I en fjern galakse kalt IRAS 00183, 3,25 milliarder lysår fra Jorda, har NASA målt noe de tror kan være organiske molekyler. Bildene ved siden av er de første bildene fra teleskopet noensinne.
Elisabeth KirkengAndersenjournalist
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er Spitzer Space Telescope med sin infrarøde spektrograf (IRS) som har målt de organiske molekylene.
NASA omtaler selv teleskopet som et nytt vindu mot universet, og det er det fjerde av romsenterets fire store observatorier.
Teleskopet ble skutt opp 25. august i år, og er et observatorium i bane. Det var astronomen James Houck fra Cornell University som nylig la fram de første resultatene fra teleskopets korte banetid.
IRAS 00183
IRS er den mest sensitive infrarøde spektrografen som noensinne har blitt skutt ut i rommet.
På bare et kvarter tok den et bilde av den veldig fjerne galaksen IRAS 00183, som første gang ble observert for 20 år siden.
Den fjerne galaksen med det kryptiske navnet IRAS 00183 er ikke hvilken som helst galakse. Den er muligens den kraftigste og mest strålende av alle galaksene vi kjenner til så langt.
Du må gange lystyrken til sola med ikke mindre enn ti billioner for å få den samme lysstyrken som IRAS 00183 sender ut.
Og det er i denne galaksen spektrografen har målt det som kan være organiske molekyler.
- Spekteret gir bevis for organisk kjemi i en fjern galakse kort tid etter dannelsen av Jorda, sier Houck.
IRS måler eksakt de infrarøde fargene, såkalte emisjons- og absorpsjonslinjer, som gjør at astronomene kan bestemme den kjemiske miksen til det IRS måler.
To galakser
Sett med et optisk bilde er ikke IRAS 00183 noe annet enn fjern tåke. IRS-spekteret viser at dette skyldes silikat eller kiselsalt.
Faktisk er det så mye silikatstøv i galaksen at bare litt av lyset slipper ut fra den. Dette skyldes at silikatstøvet absorberer synlig lys.
Men Houch tror at IRAS 00183 egentlig er sammensmeltingen av to galakser, og ikke en selvstendig galakse. Han mener dette gir to effekter.
- Enten ser vi et kort glimt av en veldig kraftig stjernedannelse, eller så hadde en eller begge galaksene et sort hull inne i seg før kollisjonen. Sorte hull frigjør energi ved å svelge stjerner og gass, sier Houck.
Samme om det er teori én eller to som holder stikk, mener Houck at kollisjonen mellom de to stjernene ville ha komprimert gass på en slik måte, at det enten kunne ha satt i gang stjernedannelse eller frigjort energi fra det sorte hullet.
Denne siste prosessen kalles betegnende nok å mate monsteret (“feeding the monster”).
Annonse
Problematisk
Begge teoriene er imidlertid problematiske.
Houck stiller spørsmålstegn ved om det er mulig for det første å få nok gass nært nok til et sort hull for å få i gang alt dette. For det andre om det er mulig å få stjerner til å dannes så hurtig på samme tid.
