Nytt blikk på norsk politikk

Høyresiden er inkonsekvent i sin argumentasjon, venstresiden er mer liberal enn mange tror, og Arbeiderpartiet frikjennes for påstander om høyrevridning. Dette er noen av konklusjonene i den ferske doktoravhandlingen til statsviter Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Tuastad har studert norsk skolepolitikk fra 1945 til 2005 for å si noe om linjene i norsk politikk i etterkrigstiden. I “Skulen og statsmaktsspørsmålet” konkluderer Tuastad blant annet med at venstresiden har vært overraskende liberal.

- Venstresiden har hatt en mer konsistent liberal tilnærming og vært mer ryggmargsliberale enn høyresiden. Jeg hadde egentlig trodd det var motsatt, sier Tuastad.

Han har utforsket likhetsorientering og liberal sensitivitet i norsk politikk. Det vil si respekt for og bevissthet om rettsstatlige prinsipper.

- Liberal sensitivitet handler om å forstå at når staten griper inn i samfunnslivet på vegne av et flertall, så må man ta hensyn til at lovene gjelder for alle, forklarer Tuastad og fortsetter:

- Det er mye generell politikk i skolepolitikken. Blant annet reises kjernespørsmål om likhet og frihet for alle. Et spørsmål som går igjen er i hvilken grad staten kan presse noen bestemte livssynsverdier på alle, sier Tuastad.

Strid om privatskoler

Svein Tuastads analyser viser at de politiske partiene har hatt forbløffende stabile posisjoner i hele etterkrigstiden. I debatter om privatskoler har de borgerlige partiene vært sterke forsvarere og pådrivere for slike skoler, mens venstresiden har vært en sterk motstander.

Debatten har i stor grad handlet om hvorvidt privatskoler vil føre til et klassedelt samfunn. I følge Tuastad har venstresiden bommet med sin argumentasjon.

- Venstresiden har hele tiden sagt at privatskoler skaper skiller, mens høyresiden har hatt et motsatt standpunkt. Til nå kan det se ut som om høyresiden har hatt mest rett, sier Tuastad.

Gjennom årene har vilkårene for privatskolene blitt stadig mer gunstige, til store protester fra venstresiden. Likevel har partiene til venstre gradvis omfavnet lover som de opprinnelig var skeptiske til.

Ramaskrik fra venstresiden

- Da de borgerlige partiene innførte den første privatskoleloven i 1969, kom det et ramaskrik fra venstresiden som mente den offentlige skolen ville raseres. Men da Arbeiderpartiet gjenvant makten på 1970-tallet, endret de likevel ikke loven. De så at privatskolene faktisk fungerte, forklarer Tuastad.

Da Høyres Kristin Clemet innførte en ny privatskolelov i 2003, blusset det igjen opp en debatt som liknet debatten rundt den første privatskoleloven. Nok en gang protesterte venstresiden, men på nytt blir loven mest sannsynlig stående uendret etter et maktskifte.

- Sannsynligvis representerer heller ikke den nye loven noen trussel for norsk likhetsideologi. I det foreløpige lovarbeidet til den rødgrønne regjeringen ser det ut til at regjeringen bare vil endre de delene som ikke får særlige sosiale konsekvenser, mens de virkelig problematiske sidene ved loven blir stående urørt, sier Tuastad.

Han avviser likevel påstander om at Ap har sviktet likhetsidealet siden 1980-tallet, blant annet ved å tone ned verdien av enhetsskolen.

- I debattene fra 1960-tallet og 1990-tallet er det de samme argumentene som blir brukt, nemlig argumenter for likhetsskolen og at alle skal ha samme muligheter, sier Tuastad, som samtidig poengterer at likhetsorienteringen har stått sterkt både på venstre- og høyresiden i norsk politikk.

Overdreven kritikk av Clemet

Statsviteren mener at venstresidens krasse kritikk av Kristin Clemet var overdreven og feilaktig.

- Venstresiden argumenterer som om problemet med de private skolene er at de er for gode og forbeholdt rikmannsbarn. Men det er motsatt. Det moralske problemet med privatskolene er at noen av dem er for dårlige, og at dette kan innebære en sosial isolasjon av barna, som igjen får konsekvenser for deres framtidsmuligheter, hevder Tuastad.

