Nobelprisvinneren og jeg

 

Tomas Lindahl poserer for fotografene på Francis Crick Institute Clare Hall Laboratory nord for London etter at det ble kjent at han får årets nobelpris i kjemi. (Foto: Stefan Wermuth, Reuters)

Inspirerende samtaler på svensk-engelsk, faglig nysgjerrighet og motstand mot pc. Slik var det å jobbe hos Thomas Lindahl, som i forrige uke fikk vite at han får årets nobelpris i kjemi.

Av Elisabeth Larsen

Tomas Lindahl er en person man ikke glemmer så lett. I 2000 begynte jeg som stipendiat ved Oslo Universitetssykehus. Temaet for avhandlingen min var å endre på potensielle kreftgener i mus, for å se om musene utviklet kreft og om noe kunne gjøres for å redusere kreftrisikoen deres.

Veilederen min, professor Arne Klungland, foreslo at jeg startet prosjektet med å reise til Clare Hall Laboratory, forskningssenteret Lindahl var leder for utenfor London. Der bodde jeg i tre måneder på den engelske landsbygda, hvor det ikke var stort annet enn forskningslaboratoriet, ville kaniner og den obligatoriske engelske puben, The Old Guinea.

En foregangsfigur

Klungland selv var nettopp kommet hjem fra Storbritannia, hvor han hadde vært post doc hos Lindahl i fem år. Sammen hadde de, som de første i historien, vist at skader på basene, eller «byggesteinene», i DNA repareres på en spesiell måte i cellene våre. De kalte reparasjonsveien «baseutkuttingsreparasjon». Oppdagelsen ga mye prestisje, og satte fart på Klunglands karriere.

Allerede den gangen var Tomas Lindahl en foregangsfigur innen DNA-reparasjonsfeltet. Han er født i Sverige, tok doktorgrad på Karolinska Institutet og reiste videre til USA, hvor han var post doc ved Princeton University og Rockefeller University. I 1981 bygget han opp Clare Hall, et stort forskningssenter hvor mange ulike forskergrupper arbeidet med ulike aspekter av DNA-reparasjon.

Tid til alle

Som fersk doktorgradsstipendiat synes jeg det var en drøm å få mulighet til å arbeide i forskningsgruppen til Lindahl. Og han tok godt imot meg. Hver morgen kom han på jobb i ti-tiden, og startet dagen med å rusle rundt på laboratoriet og snakke med alle i forskningsgruppen.

Elisabeth Larsen arbeidet tre måneder sammen med nobelprisvinner Tomas Lindahl i 2000. Her sitter hun sammen med sine foreldre foran Lindahls forskningssenter Clare Hall Laboratory. (Foto: Privat)

Han tok seg like god tid til alle og var genuint interessert i forskningsresultatene, store som små. Lindahl kunne gjerne stå en time og snakke med en fersk student. Jeg har aldri glemt hans tilstedeværelse ovenfor studentene sine, og når jeg mange år senere selv ble veileder for studenter, prøvde jeg å veilede dem på samme måte som Lindahl gjorde.

Jeg spurte ham pent om vi kunne snakke norsk og svensk sammen, siden vi var fra Skandinavia begge to, men det ville han ikke. Jeg tror han synes det var uvant å snakke svensk igjen etter mange år i utlandet. Han insisterte på å snakke med sin nasale, lett gjenkjennelige svensk-engelsk aksent.

Ingen pc på kontoret

Forskningsgruppen til Lindahl var ikke så stor, kun rundt ti personer. Men det var mange forskere med sterke ambisjoner og personligheter. Tomas Lindahls milde vesen gjorde at gruppen hans fungerte svært bra, og hadde utstrakt samarbeid med de andre forskergruppene ved Clare Hall. Han var genuint opptatt av forskning det meste av døgnet, men likte også å spille piano og drikke vin med sin kone etter jobb.

Til tross for at han var lynende intelligent, og ledet et stort senter med mange hundre medarbeidere, ble det aldri installert pc på Tomas Lindahl kontor mens jeg var der. Han overlot all skriving på pc til sekretæren sin. Sekretæren ordnet alt det praktiske, så Lindahl kunne gjøre det han likte best: sette seg på biblioteket og prøve å finne løsninger på cellens mange mysterier.

Nobelprisen

Oppdagelsen som ga Tomas Lindahl nobelprisen, sammen med Aziz Sancar og Paul Modrich, var at DNA er et sårbart molekyl som lett utsettes for skader. Tidligere var det en etablert sannhet i forskningsmiljøene at DNA måtte være et svært stabilt molekyl, siden det føres videre til neste generasjon.

Men DNA er omgitt av vann og andre kjemiske stoffer som spontant ødelegger DNA-struktur hver eneste dag. I tillegg kommer ødeleggelser forårsaket av  blant annet UV-stråler i sollys, kjemiske forbindelser i maten vi spiser, røyking og miljøgifter vi eksponeres for. Til sammen blir det tusenvis av skader på arvestoffet vårt hver eneste dag.

Lindahl viste at DNA brytes ned i en slik hastighet at utvikling av liv på jorden ikke ville vært mulig uten effektiv DNA-reparasjon. Senere identifiserte han flere DNA-reparasjonsenzymer som kroppen er helt avhengig av for å overleve. Hans oppdagelser er viktige for vår forståelse av hvorfor cellene våre kan løpe løpsk og utvikle kreft, og hvordan vi kan lage medisiner for å hemme kreftutviklingen.

Fortsatt nysgjerrig

I dag er Lindahl  77 år. Han er en reservert mann. Ikke en som jakter på prestisje for egen del, men fortsatt like nysgjerrig på hvordan cellene våre virker. Flere norske forskere har hatt forskningsopphold hos ham som har vært viktige for den videre karrieren deres.

Jeg er veldig glad jeg fikk muligheten til å arbeide hos Lindahl. Han bygget opp en forskningsinstitusjon det var en drøm å være forsker på. Jeg har senere hatt forskningsopphold ved IGBMC i Strasbourg og ved Harvard Medical School i Boston, men ingen steder har vært så veldrevne og sammensveiset som Clare Hall. Men så har da ingen av de andre sjefene mine fått nobelprisen, heller.

Powered by Labrador CMS