Språk er som kjent mer enn bare ord. Mye mer enn det som kan skrives ned på papiret. Men i vanlig språkforskning tas det sjelden hensyn til gestikulering og mimikk.
- Språkvitenskapen generelt kan nok ha en del å hente fra tegnspråkforskning, tror Kari-Anne Selvik.
- Når man studerer tegnspråk, blir man for eksempel veldig bevisst på hvilke elementer som er innenfor og hvilke som er utenfor den språklige kommunikasjonen.
20. januar framstilte Selvik seg for ph.d.-graden ved Universitetet i Oslo med avhandlingen “Spatial Paths Representing Time: A Cognitive Analysis of Temporal Expressions in Norwegian Sign Language”.
Her framsetter hun en ny teoretisk tilnærmingsmåte for å analysere tidsuttrykk i norsk tegnspråk, og viser hvordan ideer fra ulike hovedretninger innen kognitiv lingvistikk kan øke vår forståelse på området.
Tidsrom som tegn
- I talespråk bruker vi romlige metaforer om tid hele tiden, ofte uten at vi tenker over det, forklarer Selvik.
Vi snakker om å legge fortiden bak oss og ha fremtiden foran oss. Vi har hatt en lang dag og en full uke. Eller hva med et ord som “tidsrom”?
- I tegnspråk blir den slags romlige tidsmetaforer gjort synlige. Tidsuttrykk blir formidlet gjennom utstrekning og retning i rommet rundt tegnspråkbrukeren.
Svevende tidslinjer
- Tenk bare på grafiske framstillinger av tiden som en vannrett linje. Man kan for eksempel tegne opp andre verdenskrig med 1939 lengst til venstre og 1945 ytterst til høyre.
"Kari-Anne Selvik."
- En tegnspråkbruker vil kunne markere opp slike tidslinjer i rommet foran seg for å konseptualisere et tidsrom. Denne tidslinjen blir så “svevende” i rommet og kan benyttes og refereres til på ulikt vis.
- De tegnene som brukes for å skape en slik konseptualisering tilhører grammatikken i norsk tegnspråk.
Lenge har begrepet “tidslinje” spilt en sentral rolle i beskrivelsen av tidsuttrykk i tegnspråk. Man har ansett at de brukes til å beskrive tid på en systematisk måte, for eksempel i samsvar med tegnenes bevegelsesretning og plassering i forhold til tegnspråkbrukeren.
Man har gjerne tatt som utgangspunkt at det finnes et sett med faste typer tidslinjer innen ulike tegnspråk, men i sin avhandling viser Selvik begrensningen til en slik modell.
Fleksibelt
- Beskrivelsen av tidsuttrykk er mer fleksibel enn man har trodd. Tegnspråkbrukeren kan for eksempel selv variere perspektiv ved å beskrive en og samme tidsperiode som om de var sett innenfra eller utenfra.
Selvik mener tidslinjene ikke bør forstås verken som fysiske linjer eller uavhengige abstrakte objekter i grammatikken.
Annonse
- Tidslinjer oppstår gjennom kognitive prosesser som generaliseringer eller skjemaer over forekomster av tidstegn med ulike bevegelsesretninger, forteller hun.
Selvik stiftet selv bekjentskap med tegnspråk da hun i ungdomstiden tok helgevakter på en institusjon for døve med sosialmedisinske vansker i Andebu i Vestfold.
Mange elementer
Hun utdannet seg til sosionom, og var innom flere jobber der norsk tegnspråk ble brukt. Senere etterutdannet hun seg innen lingvistikk på Blindern, og først nå i doktoravhandlingen møtes interessen for språk og kunnskapen om tegnspråk.
- Jeg synes det er fascinerende hvordan man i tegnspråk hele tiden konseptualiserer konkrete og abstrakte begreper i rommet.
- Man kan ha veldig mange elementer rundt seg samtidig og komme tilbake til dem senere. De er der fremdeles, forteller Selvik.
Tegnspråkbrukere utnytter da en evne vi alle har fra vi er små barn. Tenk bare på hvor intenst en lekende unge kan forestille seg at ting er noe helt annet enn de egentlig er. Stolen de sitter i blir til en båt, to pinner blir til årer.
- Denne allmenne kognitive evnen til å konseptualisere noe som om det var noe helt annet, har påvirket deler av strukturen i norsk tegnspråk. Vi har for eksempel ingen problemer med å oppfatte en linje i rommet som om den var en tidsperiode, sier Selvik.