- Deler av venstresiden har således ikke bare skutt over mål i kritikken av Kristin Clemet sitt privatskoleregime, men de har siktet mot feil blink, sier Tuastad og fortsetter:

- Argumentet om klasseskille holder ikke. Den nye loven åpnet ikke opp for høye egenandeler og mer ressurser til privatskolene. Kritikken mot Clemet ser heller ikke ut til å stemme med empirisk materiale, som viser at det sosiale tverrsnittet er like stort i privat som i offentlig skole. Snekkersønnen og direktørsønnen går i samme klasse i begge skoler, sier Tuastad, som peker på at de fleste i Norge har råd til privatskoler.

- Kristin Clemet har fornuftige likhetsargumenter. Hun vinner i debattene mot venstresiden fordi hun har mer kunnskap og bedre argumenter, mener Tuastad.

Inkonsekvent høyreside

Tuastad konkluderer videre med at høyresiden i norsk politikk har vært selektivt liberal. Partiene har ført en inkonsekvent skolepolitikk og skiftet prinsipp fra sak til sak.

Frihet blir brukt som argument i noen debatter, men sett bort fra i andre saker hvor partienes egne kjerneverdier utfordres. Individets frihet er et viktigere argument når det gjelder private skoler enn i spørsmålet om kristendom i skolen.

- For eksempel framstår Høyre og KrF ofte som åpenbart inkonsekvente. I noen debatter er de veldig klare på verdien av individets frihet, med blant annet trosfrihet for alle. Men i forhold til kristendommen i den offentlige skolen sier de at alle må be før frokosten, sier Tuastad og fortsetter:

- Prinsippene havner stadig på kollisjonskurs med hverandre. Så sent som i 2003 gikk KrF, Høyre, Senterpartiet og Venstre inn for at den offentlige skolefritidsordningen skulle kunne brukes til trosopplæring. Høyre og Venstre forstår ofte ikke innholdet i den liberale arven de så ofte smykker seg med, hevder Tuastad.

Han mener at de borgerlige partiene tidvis har fått problemer med menneskerettighetene i sin kamp for at kristendommen skal ha en privilegert posisjon i norsk skole.

- De sosialistiske partiene har på sin side gjort gradvise framstøt for å dempe kristendommens plass. Antireligiøsitet er en mulig forklaring på dette, men det kan også skyldes at de har vist en liberal sensitivitet i forhold til hva staten bør blande seg inn i, mener Tuastad.

Frikjenner sosialdemokratiet

I sin oppsummering av norsk politikk de siste 60 årene, frikjenner Tuastad sosialdemokratiet for påstander om høyrevridning og markedsliberalisme. Han mener at Arbeiderpartiet hadde mange gode grunner til å deregulere økonomien.

- Da Gro Harlem Bruntland sa at alle måtte privatisere litt, var hun egentlig svært modig. I motsetning til Norge moderniserte ikke Tyskland og Frankrike sitt arbeidsliv. Dette er land som i dag har store problemer. Den påståtte høyrevridningen av sosialdemokratiet var kanskje uttrykk for en nødvendig omstilling, som krevde større mot enn vi forstod, sier Tuastad.

Han er kritisk til mange av de beskrivelsene som er gitt av sosialdemokratiet fra 1945 til i dag.

- Et bilde på første del av etterkrigstiden er gjerne et maktkorrumpert Ap som kjører over opposisjonen og verken forstår eller representerer de rettsstatlige prinsippene. Men analyser av skolepolitikken frikjenner sosialdemokratiet for anklager om maktarroganse, sier Tuastad.

Dermed avviser Tuastad forestillinger om at høyresiden i norsk politikk slo ring om liberale verdier etter andre verdenskrig, mens Arbeiderpartiet overså disse i kampen for en skole lik for alle.

- Analysen viser at det snarere er tvert imot. Arbeiderpartiet var det partiet som i de første tiårene etter krigen viste en liberal sensitivitet ved å ha større bevissthet enn andre partier om at når staten gjør noe, så må man sørge for at vedtaket passer for alle, avslutter statsviter Tuastad.

Se egen reportasje her.

Powered by Labrador CMS