Kjærlighet og praksis

- Hva terapeuter bringer inn av ideer om kjærlighet har stor innflytelse på parenes liv og skjebne, mener parterapeut Anne Øfsti.
3.7 2008 05:00


(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Øfsti har nylig skrevet doktorgraden “Some call it love”, om forestillinger om kjærlighet i parterapi, ved London East University.

Hun er parterapeut og førsteamanuensis ved Diakonhjemmet, og har forsket på parterapeuters diskurser om kjærlighet.

Øfsti definerer diskurs som måten å snakke om noe på, at det er en implisitt enighet om hvilke verdier eller forestillinger man legger i det man snakker om.

Holdninger

- Etter mange års erfaring som praktiseriende fagterapeut, ønsket jeg å stille spørsmål om hvilke ideer, inspirasjoner og holdninger terapeutene bruker i parterapi når de skal hjelpe par i kriser, sier hun.

Øfstis utgangspunkt er at terapeuter gir råd basert både på fagekspertise og kulturell erfaring.

Hun har undersøkt fem terapeuters praksis over tid, gjennom intervjuer og analyser

- Jeg har funnet frem til at terapeuter står overfor mange dilemmaer.

Romantisk eller hardt arbeid

Øfsti fant spesielt frem til to fremtredende forestillinger om kjærlighet som terapeutene forvalter.

- Tenker man på kjærlighet som noe romantisk, er det viktig å elske hverandre, altså går det på følelser. Ser man på kjærligheten som hardt arbeid, går det på viljen til å arbeide for forholdet.

- Hvis både terapeut og klient mener at kjærlighet er hardt arbeid, vil terapien være fruktbar. Dersom klienten er preget av en romantisk forestilling, vil det ikke gi mening med råd som anbefaler å jobbe videre.

Naturkraft

Øfsti har også sett på hvordan terapeuter snakker om forelskelse.


(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

- Mange snakker om forelskelse som en naturkraft, som noe vi ikke kan velge. Forelskelse er den legitime grunn til å starte et forhold. Det er implisitt enighet om at forelskelse er sånn, ingen stiller spørsmål ved dette.

- Problemet oppstår når man er forelsket på nytt, er man da like enige om forelskelsens legitime kraft i forhold til å gå ut av en relasjon? Her kommer terapeuten i strid med monogamiets og ekteskapets diskurs.

- Jeg ser også at forestillingen om utroskap er mangfoldig. Den legitimeres om den er motivert ut i fra ekte kjærlighet til en annen person. Men terapeutene vil ikke være med på utroskap for utroskapens skyld.

Veksler

Avhandlingen påviser hvordan terapeuter stadig veksler mellom råd ut i fra forestillingen om den romantiske kjærligheten, og de mer moderne oppfatninger som at forhold handler om selvrealisering og andre idealer.

- Hva slags konsekvenser får det?

- Det finnes mennesker som føler seg låst i den romantiske forestillingen om kjærlighet. De kan oppleve skyld når de ikke lykkes med ekteskap, barn og storfamilie.

- Her kan det være fruktbart å trekke inn flere definisjoner av hva lykkelig kjærlighet kan være - det kan være frigjørende for en del par. Og forvirrende.

- Mitt anliggende er mer å peke på denne kompleksiteten av diskurser som terapeuten forvalter, enn å si hva par skal gjøre.

Ideologiske forvaltere

- Terapeuter har veldig normativ kraft, og jeg ser dem som forvaltere av kulturens uttrykk. Det er viktig å se på hvilke idealer terapeuter har i vår tid hvor praksiser for intimitet er svært vekslende.

- Hvordan operere terapeuten når gamle verdier som kjernefamilie og monogami bryter med nye idealer? For meg har det vært viktig å se om terapeuter følger med i samfunnsutviklingen.

Og Øfsti kan påvise at det har skjedd endringer:

- Utroskap var ikke tema i terapirommet på samme måte som i dag. Tidligere var det ikke et valg i kulturen. I dag kan vi i større grad godta utroskap om det er viktig for din utvikling.

- Ideen om likestilling er også et nytt fenomen. Mens man før hadde ideen om at kjønnene måtte tilpasse seg, og leve med forskjellene, ser vi i dag at terapeuter rådgir i tråd med likestillingstanken.


(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

- Begrunnelse for skillsmisser og brudd er mer hva som er godt for den enkelte, individet settes foran institusjonen ekteskapet. I det hele tatt har det skjedd en stor grad av individualisering i samfunnet, som gjenspeiles i terapeutenes praksis.

Gråsone

Et annet viktig poeng for Øfsti har vært å diskutere gråsonen mellom terapeuters opplagte fagkunnskap og hva de bærer med seg av personlig og kulturell kunnskap. Øfsti mener at de gir råd basert på begge deler:

- Når teraputer vurderer et forhold som ”dårlig”, er jeg opptatt av hva slags kriterier de bruker for evalueringen. Flere begrunnelser hentes fra fagpsykologien: Sunn-usunn, ekte-uekte kjærlighet. Implisitt gjør de slike vurderinger fordi de har lyst til å være eksperter, eller bli oppfattet som det.

Øfsti ser at terapeuter kan stå i fare for å intimisere og privatisere noe som egentlig hører kulturen til:

- Når folk sliter, kan en se på det som et resultat av ulykkelig barndom. Men det kan også være at pasientene er påvirket av kulturens idealer og forventninger til kjærligheten. Kulturens forhandlinger og diskusjoner kan bli den enkeltes ubehag.

Diskursiv parterapi

Øfsti argumenterer for innføring av diskursiv parterapi, noe som er en relativt ny behandlingsform her til lands.

- Dette innebærer at vi inkluderer en annen type kunnskap enn den fagpsykologiske i behandlingen. Det vil si at vi innfører kulturelle, historiske og samfunnsideer i terapien.

- Disse kulturelle ideene speiles allerede i det lille privatiserte terapirommet, men det er implisitt. Mitt ønske er at dette skal gjøres mer eksplisitt.

- Vi må våge å blottstille at også terapeuten er preget av sitt kulturelle ståsted og gir råd ut i fra denne posisjonen.

- Ikke tydelige nok

Øfsti konkluderer med at terapeutene i hennes studie snakker frem mange ulike diskurser i terapirommet.

- Men de er ikke eksplisitte på at det er kulturelle diskurser som snakkes frem.

-Jeg mener at vi ikke er tydelige nok på at det nedfeller seg en kulturell forhandling av hva kjærlighet skal være i dette lukkede terapirommet.

- Det kan godt være at mange terapeuter allerede gjør dette, men det er ikke åpent nok. Her har vi mye å utvikle videre, sier Øfsti.

Hun håper også at avhandlingen vil invitere til en mer samfunnsovergripende debatt.

- Hele samfunnet bør være med i diskusjonen omkring terapeutens rolle.

Referanse:

Øfsti, Anne ”Some call it love” 2008

Lenke:

Diakonhjemmet Høgskole: Anne Øfsti

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Emneord