Hva er for eksempel forbindelsen mellom Karl Marx og et korallrev? Eller mellom CO2-kvoter og diamantsalget til DeBeer? Eller jordskjelv og engelsk litteratur? Eller…

Steve Jones er som sagt en mesterforteller. Han griper en tynn tråd, og følger den til de mest uventede endepunkter.

Dermed er du bare nødt til å henge med, du har ikke råd til å la være å finne ut hvor mannen har tenkt seg. Et stykke ut i sin siste bok, «Coral - A Pessimist in Paradise» vingler således den litt lakoniske Jones innom spørsmålet om hvordan vi tolker våre personlige livssyn inn i naturen.

Er for eksempel evolusjonen et resultat av konkurranse og kamp - eller samarbeid og gjensidig hjelp?

Anarkistisk evolusjon

Peter Kropotkin var russisk prins og en av anarkismens viktigste ideologer. Etter å ha tilbragt tid i Tsarens fengsel, endte han opp med adresse på Londons finere sydkant. Nummer 6, Crescend Road lå ikke veldig langt unna Charles Darwins residens i Downe.

Darwin hadde riktignok vært død i fire år da Kropotkin ankom nabolaget, så om den dannede engelskmann hadde funnet glede i sin nye, opprørske nabo, det få bli et spørsmål for folk med sans for kontrafaktisk historie.

Vi kan imidlertid ikke se helt bort fra det. Darwin aksepterte den hybriske Ernst Haeckels eksentriske nærvær, da han kom på besøk i 1866, og han viste omsorg for Alfred Russel Wallace, til tross for dennes mange eksentriske trekk.

Men, hadde de to møttes, hadde de uansett hatt mye å diskutere. Kropotkin var glødende opptatt av evolusjon, og som man ofte gjorde på den tiden, blandet han den sammen med generøse mengder politisk teori, og skapte seg en slags evolusjonsbiologisk, anarkistisk livsfilosofi.

Men som vi forstår av tittelen på boka «Mutual Aid - A Factor in Evolution» fra 1902, leste han andre føringer inn i biologien enn mange av hans samtidige sosialdarwinister.

Hjelp og støtte

For den anarkistiske prins var samarbeidet selve nøkkelen til livets utvikling. Selv om han hadde lett etter den, klarte han ikke å finne tegn til denne «bitre kampen for tilværelsen» i dyreriket.

Derimot hadde han sett hvordan dyrene «hjalp og støttet hverandre i en slik grad at det fikk meg til å lure på om samarbeid var av største viktighet for selve livets eksistens».

Kropotkin er ikke den eneste som har ment at samarbeidet er grovt underkjent blant rådende evolusjonsbiologer.

Karl Marx, bare for å gjøre meg ferdig med dét poenget, fant for eksempel beviser for arbeiderklassens styrke i korallene: «Vi ser mektige korallrev reise seg fra dypet … selv om det enkelte individ er lite, svakt og stakkarslig».

Steve Jones er ikke bare en glitrende skribent, men også en dyktig biolog, og i kapittelet «The Plower and the Crocodile» (oppkalt etter krokodillen og den lille fuglen som lever av å spasere rundt inni munnen og rense tennene dens) viser han at det blir feil å vektlegge samarbeidet i evolusjonen - selv om mange altså har fremmet denne tanken opp gjennom årene. Lynn Margulis er iblant dem.

Evolusjonen er grusom

«Evolusjonen er grusom … men kan gi inntrykk av å være snill», skriver han.

Symbioser og det vi kaller samarbeid i naturen oppsto svært tidlig og er i dag universelt. Vi har det i alle våre celler, cellens kraftverk, mitochondriene, var en gang i tiden bakterier som flyttet inn i våre celler (se lenken over).

Fenomenet ble i begynnelsen kalt «mutualisme», som en referanse til vår anarkistiske prins Kropotkin.

«Men desverre for anarkistene», skriver Jones, «Jo mer vi lærer, jo vanskeligere blir det å skille gjensidig hjelp fra reinspika antipati. I naturen er det vi oppfatter som fred ofte ikke annet enn en pause i krigen.»

Selv inne i vårt eget arvestoff finner vi at klasselovene gjelder: DNA er generelt mer likt arvestoffet fra arkebakterier enn bakterier (to forskjellige riker).

Men det finnes et klart skille, forteller Jones: De arkebakterie-liknende genene tar seg av informasjonsarbeidet, de lager proteinene som kreves for å holde DNA ved like.

Genene som likner de fra vanlige bakterier, derimot, jobber på gølvet. Deres jobb er å skaffe energi, rydde opp og produsere eksportartikler.

Steve Jones «Coral» er mer en essaysamling enn en sammenhengende fortelling. De sju kapitlene lever i stor grad sine egne liv, de har sine egne temaer - atomsprengninger, co2-kvoter, samarbeid osv - alle med en mer eller mindre søkt assosiasjon til ordet «korallrev».

Koraller og diamanter

Kapittelet om diamanter, «The Maharajahs Jewels», som egentlig handler om klodens karbonregnskap, er et like godt eksempel som noe.

Selvfølgelig gir det ettertanke å få vite at korall engang var mer verdifullt enn diamant, og at diamanter snart kommer til å bli verdiløse - med mindre det sør-afrikanske diamantselskapet DeBeer finner opp enda en genial markedsføringsstrategi.

Men det kapittelet (det er fristende å skrive «essayet») egentlig handler om, er dagens akutte klimasituasjon. Og det er aller mest derfor det er interessant. Myriaden av andre kuriøse opplysninger han serverer på veien, er mer til partybruk.

(Jeg vet dette av erfaring, etter at jeg i påsken «underholdt» mine middagsgjester med å insistere på tilfeldighetenes betydning for menneskets evolusjon: Etter at tsunamien Lengkieki traff stillehavsøya Pingalap i 1775, overlevde bare tjue av øyas flere tusen innbyggere.

En av de overlevende, høvdingen Mwahuele, hadde en kopi av et resessivt gen for en alvorlig form for fargeblindhet som gjør at du kun kan skille svart fra hvitt, og i tillegg er svært ømtålig for sollys.

Ettersom de få overlevende mennene produserte en uforholdsmessig stor andel av øyas fremtidige innbyggere, er det i dag ekstremt mange «maskun» - «usynlige», eller «ikke-seende» - på akkurat denne øya. Veldig gøy klokka tre om natta…)

Korallrevene dør

Det er imidlertid først i avslutningskapittelet «A Pessimist in Paradise» Steve Jones skriver den boka han (kanskje?) egentlig hade tenkt å skrive. Dette er et tretti siders vekkelsesrop. Korallene er truet, de kan forsvinne!

Riktignok finnes det noen lyspunkt, det finnes folk og stater som tar affære. Men 70 prosent av Filipinenes korallrev er blitt kvalt i løpet av noen tiår.

Og på 1990-tallet døde 500 kilometer med korallrev i Indonesia - en nesten ukjent katastrofe av historiske dimensjoner. Forårsaket av støvet fra brannene bøndene antente, da de ville omgjøre regnskog til åker.

Kapittelet er glimrende, får blodet til å koke, og kan vel stå som en oppsummering på en bok, verdt å få med seg.

Coral - A Pessimist in Paradise
av Steve Jones
Little, Brown, 2007
242 sider