Verdens farligste stoff?

"Jeg anser polyvann for å være det farligste stoff som finnes på jorda", skrev en vitenskapsmann i Nature. New York Times betraktet på sin side polyvann som noe positivt: "Om noen få år kommer møblene våre til å være laget av vann".

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Vi skriver sent 1960- og tidlig 1970-tall. Vestlig vitenskap har oppdaget at russerne har kommet opp med “århundrets viktigste oppdagelse innen fysisk kjemi”, som fysikkprofessoren John Desmond Bernal uttrykte det; en annen form for vann! Russerne kalte det “vann-II”, i vesten ble det hetende “polyvann”.

Polyvann var vann med vannmolekylene ordnet i store stabile formasjoner (molekylvekt på 180, i kontrast til vanlig vanns molekylvekt på 18, tydet på at polyvann besto av ti normale vannmolekyler bundet tett sammen). Dette ga det nye vannet helt unike egenskaper. Polyvann var seigtfyltende, men lettere enn vanlig vann. Det kokte ikke ved 100 grader, men snarere ved 250, og - ikke minst - ble til is rundt 30 grader!

Kurt Vonnergut jr.

Skrekkvisjonene kan ha hatt sitt opphav hos forfatteren Kurt Vonnergut Jr.: Kort tid før russernes fantastiske nye vann ble kjent i vesten, skrev han romanen “Cat’s Cradle”, hvor det dukker opp en ny type is - “Ice IX” - en form for is som ikke smeltet ved null grader, og som var mer stabilt enn vanlig vann: Dermed ville alt vann på jorda, hvis det kom i kontakt med is-ni, øyeblikkelig forvandles til samme. Verdenshavene ville bunnfryse - livet på jorda opphøre.

Polyvann, som var mer stabilt enn vann og i isform ved romtemperatur, minnet uhyggelig om Vonnerguts fantasi-is. Tenk om polyvannet unnslapp fra laboratoriene!

"Boris Deyagin"

Øst for Ural

Det hele begynte, som det meste annet her i verden, i det små; i en nokså likegyldig industriby et sted øst for Uralfjellene. N.N. Fedyakin ved Kostromos tekniske institutt jobbet med et gammelt problem - hvordan vann oppfører seg når det forekommer i ekstremt små mengder. (I ørsmå dråper er overflaten relativt stor i forhold til volumet, noe som blant annet fører til høyere fordampning enn vanlig.)

Fedyakin jobbet imidlertid ikke med dråper, men med vann i mikroskopiske kapillarrør. Det var her han gjorde sin store oppdagelse: Hvis vannet kondenseres fra damp og rett inn i rørene, altså ikke suges inn fra vannfasen, da oppsto en ny form for vann - et vann med HELT andre egenskaper enn de vi er vant til!

Fedyakins oppdagelse gikk videre til en forsker med langt mer prestisje; Boris Deryagin ved Vitenskapsakademiet i Moskva. Her gjentok han forsøkene, og gjorde en serie dyktig utførte forsøk med det nye vannet. I 1962 resulterte dette i en rekke artikler i russiske vitenskapelige tidskrifter.

Da Deryagin forsøkte å publisere i Nature i 1966, gikk det ikke riktig så bra. Manuskriptet ble avvist fordi redaksjonen mente man ikke hadde forsikret seg godt nok mot forurensninger - som selvsagt kunne forstyrre kjemien til vann i så små mengder som det her er snakk om (Deryagin jobbet med kapillarrør med diametre ned i en titusenedel av en millimeter).

Vitenskap og følelser

Men vitenskap er ikke bare tall og fakta - det er også følelser. Den engelske professoren John Desmond Bernal var en av de mest respekterte forskerne innen molekylærfysikk. I tillegg var han en mann med betydelige karismatiske evner - og en glødende kommunist. Han var spesielt opptatt av molekylære strukturer, og hadde jobbet noen år nettopp med vannets struktur.

"John Desmond Bernal"

Noen år tidligere hadde han fått litt pepper fordi han ikke hadde tatt avstand fra den stalinistiske evolusjonsbiologen Trofim Lysenko (du finner en artikkel om Lysenko her). Men da Bernal la all sin pondus i uttalelsen om at vann-II, som Deryagin foretrakk å kalle det, var “århundrets viktigste oppdagelse innen fysisk kjemi”, var det mange som lyttet.

Men, det skulle nok en gang skulle vise seg at Bernal hadde brukt hjertet mer enn hjernen. Riktignok tok det noen år før det gikk opp for alle. Rundt tiårskiftet 1960-1970 var polyvann det nye store, omtrent som kald fusjon var det tjue år senere. Mer enn 400 vitenskapsfolk publiserte mer enn 500 lærde artikler om fenomenet mens det var på det heteste. Store forskningsinstitutter bevilget store summer. Forskere satset sine karrierer - og mange tapte.

Skepsis

For, hadde ikke mistanken vært der hele tiden? Nature skrev det jo allerede i 1966, og det manglet heller ikke på skeptikere underveis. Som en skrev i Science: “Hvis en mer stabil form for vann i det hele tatt er mulig, er det vanskelig å forstå hvorfor det skulle eksistere vanlig vann i det hele tatt.”

Clouet var selvsagt forurensningene. Tidlig på 1970-tallet dukket det endelig opp spektroskopiske analyser av polyvann i tidsskriftene. Prøvene hadde en lei tendens til å ha et høyt innhold av silisium (ett av stoffene i glass ?), mens andre polyvannprøver hadde en konsistens som minnet mest om svette.

Her var det altså snakk om slurvete forskning, med derpå følgende massepsykose: Alle syntes å se noe som slett ikke var der, eller i det minste noe de ville ha avslørt, dersom de ikke så gjerne skulle ha sett at det var der. Bernal, med sitt kommunistiske hjerte, falt vel i den siste kategorien.

Deryagin, derimot, er det ikke godt å si hvor vi skal rubrisere. Han gjorde virkelig seriøse forsøk på å unngå enhver kilde til forurensning, og det er lite som tyder på at han drev med noen form for lureri, verken av seg selv eller andre.

Det var imidlertid ett poeng han hadde oversett, og det lå der for så vidt hele tiden. Ørsmå vanndråper har særegne egenskaper fordi overflaten er høy i forhold til volumet. Vann i kapillarrør med diametre på titusendels millimeter har også voldsomt mye overflate i forhold til volumet. Dette betyr at veldig mye av vannet - som ble til polyvann - var i direkte kontakt med glasset i kapillarrørene. Dermed løste det opp i seg partikler fra røret - og endret således, tilsynelatende, sine kjemiske egenskaper.

Deryagin innrømmet til slutt at han hadde tatt feil Han døde i 1994, i en alder av 92 år, som en vel ansett vitenskapsmann - i det minste i vesten. Bernal døde i 1971, og fikk dermed ikke se slutten på historien.

Powered by Labrador CMS