Fra forskningsmiljøene. En artikkel fra NTNU

I Hannibals hode

Iskald, hard og følelsesløs. Slik er psykopaten – tror vi. Inntil vi ser bak masken.
11.4 2012 05:00


Filmen Nattsvermeren er en av de aller mest suksessfulle filmene om seriemordere. Anthony Hopkins spilte kannibalen Hannibal Lecter, et morderisk geni.

Jeg har avtalt å møte en psykolog på Brøset, en avdeling under St. Olavs Hospital i Trondheim. Psykologen har gransket kriminelle psykopater og kan kaste lys over det vi hittil bare har sett som mørke sinn i følelsesløse drapsmaskiner.

Vi skal møtes ved porten, det er kaldt, snø og fortsatt skumring. Ikke et menneske å se. Bak de høye gjerdene ligger et digert murkompleks, nærmest som et spøkelseshus i det blålige lyset.

Bygningen huser en rekke spesialiserte tjenester knyttet til psykisk helsevern, rettsvesen, fengsel, kriminalomsorg og rehabilitering.

Den er skjult av hvitkledde stillaser, slik at selv ikke vinduene synes. Nærmest symbolsk for den oppussingen av forståelsen av psykopati som psykolog og forsker Aina Sundt Gullhaugen håper vil komme.

Gullhaugen tar meg med inn i en bygning, et kontor og en verden som preges av harde overflater.

Vi snakker om de kasusene der du og jeg vil konkludere med at det eneste som nytter, er å låse dem inne og kaste nøkkelen. Iskalde mordere og ransmenn som ingen ønsker som nabo i framtiden.


Aina Sundt Gullhaugen har utfordret «gullstandarden» for undersøkelse av psykopater. – Behandling er vanskelig, men ikke umulig, mener hun.

Et nærmest samstemt fagmiljø har i flere tiår vært i overensstemmelse med den folkelige oppfatningen: Disse er sånn og vil forbli sånn.

Men Aina Gullhaugen er uenig.

Født sånn eller blitt sånn?

– Det har skjedd mye de siste årene innenfor psykiatrien, sier hun.

– Men fortsatt preges den av holdningen om at en bestemt gruppe personer er slik satt sammen at de ikke kan behandles. Det er lite i fagbøkene som sier at disse personene selv har det vanskelig.

– Fram til nå har fokus vært rettet mot personenes antisosiale atferd og manglende empati. Og forklaringen hentes fra biologien, i stedet for at vi ser på hva disse menneskene har opplevd.

Gjennom sin erfaring som psykolog har Gullhaugen nemlig opplevd at det ikke er overensstemmelse mellom formelle kjennetegn på psykopati og det hun opplever i møte med disse menneskene.

Hvis psykopatiske kriminelle er så hardbarkede som tradisjonelle beskrivelser vil ha det til, så skulle man vel ikke finne sårbarhet og psykisk lidelse hos dem, undret Gullhaugen. Hun tenkte: Kanskje har vi tidligere stilt feil spørsmål, og undersøkt på feil måte?

Med samme intense ønske om å komme bak masken, som Clarice gjorde i møte med Hannibal Lecter i filmen Nattsvermeren, har Gullhaugen nøstet i hodene til psykopatene.

Hannibals smerte

– Hannibal Lecter er kanskje den mest kjente psykopaten fra fiksjonens verden, sier Gullhaugen.

– Hans rollefigur i bøkene og filmene viser veldig godt den kalde masken enkelte har tenkt at psykopater har. For det er en maske. I kannibalen og seriemorderen Hannibals hode er det både sårhet og smerte, dype følelser og empati.

Forfatter Thomas Harris sies å ha basert Hannibal-figuren på virkelighetens seriemordere, slik han lærte dem å kjenne via FBIs Behavioral Science Unit. Harris viste hvordan Hannibals atferd ble påvirket av psykiske skader som oppsto i barndommen. Slike ting kan ifølge Gullhaugen behandles.

Hannibal Lecter er fiksjon. Men Gullhaugen har fordypet seg i faglitteraturen og gjort en sammenligning mellom Hannibal-figuren og enkeltstudier av lovbrytere med høy grad av psykopati.

– Jeg har gått gjennom alle studier som er publisert internasjonalt de siste 30 årene. Jeg har også gjort en studie av psykologiske behov hos norske forvarings- og høysikkerhetsfanger.

Alle publiserte studier av disse såkalte verstingene viser at samtlige har en bakgrunn som inkluderer groteske fysiske og/eller psykiske overgrep i oppveksten. Det går fram av Gullhaugens artikkel «Looking for the Hannibal behind the cannibal: Current status of case research».

– Uten unntak er dette mennesker som har blitt skadet i samværet med sine omsorgsgivere, forteller hun.

– Og i mange av beskrivelsene kom det tydelig fram at senere hensynsløshet handlet om å gjenopprette og fikse disse skadene, men på en uhensiktsmessig eller syk måte.

