Professor II Sjur Refsdal ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo regnes som “oppdageren” av gravitasjonslinser. Gravitasjonslinsing - tyngdekraftens avbøyning av lyset fra astronomiske kilder, som stjerner og galakser - er et av de raskest voksende fagfelt innen astronomien i dag. Som et kjent fenomen innen den generelle relativitetsteorien, innså Refsdals dens store potensiale som astronomisk metode allerede på 60-tallet. Det skulle gå mange år før oppdagelsen ble akseptert av omverdenen.

Underkjent hovedoppgave

Refsdal er en beskjeden mann, som ikke vil overdrive betydningen av det faktum at hans første forsøk på å overbevise fagmiljøet slo voldsomt tilbake. Fysisk institutt i Oslo nektet å vurdere Refsdals opplegg for Cand real-graden. Ideen om lysbryting og gravitasjonslinser var for teoretisk og lite etterprøvbar. Ingen hadde noensinne sett fenomenet i virkeligheten. Det gikk ikke, og Refsdal avla hovedfagseksamen i et annet emne.

Refsdal vrir seg i stolen, han vil ikke være med på noen kritikk av sine gamle professorer.

- De hadde en faglig begrunnelse, insisterer han.

Derimot nevner Refsdal at han i ettertid fant ut at lignede arbeid hadde blitt gjort i USA allerede på 30-tallet.

- Hadde jeg visst om dette tidligere, kunne jeg ha knyttet arbeidet opp mot min hovedoppgave. Da ville mulighetene for godkjenning av oppgaven vært bedre.

Å bli “lest opp”

Det første tegn på at hans teorier om gravitasjonslinser hadde noe for seg, kom i 1964. Et meget respektert vitenskapelig tidsskrift valgte å publisere to av Refsdals artikler. Senere ble han også tilkjent æren av å bli “lest opp” i The Royal Astronomical Society.

- Å bli “lest opp” i London, ble få vitenskapelige artikler til del. Brevet jeg fikk fra London som dokumenterte dette, ble viktig for meg da jeg søkte på et stipendiat ved Universitetet i Oslo.

- Det var litt flaks at det akkurat i London var interesse for linseforskning på denne tiden. Ellers var oppfatningen at dette var for teoretisk, sier Refsdal.

Dårlig ry

- På 60- og 70-tallet hadde linseforskningen et noe dårlig ry, sier Refsdal forsiktig. Så dårlig, faktisk, at Refsdal - som nå var “omskolert” til astrofysiker - unnlot å nevne for kolleger på konferanser og seminarer at han hadde gravitasjonslinser som interessefelt.

- Det fantes en ukritisk bruk av linser som metode, feltet slet med en del dårlig forskning. Jeg drev med stjerneregning på den tiden, det fikk holde å presentere seg som stjerneregner.

Én til en million

Timing is everything, heter det. Einstein - Refsdals inspirator for linseteorien - avfeide teorien om lys og tyngdekraft med at muligheten for at man kunne se fenomenet i vår galakse, var under én til en million. Vel, Refsdals 1979-artikkel om såkalt mikrolinsing inntraff samtidig med den første oppdagelsen av en virkelig gravitasjonslinse. Dette var det endelige gjennombruddet for Refsdals ideer. Det var faktisk hans doktorgradsstudent - koreanske K. Chang - som fikk Refsdal tilbake i “linselyset”.

- Jeg fikk referert henne fra en kollega, vi hadde vanskeligheter med å finne en oppgave. Jeg introduserte henne derfor for linseforskningen.

Å vurdere viktigheten av vitenskaplig oppdagelser, er som oftest en retrospektiv øvelse. I en tid hvor det meste går fortere, kan imidlertid også forskere oppleve anerkjennelse for banebrytende forskning i egen levetid. Refsdal fikk i 2001 Fridtjof Nansen-prisen for fremragende forskning. Kollega Rolf Stabel mener at Refsdals arbeid er en absolutt kandidat til en annen utmerkelse, Nobel-prisen.

Refsdal har virket i Tyskland de senere år, men flyttet tilbake til Norge i mars i år. Han har en Professor II-stilling ved Universitetet i Oslo.