Forskerne målte også såkalt parasympatisk aktivitet hos forsøkspersonene. Dette er aktivitet i den delen av nervesystemet som ikke er viljestyrt, og som for eksempel styrer pustefrekvensen og kroppens reflekser. Målingene foregikk ved at forskerne undersøkte pupillenes respons på lys og personenes variabilitet i hjerterytme.

Stor variabilitet innebærer at intervallene mellom hjerteslagene varierer mer enn hos andre. Dette er forbundet med god hjertehelse og signaliserer også høy parasympatisk aktivitet.

Forskerne så at de som hadde hyperreaktive luftveier, også hadde en tendens til å ha større variasjon i hjerterytmen. Særlig sterk var denne sammenhengen hos svømmere.

– Det parasympatiske nervesystemet styrer bronkiene og når de trekker seg sammen. En økt aktivitet i dette systemet kan føre til økt hyperreaktivitet i bronkiene, forklarer Stang.

Idrettsutøvere får idrettsastma

Forskerne undersøkte også om idrettsutøvere utvikler en type astma som skiller seg fra normalbefolkningen. Det finnes nemlig ulike typer astma, såkalte fenotyper. Her baserte forskerne seg på databaseinformasjon om 150 idrettsutøvere i ulike grener. 

Det var særlig to typer astma som oppstod hyppig i denne gruppen. Den ene var såkalt atopisk astma, som henger tett sammen med allergier. Denne typen astma er vanlig også i den allmenne befolkningen.

Den andre typen astma som var vanlig blant idrettsutøvere, var en særegen fenotype som forskerne kalte idrettsastma. Denne var ikke assosiert med allergier.

– Vi fant at særlig de som drev med vinteridrett og svømming, var utsatt for denne type astma. Det stemmer med det vi visste fra før om at astmaforekomsten er veldig høy blant disse gruppene. Vi kan spekulere i om idrettsutøverne som har atopisk astma ville hatt astma uansett, mens de med idrettsastma ikke ville hatt det. Dette vet vi ikke, sier Stang.

Svømmere ble bedre etter at de la opp

I dag får astmatikere medisiner som gjør at de kan trene mye til tross for astmaen. Men kan man egentlig gjøre noe mer enn å ta medisiner?

– Dette vet vi veldig lite om. Det trengs oppfølgingsstudier der man kan følge utøvere over tid for å se hvordan astma utvikler seg, men også hvordan det går etter at de har lagt opp, sier Stang.

I dag finnes det bare én studie, fra Helsinki University Central Hospital i 2002, som har fulgt opp svømmere fem år etter at de først ble undersøkt. Her så forskerne at de astmatikerne som hadde lagt opp, var blitt mye bedre, spesielt var overømfintligheten i luftveiene redusert. De som hadde fortsatt å trene like mye som før, hadde fremdeles like mye, eller mer, astma enn tidligere.

– De fleste idrettsutøvere fortsetter å trene selv om de legger opp. Men det ser ut til å være en stor forskjell på å konkurrere og å trene for å holde seg i form, sier Julie Stang.

Referanse:

Stang, J.:  Mekanismer for astma hos idrettsutøvere. Doktoravhandling ved Norges idrettshøgskole. (2018) (sammendrag)