Ufullstendige undersøkelser

Gullhaugen har undret seg over metodene som har vært brukt i forskning på psykopater.

– En måte å undersøke følelsesmessige reaksjoner på er å vise mennesker bilder av ulike situasjoner, og så studere responsen, forteller hun.

– Først blir man gjerne utsatt for snille eller nøytrale bilder, der det forventes at man blir glad og avslappet. Den fysiske reaksjonen er rolig puls, ingen svette i huden og slikt. Så kommer plutselig et bilde av en pistol rettet mot deg.

– De fleste vil jo få en reaksjon av dette, ikke sant? Men når så psykopatene ikke gir den forventede reaksjonen på slike bilder, konkluderer vi med at de har en biologisk defekt.

Gullhaugen ønsker at vi skal tenke oss inn i det hverdagslivet disse ofte kommer fra. Kriminelle gjenger, kanskje, eller en tøff oppvekst der behovet for å være uberørt og sterk er ufravikelig og alltid til stede.

Kanskje våpen er en del av hverdagen. Kanskje er den kalde og nærmest følelsesløse reaksjonen det eneste fornuftige, sett med deres utgangspunkt, og det de har vent seg til.

– Jeg opplevde at forskningen på psykopatenes følelser var ufullstendig, sier hun.

– Vi trenger andre tester og instrumenter for å kunne måle følelser hos disse menneskene, hvis følelsene er der.

Det har hun nå gjort. Hun har ikke byttet ut vanlige undersøkelsesmetoder som diagnostisk intervju, sjekkliste for psykopati, og nevropsykologiske tester, men hun har lagt til flere for å se om det ville gi andre resultater.

Derfor har hun også anvendt spørreskjemaer som måler flere mellommenneskelige og følelsesmessige aspekter hos norske forvarings- og høysikkerhetsfanger.

Resultatene tyder på at den såkalte gull¬standarden for undersøkelse av psykopati i beste fall bør justeres, i verste fall byttes ut.

Trenger og ønsker nærhet

– Det er ingen tvil om at dette er personer med det vi kaller relasjonelle behov, sier Gullhaugen.

– I tidligere nevnte kasusbeskrivelser og i min egen studie ble det klart at de både har ønske om og behov for nære forhold til andre mennesker, og at de bryr seg. Samtidig er det like klart at de synes det er nærmest umulig å få til og å opprettholde slike nære relasjoner.

I Gullhaugens studie kom det fram at der de mest vanlige undersøkelsesmetodene ville ha avdekket et godt selvbilde, lite depresjon og en opplevelse av å ha det generelt bra, så avslører andre metoder en underliggende psykologisk smerte.

– Det er jo underlig at en som hevder å ha det supert, samtidig kan svare at opplevelser i livet har hatt katastrofal eller enorm påvirkning på ham, eller…?

Spørsmålet fra Gullhaugen er retorisk. Hun forklarer at det i enkelte tilfeller er snakk om personer som knapt tør å svare på spørsmål av frykt for at noen i fengselet skal få tilgang til informasjonen.

– De har kanskje en egeninteresse av å framstå på en bestemt måte, sier hun.

– Samtidig avsløres noe av det som er bak masken, når de besvarer ulike skjemaer i enrom, uten noen av oss andre til stede.

Ekstrem foreldrestil

Noe av det som kjennetegner de kriminelle psykopatene, er avvikende oppvekstforhold, slik de selv beskriver det. Gullhaugens forskning avslører at psykopatene som barn har opplevd en annen oppdragelse, eller foreldrestil, enn hva den såkalt normale delen av befolkningen har.

– Hvis du tenker deg en skala for omsorg som går fra ingenting, altså fravær av omsorg, og helt over til den altoppslukende forelderen, vil de fleste oppleve at foreldrene er sånn «midt på treet», forklarer Gullhaugen.

– Det samme gjelder hvordan vi opplever foreldrenes kontroll. På en skala fra å «ikke bry seg» helt over til «totalt kontrollerende» vil de fleste ha foreldre som havner ganske i midten.

– For psykopater er dette annerledes. Over halvparten av de psykopatene jeg har studert, rapporterer å ha vært utsatt for en foreldrestil som kan plasseres helt ut på ytterkanten av disse skalaene. Enten har det vært en omsorgsløs tilværelse med total kontroll og underkastelse, eller så har det vært en neglisjerende foreldrestil.

Dette er, mener forskeren, et eksempel på at psykopatenes atferd ikke er uten tilknytning til deres livsopplevelser. Og dette gir både grunnlag for å få et mer nyansert bilde av disse menneskenes følelsesliv, og et utgangspunkt for behandling.

– Tilknytningsmønstrene viser at de er avvist. Foreldrene har i større grad enn i normalbefolkningen en autoritær stil som kompromitterer barnets egen vilje og selvstendighet. Dette er noe som kan føre til at psykopaten senere opptrer hensynsløst overfor andre, mer eller mindre bevisst for å oppnå det han har behov for.

