Sommeren 1955 kunngjorde USA at de ville skyte opp en kunstig satellitt under Det Internasjonale Geofysiske Året i 1957-1958.

En satellitt ville kunne utføre forskning som det ikke var mulig å gjøre fra bakken og bringe mye god publisitet. For å få satellitten opp i bane, trengtes en bærerakett.

- Både den amerikanske hæren, flyvåpenet og marinen sendte inn forslag på raketten, sier Erik Tandberg, sivilingeniør og romfartsekspert ved Norsk Romsenter.

Måtte være sivilt

Flyvåpenets forslag var uaktuelt. Det involverte nemlig bruk av Atlas-raketten, som ikke var ferdig utviklet.

- Forslaget fra hæren var også problematisk, sier Tandberg.

- Det kom nemlig fra Wernher von Braun.

Under den andre verdenskrig hadde han utviklet rakettvåpen for Tyskand. Dessuten var prosjektet hans militært.

Amerikanerne ønsket å markere at det internasjonale geofysiske året var et sivilt forskningstiltak.

- Marinens forslag benyttet seg av en bærerakett som var mer sivil enn de andre prosjektene, sier Tandberg.

- Derfor ble marinens forslag valgt.

Prosjekt Vanguard

Satellittprosjektet fikk navnet Vanguard. Amerikanerne satset på at det skulle bli verdens første kunstige satellitt.

Men 4. oktober 1957 kom Sovjetunionen amerikanerne i forkjøpet med Sputnik 1. Knapt en måned senere, 3. november 1957, fulgte Sputnik 2.

Det var både ydmykende og frustrerende for amerikanerne.

- Von Braun uttalte at hadde han bare fått frie tøyler tidligere, hadde USA vært først ute, sier Tandberg.

Ikke lenge etter fikk von Braun grønt lys til å utvikle bæreraketten for en konkurrerende amerikansk satellitt som fikk navnet Explorer 1.

6. desember 1957 skulle Vanguard skytes opp med pressen til stede. Men få sekunder etter at oppstigning hadde begynt, krasjet bæreraketten og eksploderte.

Dermed ble Explorer 1 USAs første kunstige satellitt. Den gikk til værs 31. januar 1958. Explorer 1 oppdaget blant annet det indre av Van Allen-strålingsbeltene rundt jorden.

Grapefruktsatellitten

På tross av alle problemene fortsatte prosjekt Vanguard. 17. mars 1958 ble satellitten endelig skutt opp. Vanguard 1 veide kun 1,5 kilogram og hadde en diameter på 15 centimeter.

- Det fikk Sovjetunionens partisjef Nikita Khrustsjov til å kalle den for grapefruktsatellitten, sier Tandberg.

Den lille satellitten ble skutt opp til en høy bane. Det høyeste banepunktet lå på 3969 kilometer og det laveste på 654 kilometer. Til sammenlikning går den Internasjonale Romstasjonen i en høyde på rundt 350 kilometer.

Så høyt over jorden finnes det svært lite luftmotstand. Dermed vil Vanguard holde seg der i cirka 240 år. Det fantes kun ett instrument ombord. Instrumentet målte innvendig temperatur og virket i 16 dager.

- Vanguard 1 er også det første romfartøyet med solceller, sier Tandberg. - De leverte strøm i mer enn 6 år og viste at det var en levedyktig teknologi for romfartøy.

Kom for sent

Den lille satellitten skaffet ny kunnskap om elektrontettheten i atmosfæren.

Den fant også ut at jorda ikke er kulerund, men litt pæreformet, med stilken nær nordpolen.

I dag er Vanguard 1 den satellitten som har vært lengst i bane rundt jorda.

Den lille satellitten er ikke lenger aktiv. De siste radiosignalene ble mottatt i mai 1964.

- Vanguard 1 var et nyttig vitenskapelig instrument, sier Tandberg.

- Men den kom for sent til å bli verdens første satellitt, og å få den plassen i historien som Sputnik 1 fikk.