En ny EU-strid er i emning. Debattantene kvesser argumentene for «Holmgang» med sine meningsmotstandere. Jo flere kappestrider, jo mer vil vi høre om EU-direktiver. Hvordan direktiver og EU-regler påvirker norsk næringslivshverdag, blir imdlertid neppe avklart i opphetete TV-debatter.

I en ny forskningsrapport ser NHH-forskerne Hans Jarle Kind og Kåre P. Hagen på hvordan EØS-medlemskapet med tilhørende direktiver påvirker den norske reguleringsevnen. Spesielt har de vurdert såkalte tjenester av allmenn interesse - et begrep som blant annet omfatter nettverksnæringer som gass-, tele-, el- og postsektoren.

Avreguleringstrend

- På disse områdene har det foregått en prosess med avregulering i så godt som alle OECD-land. En del problemstillinger i denne forbindelse har vi til felles med EU, sier professor Kåre P. Hagen ved NHH.

- Men det betyr ikke at EU og Norge har sammenfallende interesser i alle reguleringsspørsmål. Det kommer an på hvilken næring man ser på, legger han til.

Kåre P. Hagen og Hans Jarle Kind presiserer at det er denne avreguleringstrenden som er årsaken til at EU har laget så mange regler - regler som påvirker Norge. De har derfor vært opptatt av hvordan myndighetenes syn på regulering av sektorer med betydelige stordriftsfordeler har endret seg over de to siste tiårene.

Oppfatningen om hva som er offentlige og private oppgaver har endret seg. Det har også vurderingen av hva som er egnede virkemidler for å nå målene man setter seg.

Slutt på detaljregulering

- Resultatet har først og fremst vært en storstilt avvikling av statlige monopoler. Da monopolene ble avviklet ble det viktig for EU å lage regler som gjorde det mulig for små, nye selskaper å ta opp kampen med de tidligere statlige gigantene, forklarer Kind.

EU valgte derfor å detaljregulere enkeltnæringer med sektorspesifikke lover og direktiver. Resultatet ble for eksempel omstendelige regler for hvordan telefonselskaper kunne prise sine tjenester.

Nå er det slutt på detaljreguleringen. Brussel erstatter sektorspesifikk regulering i områder som post, telefoni, jernbane og gass med konkurransepolitikk. Dermed skal disse sektorene få de samme reglene som gjelder i næringslivet forøvrig.

- Kjernen i problemet er å avklare forholdet mellom nettverkseieren - som Telenor er på fasttelefon i Norge - og de som videreselger tjenestene som benytter dette nettet, for eksempel Tele2, sier Hagen.

Tjener på tele

Som EØS-medlem blir Norge påvirket av disse nye reglene. Spørsmålet er i hvilke næringer Norges og EUs interesser er sammenfallende. I bransjer hvor Norge og EU har like interesser vil reglene bli de samme om det er EU eller Norge som vedtar dem. I bransjer hvor norske interesser står mot europeiske, vil Norge tape på at EU bestemmer spillereglene.

Hagen og Kind mener telesektoren er et godt eksempel på en bransje der Norge og EU har de samme interessene.

- Jeg er ikke sikker på at vi ville gjort så mye annerledes om vi ikke hadde vært EØS-medlem. I telesektoren står konsumentenes interesser på kort og lang sikt i høysetet, både i Norge og EU, sier Kind om reguleringen av telefonbransjen.

Når telesektoren reguleres, står altså hensynet til Telenors inntjening svakt i forhold til hensynet til prisene Telenors kunder må betale. Sånn er det i Norge, og sånn er det i EU. Dette betyr at Norge har lite å tape på at EU lager reglene.

De to økonomene påpeker samtidig at EU derfor ikke hadde trengt å legge seg så mye oppi hvordan medlemsland og EØS-land regulerer sine telesektorer. For når nesten alle teletjenester omsettes innenlands, slik at et lands regulering i liten grad påvirker andres, bør det være rom for mer nasjonal frihet til å regulere.

Taper på gass

- Når det gjelder tele, er interessene klare. Det er ikke tilfellet med gass, sier Hagen.

Gassektoren er et felt hvor Norge taper store penger på ikke å få bestemme reglene selv.

- Det er nesten ingen gasskonsumenter i Norge. I gassektoren går over 99 prosent av produksjonen til eksport. Interessekonflikten med EU er klar, legger Kind til.

For Norges del er produsentinteressene lik de nasjonale interessene. EU på sin side bryr seg også om gassprisene de må betale. Men hvordan ville norske myndigheter oppført seg om de ikke var bundet av EØS-regelverket?

- Vi ville oppført oss som en ren monopolist og utnyttet den markedsmakten vi har, sier Kind.

Miljøfordel med gassmarkedsdirektivet

Før EØS-medlemskapet påla oss gassmarkedsdirektivet, kunne alle produsentinteressene gå sammen og opptre koordinert overfor det europeiske markedet og dermed oppnå høyest mulig pris.

- Denne type kartellvirksomhet er ikke lenger mulig. Dermed er det lett å si noe om nettoeffekten av gassmarkedsdirektivet for Norge: Den er negativ, sier Kind.

- I hvert fall på kort sikt.

Men i et litt større perspektiv er ikke EUs gassregler bare et onde.

- Fra en global synsvinkel er det mye som taler for at dette er en bedre politikk, sier Kind.

Han får støtte av Hagen:

- Med tanke på effektiv ressursbruk er avvikling av monopoler - som er oppstått av rent nasjonale årsaker - av det gode. Gassdirektivet åpner for eksempel for en bedre miljømessig utvikling ved at gass erstatter forurensende kullkraft, sier han.

- For å sette det på spissen: Som nasjon er vi skadelidende, men globalt sett er dette bra, sier Kind.

Les mer…

SNF-rapporten ‘Implikasjoner for norsk næringspolitikk av sentrale utviklingstrekk i EU’ (nr.R05/04) kan lastes ned på hjemmsidene til SNF