Ubegrunnet frykt for grunnforskningens framtid?

Av og til kan det være klokt å ta seg en kikk over skulderen. Historisk erfaringer viser at både universitetene og grunnforskningen tåler endringer i krav og rammebetingelser. Går det egentlig noe meningsfullt skille mellom grunnforskning og annen forskning?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

15. - 16. juni arrangerte Norges forskningsråd konferansen “Science in a new situation - the role of basic research”. Konferansen tok opp de endringer som skjer innenfor forskning og høyere utdanning både i Norge og i andre industrialiserte land, og hvordan disse endringene kan påvirke vilkårene for grunnforskningen.

Mange har fryktet at en kunnskapsdreven økonomi, med krav om raske svar på komplekse problemer, vil true universitetenes og den langsiktige grunnforskningens posisjon. Er det så sikkert?

Hva er grunnforskning?

En to-dagers konferanse gir ingen entydige svar, men anledning til å belyse problemstillingene fra flere sider blir det. Foredrag og debatt avdekket både at det hersker liten enighet om hva som skiller grunnforskning fra annen forskning, og at det slett ikke er sikkert at grunnforskningen vil få dårligere kår enn den har hatt.

Også selve begrepet “grunnforskning” ble dissekert. Det seiler under mange flagg, som “ren forskning”, “fri forskning” eller “nysgjerrighetsdreven forskning”. Flere eksempler fra ulike foredragsholdere demonstrerte at det kanskje ikke er så interessant å opprettholde et begrepsskille mellom “grunnforskning” og “anvendt forskning”. Mer fruktbart kan det være å på se rammebetingelser, verdier, normer, eiendomsrett, finansieringsordninger og organisatorisk tilknytning for forskningen.

Professor John Ziman foretrakk å snakke om “akademisk forskning” og “teknisk forskning”. Det viktigste skillet går mellom hva som er formålet, hvem som styrer forskningen og hvilke verdier den preges av. Han anerkjente verdien av forskning som er rettet inn mot å løse konkrete problemer og praktiske anvendelser, men understreket samtidig viktigheten av å skjerme den frie, forskerstyrte forskningen som et uunnværlig korrektiv i et hvert åpent samfunn. Ifølge Ziman er det nødvendig å lage en ny sosial kontrakt for å trygge den akademiske forskningens framtid.

Avlyst krise

Professor Ben R. Martin fra universitetet i Essex hevdet på sin side at den unike posisjon grunnforskningen og universitetene har hatt i perioden mellom 1945 og 1990 er en historisk parentes.

- Den “sosiale kontrakt” som har eksistert de senere tiårene er ganske unik, men ikke typisk for den virksomhet universitetene har drevet eller hvordan vilkårene for grunnforskningen har vært, sa Martin.

- Går vi til historien, ser vi at universitetene har hatt ulike oppgaver og roller gjennom århundrene. Forholdet mellom forskning, undervisning og samfunnsengasjement har variert, og institusjonene har vært svært ulike i sin orientering. Parallelt med akademiske elfenbenstårnene har vi også hatt en framvekst av mer praktisk orienterte polytekniske høgskoler.

- At universitetene nå møter endrede krav fra samfunnet er verken noe nytt eller noe spesielt urovekkende. Snarere er det snakk om å vende tilbake til en sosial kontrakt for universitetene og forskningen som eksisterte før andre verdenskrig.

Ingen motsetning

Sosiologiprofessor Craig Calhoun fra Social Science Research Council i New York mente at diskusjonen om grunnforskningens framtid var preget av uklarhet om begreper, manglende historisk forståelse og uenighet om forskningens institusjonelle tilknytning og intellektuelle status.

- For eksempel må vi være klar over at det var først etter 1945 vi finner folk som er heltidsansatte for å drive grunnforskning. Før den tid ble grunnforskning gjort dels av amatører, dels av akademikere på fritiden. Selv i dag blir mye grunnforskning gjort “på ryggen av” anvendt forskning. Verdien av denne forskningen må ikke undervurderes, sa Calhoun.

- Forskning som har et anvendt siktemål viser seg ofte å gi kunnskap som flytter erkjennelsens grenser. Det er ingen motsetning her mellom “nyttig” forskning og forskning for kunnskapens skyld. I dag er det også slik på mange forskningsområder at avstanden mellom grunnleggende kunnskap og dens praktiske anvendelse er så kort at det blir meningsløst å snakke om langsiktig grunnforskning.

- Det er nok å nevne områder som HIV/AIDS-forskning, bioteknologi, materialforskning og klimaforskning. På andre områder, derimot, er langsiktighet nettopp viktig. Vi må greie å ivareta begge deler samtidig.

Prestisje

Calhoun advarte mot en tendens til å betrakte grunnforskningen som mer prestisjefylt, av høyere kvalitet og større viktighet enn annen forskning.

- Det finnes god og dårlig forskning. Hva slags problemstillinger som ligger i bunnen er mindre viktig. Vi har mange eksempler på at anvendt forskning fører til grunnleggende ny forståelse, og grunnforskning som ikke bringer oss noe nytt, sa Calhoun.

Han ville heller ikke være med på at offentlig finansiert forskning nødvendigvis var en bedre garanti for god forskning enn privat finanisert.

- God forskning springer ut av gode betingelser. De virksomheter som skaper god forskning, gir forskerne frihet til å utforme problemstillinger, tolerer feil og blindspor og oppmuntrer dem til å ta risiko. Å bare støtte forskning som med sikkerhet gir resultater, bringer oss ikke videre.

Diskusjonen om grunnforskningens framtid er neppe over med denne konferansen. Forskningsrådet skal oppsummere diskusjonene og argumentene fra konferansen og ta dem med i sitt innspill til Forskningsmeldingen som kommer neste år.

Powered by Labrador CMS