Kvinner i akademia

- Norge er ikke flinke til å fremheve de kvinnelige akademiske foregangsfigurene, de som skal være rollemodeller for nye generasjoner, sier Linda Sangolt. Med boken *Minervas døtre*, som markerer Bergenskretsen av Norske Kvinnelige Akademikeres 70-årsjubileum, forsøker hun å bøte på dette.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Linda Sangolt er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, og redaktør for den nye boken Minervas døtre. Boken er et blikk tilbake i tid på norske kvinnelige akademikeres kår gjennom historien, og bærer undertittelen Organisering av kvinnelige akademikere 1882-2005.

Anledningen er at Bergen krets av Norges Kvinnelige Akademikere (NKA) i år fyller 70 år.

I tillegg til redaktør Sangolts skriverier inneholder Minervas døtre bidrag fra Anne Asserson, Ida Blom, Inger Elisabeth Haavet og Anne Holden Rønning.

Tallenes tale

Mange tall viser at det står ganske dårlig til med kvinner i posisjoner innen akademia. Men i noen få tilfeller er historien annerledes. Innen religionsfaget, der statsviteren Sangolt selv har vært innom, er kvinnerepresentasjonen langt større.

"Linda Sangolt ved lanseringen av boken (Foto: Silje Gripsrud)."

- Det slår meg at når jeg skriver om religion, intervjuer jeg kvinner hele tiden, og at mange av de mest markante religionsviterne her til lands er kvinner.

- Da jeg selv studerte en periode ved religionsvitenskapelig institutt i Bergen, var det nesten bare kvinner ansatt ved fakultetet, med noen mannlige vitenskapelige assistenter og slikt. Så det var et litt aparte sted i forhold til resten av Universitetet i Bergen, der situasjonen var omvendt.

Så hvorfor ble det slik?

Tilfeldigheter og bevisst satsing

- Jeg tror det delvis skyldes tilfeldigheter, men også har å gjøre med at tidspunktet sammenfalt med den siste store bølgen innen nyfeminismen. Dette ga en bevissthet rundt det med å rekruttere kvinner, og på noen fag var man nok mer bevisste på dette. Jeg er selv delvis et resultat av dette, sier Sangolt.

"Dosent Mary Ann Elisabeth Stephansen"

Hun mener at noen fagmiljøer har vært flinkere til å hente inn dyktige kvinnelige studenter”, og rekruttert dem til forskningsposter og så videre.

- I naturvitenskapelige fag virker det helt omvendt.

- Ja, sukker Sangolt.

Hun mener Norge skiller seg særlig negativt ut i realfagssammenheng. Land som Frankrike har kunnet opprettholde en høyere og mer stabil rekruttering av jenter til realfagene. Det samme kan man se i andre land, mener hun.

- I for eksempel Polen har man hatt mer solide realfaglige tradisjoner å opprettholde, sier Sangolt.

Som likevel understreker at det samlede bildet for likestilling og kvinnefrigjøring ikke er bedre i disse landene, selv om det er flere kvinnelige realister.

Løfte frem pionérene

For Sangolt er det viktig å trekke frem pionérene som har gått i bresjen for at kvinner kan arbeide innen akademia. Dette mener hun er en av forklaringene til at andre land har flere kvinnelige realister.

"Marie Curie"

- Frankrike har jo hatt Madame Curie, som var i verdensklasse. Det som er viktig er å ha noen faglige førstedamer og pionérer som man kan vise frem. Bare én enkelt rollemodell, ett forbilde for unge kvinner, kan ha veldig stor effekt.

- Jeg tviler veldig sterkt på om Norge har benyttet seg av de rollemodellene og foregangsfigurene vi har hatt, ikke minst innen realfagene. Andre land har hatt en større offentlig bevissthet som blir en del av det kulturhistoriske minnet, sier Sangolt.

Hun trekker frem Mary Ann Elisabeth Stephansen, Norges første kvinne med naturvitenskapelig doktorgrad. Stephansen var dosent ved Landbrukshøgskolen på Ås og en drivkraft i utviklingen av det faglige miljøet.

- Norske pionerer som Stephansen og Ellen Gleditsch, Norges andre kvinnelig professor, er lite kjente i dag.

Tragikomisk diskriminering

Minervas døtre er både rikt illustrert og engasjerende lesning, og noen ganger vet man ikke om man skal le eller gråte. Som når redaktøren skriver om entomologen Astrid Løken, som i etterkrigstiden hadde et forskningsopphold i Michigan: “Der fikk hun ikke, som ugift kvinne, delta på feltarbeid sammen med gifte, mannlige kolleger siden det kunne ødelegge deres rykte. Det var ingen som spurte om det kunne skade hennes”, konstaterer Sangolt kaldt.

- Noe slikt ville bli slått ned på i dag. Den mer formelle diskrimineringen er borte fra akademia. Likevel tror jeg nok at systemene rundt omkring innebærer en del skjult diskriminering. Jeg tror ikke at noen vil diskriminere, men det er en del ryggmargsreflekser som henger igjen. Underforståtte koder og regler skaper barrierer for kvinner, og i enkelte tilfeller regelrett ekskluderer, mener Sangolt.

- Ikke minst gjelder dette kombinasjonen av akademisk karriere med privatliv og familieliv. Vekten faller mer på kvinner enn på menn.

Så selv om vi har kommet lenger på noen måter, står vi bom fast på andre.

Powered by Labrador CMS