Illustrasjon av sjørøveren Edward Teach, bedre kjent som kaptein Svartskjegg. Hva fikk Teach og hans kompanjonger til å velge et lovløst liv til sjøs? (Illustrasjon: Jean Leon Gerome Ferris)
Hvorfor valgte noen et liv som pirat?
Selv om det ser romantisk og spennende ut på film, var det nok ikke et liv å trakte særlig etter, forteller forsker.
Hva var det med piratlivet som var så forlokkende? Professor Magne Frostad forklarer at det ofte var arbeidsledige fra marinen som endte opp som pirater.
Han har nylig skrevet ei bok om pirater og jus.
Frostad har både tatt for seg pirathistorie og dagens piratvirksomhet utenfor Sørøst-Asia og Vest-Afrika. Han har også sett på lovverket og hvordan det i mange tilfeller ikke finnes gode nok lover for å håndtere dagens pirater.
Var arbeidsledige
Jusprofessor Magne Frostad har nylig gitt ut boka Voldelige hav, om pirateri og jus. (Foto: Trude Haugseth Moe)
Piratvirksomhet har eksistert lenge – kanskje strekker fenomenet seg så langt tilbake som antikken. Men piratenes gullalder varte fra slutten av 1600-tallet og fram til cirka 1730. Dette var perioden da piratene for siste gang var et stort problem.
De holdt til i området rundt Det karibiske hav og forstyrret typisk handelen mellom hjemlandet og dets kolonier, som Storbritannia, Frankrike, Spania og Portugal.
Piratvirksomhet oppsto som regel i kjølvannet av kriger, da det ikke var nok arbeid i handelsflåten til alle som hadde vært i marinen under krigen.
– De var typisk arbeidsledige marinegaster eller kapermannskap som allerede var vant til å ferdes på skip og de var våpenføre, forteller Frostad.
– Noen kan også ha vært traumatiserte av krigen, spekulerer han.
Noen sjørøvere så også på seg selv som opprørere, som protesterte mot den ujevne fordelinga av verdier i samfunnet.
Piratene rekrutterte også nye medlemmer da de angrep andre skip og tok mannskapet til fange.
Da gikk tidvis noen av mannskapet frivillig over til piratenes skip– men de var ofte nøye med å late som om de ble ufrivillig tvunget til dette. Dette for å slippe unna en mulig senere straff for piratvirksomhet.
Sjøfolk ønsket noen ganger å gå over til piratskipet, hvis skipsbefalet de hadde på sitt eget skip var veldig strengt.
– Piratskipene til de vestlige piratene var tidvis nokså demokratiske, der mannskapet valgte skipsbefal og kunne skifte dem ut om de ikke var fornøyde, forteller Frostad.
Hele mannskapet stemte også over hvor de skulle seile. I tillegg hadde faktisk piratene ofte takseringstabeller der de fikk kompensasjon dersom de ble skadet under angrep – og fordeling av byttet var også nokså rettferdig.
I tillegg drev piratene en slags justis over skipsbefalet de hadde tatt til fange.
– Dersom mannskapet på det angrepne skipet kunne fortelle at kapteinen hadde vært for «hardhendt» i sin kapteingjerning, så risikerte han hard straff, forteller professoren.
– Gå planken?
– Nei, å gå planken var faktisk ikke så utbredt som man skulle tro. Mer vanlig var nok pisking og kjølhaling: altså å bli bundet fast og dratt under skroget på skipet. En del overlevde, men mange strøk med. Det var ikke akkurat noe å hige etter, sier Frostad tørt.
Å bli satt igjen på en øde øy var en ganske vanlig straff særlig for pirater som ikke fulgte reglene piratene levde etter. Da ble personen etterlatt på en karrig øy uten nevneverdig proviant og drikke, men med en pistol med én kule i.
De fleste pirater fikk en kort karriere, og det var sjelden de ble rike. De brukte gjerne opp pengene de tjente på spill og fanteri, og de endte ofte i galgen.
– Så hvor romantisk og spennende det enn ser ut på film, så var det nok ikke et liv å trakte særlig etter, forteller Frostad.
Et annet tema i boka er kapervirksomhet, noe Frostad beskriver som «halvbroren» til piratvirksomhet.
Annonse
Kapervirksomhet var typisk en del av sjøforsvaret under kriger før i tida. Da fikk kapere tillatelse, via et såkalt kaperbrev fra sin egen stat til blant annet å ta fiendens handelsskip til fange og bringe det til kais. Kaperne fikk en del av verdiene i belønning.
– Under Napoleonskrigene tjente noen seg ganske rike på dette, forteller Frostad.
Men visste du at også nordmenn har drevet med kapervirksomhet?
– Britiske skip ble ofte angrepet av norske kaperkapteiner og mannskap på Sørlandskysten under Napoleonskrigen. Da angrep kaperne med tillatelse fra det dansk-norske kongedømmet, forteller professoren.
Fra og med 1856 fant da også kapervirksomheten sin ende. Da kom Paris-deklarasjonen som sa at det skulle være slutt på kaperfarten, og frem mot århundreskiftet var forbudet også gått inn i internasjonal sedvanerett.
Interessen vakt ved Somalia
Frostad forteller at han ikke hadde noen spesiell interesse for sjørøvere, inntil nylig:
– Jeg snublet borti temaet i tidsrommet 2010 til 2012. Da var piratvirksomheten i Somalia mye i mediene - og siden da har interessen bare vokst, forklarer Frostad.
Det var fra særlig 2005 av at verden begynte å få nyheter om at skip ble tatt til fange utenfor kysten av Somalia – et land preget av borgerkrig og uro siden 1991.
Frostad forteller at landet manglet organiserte politistrukturer i landet. Da så deler av kystbefolkningen i Somalia muligheten til å tjene penger på å ta til fange fartøy som seilte forbi og kreve løsepenger for dem fra rederiet.
Dette har vært et stort problem fram til for noen få år siden. Et militært samarbeid mellom NATO, EU og en USA-ledet koalisjon er en av årsakene til at Somalias piratproblem er under kontroll.
Men piratvirksomhet skjer fortsatt i dag.
Annonse
– Selv om problemet for tiden har roet seg utenfor Somalia, så fins det i dag pirater som både stjeler last og tar skip og mannskap til fange, blant annet utenfor Sørøst-Asia og ved Vest-Afrika, forteller Frostad.
Frostad skriver også om internasjonale avtaler som kan være til hjelp hvis man vil piratproblemet til livs i dag.
Alle stater har i utgangspunktet rett til å bringe pirater for egne domstoler.
Men fordi piratvirksomhet i mange år ble sett på som noe gammeldags og uviktig, finnes det ikke noe straffebud for dette i mange staters lovverk.
Som alternativ kan riktignok for eksempel forbud mot ran brukes ofte. Det er også dyrt å ta på seg å holde slike rettssaker – i tillegg til at staten frykter at den i verste tilfelle kan bli sittende med pirater som ikke vil hjem til hjemlandet sitt etter endt soning.
– Derfor har somaliske pirater ofte bare blitt avvæpnet og satt fri, forteller Frostad.
Rettsforskeren har også sett på menneskerettighetsproblemer som reiser seg i forholdet mellom de som håndhever pirateri-forbudet og piratene. For eksempel ved hjemsending av pirater som kommer fra områder som kan anses som farlige.
Referanse:
Frostad, M: Voldelige hav: Pirateri og jus. Cappelen Damm. 2016.