– Enten slike forhold – eller et totalt fravær, en ren forsømmelse – er litt av det bildet som tegner seg av psykopatens oppvekst, slår forskeren fast.

Gullhaugen sier at hun selv ikke har studert mange nok tilfeller til at det kan trekkes noen endelige konklusjoner omkring dette, men at tre andre studier viser samme tendens.

Maskefall for steinansikter

– Det er vanskelig å si nøyaktig hva det er som har skapt psykopatenes steinharde maske, sier Gullhaugen.

– Men som andre har sagt før meg: Man får ikke en personlighetsforstyrrelse i attenårsgave. Jeg har sett hva barn og ungdommer med slike kjennetegn opplever og hvordan de har det, gjennom mitt arbeid i barne- og ungdomspsykiatrien. Selvsagt kan ikke all hensynsløs opptreden forklares med dårlige oppvekstvilkår, men vi arver ikke alt heller.

Det er mitt hovedpoeng.

Gullhaugen minner oss om at biologi og miljø har gjensidig påvirkningskraft. Vi kan tenke oss at den endelige personlighetsforstyrrelsen er sluttsummen av en rekke biologiske og psykologiske forhold.

– Kombinasjonen av den enkeltes biologiske utgangspunkt, temperament, personlighet, og sårbarhet er viktige komponenter, sier Gullhaugen.

– Den relasjonelle sårbarheten er imidlertid selve kjernen i personlighetsforstyrrelsen, etter min mening.

– Jeg ser at disse menneskene er engstelige når de møter meg. Jeg opplever en tydelig sårbarhet hos dem, gjennom en atferd som røper at utrygghet og ubehag finnes på innsiden. Og nå har vi forskning som bekrefter både sårheten, lidelsen og nyansene i deres følelsesliv.

Nesten som deg og meg

Gullhaugen finner få signifikante forskjeller mellom psykopatene og normalgruppen når hun i sin egen studie av norske innsatte ser på evnen til å oppleve et bredt spekter av følelser.

De forskjellene som er der, viser at psykopater jevnt over opplever mer negative følelser, som irritabilitet, fiendtlighet og skam. Men ikke skyldfølelse.
– De har nok mer av primitive følelser som raseri og angst, sier Gullhaugen.

– Det viser de studiene jeg gjennomgikk av sterkt psykopatiske individer som hadde begått alvorlige kriminelle handlinger.

Når det gjelder mer positive følelser, er det imidlertid liten eller ingen forskjell, noe som indikerer at psykopatens følelsesliv nok er mer nyansert enn man har trodd.

Nye verktøy kommer

Nye diagnosemanualer er underveis, og kommer sannsynligvis i løpet av 2013. Gullhaugen er glad for at de verktøyene som brukes i diagnostikken, nå er i endring:

Fra kategorisk å stemple i bås blir de nå mer orientert mot de glidende overgangene som finnes på en skala fra det normale til det syke. Hun tror det blir lettere å få et mer korrekt bilde av lidelsen.

– Når vi anerkjenner at psykopatens oppvekst og relasjoner har betydning, samt at psykopatenes følelsesliv nok er mer sammensatt en det man har trodd, så minsker stigmatiseringen av slike personer. Samtidig får vi et startpunkt for behandling, sier hun.

– Jeg tror ikke at vi kan få alle tilbake til et A4-liv. Men det kan være mulig å hjelpe mange til å få det bedre med seg selv og andre. Det kan igjen redusere risikoen for gjentatt alvorlig kriminalitet. Behandling er vanskelig, men mulig, konkluderer hun.

Hun mener også at farlighetsvurderingen som skal gjøres før man vurderer om en person kan komme tilbake til samfunnet, vil bli bedre.

– Når man forstår problematikken bedre, vil man lettere kunne predikere alle typer atferd, sier Aina Sundt Gullhaugen.

– Vurderingene vil bli mer omfattende på grunn av dette, gi et mer helhetlig og korrekt bilde.

Referanse:

Gullhaugens: Looking for the Hannibal behind the cannibal: Current status of case research, International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, May 2011 vol. 55 no. 3 350-369, Published online before print April 22, 2010, doi: 10.1177/0306624X10362659.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg.

Annonse

Psykopati

Psykopati kjennetegnes ved manglende eller grunne følelser, herunder manglende empati, samt en selvsentrert og hensynsløs stil som forårsaker lidelse hos andre.

Psykopati er ikke en selvstendig diagnose, men inkluderes under dyssosial personlighetsforstyrrelse i dagens diagnoseverktøy.

Psykopati regnes som en aksentuering av de mellommenneskelige og følelsesmessige særtrekkene ved dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Psykopati har en forekomst på 1 prosent i normalbefolkningen, og er funnet hos om lag 20 prosent av innsatte i fengsler.

Disse vesenene var blant de aller første dyreartene og dominerte  verdenshavene i sin storhetstid. 

Det tar lang tid å lære å lese. Når læreren kjenner den enkelte elevs ferdigheter og utvikling, får vi den beste leseopplæringen.