Lite penger å spare på konkurranse

Konkurranseutsetting. Smak på ordet. Om du liker det eller ei, har sannsynligvis mye å gjøre med ditt ideologiske eller politiske ståsted. De reelle ingrediensene i begrepet har for de aller fleste av oss mindre å si.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Men det er realitetene som er det viktige for en rekke forskere som har sett på hva konkurranseutsetting innebærer. I den ferske boka “Konkurranseutsetting i kommunene” (Abstrakt forlag 2004), har 11 norske forskere bidratt til den første brede analysen av begrepet. De trekker også sammenligninger til andre land. Kanskje kan det føre til at realitetene, og ikke mytene, skal få bedre plass i den offentlige debatten om konkurranseutsetting.

Det er ikke bare forskerne som er opptatt av fakta i dette spørsmålet. Politikere og beslutningstakere i kommunene rundt om i landet funderer stadig på det samme:

Best mulige tjenester til lavest mulig pris

Historikerne kan fortelle at spørsmålet om hvordan få best mulig tjenester til lavest mulig pris også ble stilt på 1800-tallet, da debatten gikk heftig om hvilke arbeidsoppgaver det offentlige skulle ha hånd om, og hva som kunne utføres av private. Med byggingen av velferdsstaten fra 1950-tallet og framover ble imidlertid flere og flere samfunnsoppgaver tatt hånd om av det offentlige.

I dag blir 220 milliarder kroner brukt på offentlige innkjøp hvert år. Kommunenes andel av dette er 72 milliarder kroner.

To sentrale begreper

Det er på sin plass med en nødvendig forklaring av to sentrale begreper når man skal diskutere sekkebetegnelsen konkurranseutsetting: Nemlig konkurranseeksponering og konkurranseutsetting.

Det første innebærer at en skjermet offentlig produsent enten må konkurrere med andre offentlige utførere, med private utførere eller begge deler.

Med det andre, altså konkurranseutsetting, mener vi situasjoner der det offentlige lar andre konkurrere om en oppgave det offentlige tradisjonelt har utført selv (for eksempel sykehjemsdrift).



Dette gjør at konkurranseutsetting er et sentralt og mye brukt virkemiddel i konkurranseeksponering (se tabell). 188 av kommunene (48 prosent) har benyttet seg av det så langt i 2004. 34 sier at de vurderer å gjøre det.

Gamle tall står for fall

For fire år siden kom den første offentlige utredningen som omhandlet konkurranseutsetting i Norge. Sandbekkutvalget (NOU: 2000:19) konkluderte med at det var opptil 30 prosent å spare på å konkurranseutsette offentlige tjenester.

Mellom seks og 12 prosent er et mer korrekt tall, kommer det fram i boka “Konkurranseutsetting i kommunene”. Det er basert på den australske forskeren Graeme A. Hodges omfattende oppsummering av internasjonal forskning på området. Han har tatt for seg 129 studier som viste resultater av konkurranseutsetting, de fleste i forbindelse med renovasjon.

Hodge slår altså fast at det er i gjennomsnitt seks til 12 prosent å spare på å konkurranseutsette oppgaver det offentlige tradisjonelt har hatt ansvaret for. Samtidig skiller han skarpt mellom typer tjenester, og sier at der det er lett å måle resultatene, som renovasjon, renhold og vedlikehold, kan en oppnå besparelser på 20 til 30 prosent.

For tjenester der det er vanskelig å definere og måle resultatene, som i eldreomsorgen, kan det være lite og ingenting å spare på konkurranseutsetting. Sentrale norske forskere har nå brukt både Hodges og andres studier som bakteppe, når de har sett på hva konkurranseutsetting innebærer i et land som Norge.

Fra monopol - til monopol?

- I Norge har vi en spesiell topografi og geografi, samt mange små kommuner. I tillegg har vi en forholdsvis stor offentlig sektor, men ikke større enn den svenske, danske og finske, oppsummerer forsker og førsteamanuensis Åge Johnsen ved Høgskolen i Oslo.

Han er en av artikkelforfatterne som har bidratt i den nye boken, og har delt redaktøransvaret med HiO-kollegene førsteamanuensis Signy Irene Vabo og høgskolelektor Ingun Sletnes.

I boka påpekes det at bruken av konkurranseutsetting må tilpasses disse små norske forholdene. Ikke minst fordi det på mindre steder ikke er mange bedrifter som kan konkurrere med kommunen i forbindelse med renovasjon og omsorgstjenester. Og selv om det skulle være flere enn én, er det ikke sikkert at dette sikrer konkurransen på sikt:

"Førsteamanuensis Åge Johnsen, høgskolelektor Ingun Sletnes og førsteamanuensis Signy Vabo."

- Hvis en kommune inngår kontrakt med kun én ufører med enerett til å produsere en tjeneste, kan man risikere at når den første kontrakten går ut har de andre produsentene i regionen sluttet å operere i markedet. Kommunen kan da ha avskaffet sitt kommunale monopol, bare for å erstatte dette med et privat monopol - som kan bli dyrere på sikt, påpeker Johnsen.

Høye transaksjonskostnader

En annen risiko er høye transaksjonskostnader. Transaksjonskostnader er hva det koster å drive et økonomisk system. Begrepet er svært viktig i forbindelse med konkurranseutsetting, fordi det ikke er nok for en kommune å sammenligne interne og eksterne kostnader ved å produsere en vare.

Man må også inkludere hva det koster kommunen å ha anbudsrunder, kontraktskriving, juridisk rådgivning, administrativ oppfølging og så videre. Et tilbud som er litt rimeligere fra en ekstern produsent kan derfor bli dyrere når transaksjonskostnadene er regnet med.

- Transaksjonskostnadene må alltid legges til produksjonskostnadene, og det er summen av disse to kostnadene sett i sammenheng med nytten, som er det avgjørende når man skal beregne om det lønner seg å kjøpe tjenester fra eksterne produsenter, forklarer Johnsen.

Konkurranseutsetting kan medføre betydelige transaksjonskostnader både før og etter en kontrakt er inngått, konkluderes det i “Konkurranseutsetting i kommunene”.

Konkurranse skjerper innsatsen

Konkurranseutsetting er blitt mer og mer vanlig i norske kommuner. Interessant nok viser det seg at det ofte er kommunene selv som vinner når de inviterer til anbudskonkurranser.

- Det viktige synes å være selve konkurransen, eller trusselen om konkurranseutsetting, og ikke at produksjonen nødvendigvis blir satt ut til private utførere, skriver Johnsen og hans kolleger i boken.

De referer også her til Hodge, som i sin forskning viste at det ikke bare er det offentlige som kunne være lite produktiv, og dermed ha mye å hente på en konkurranse. Mangelen på effektivitet rammer like gjerne privat sektor.

Hva med kvaliteten?

Ikke alt handler om penger. Kvalitet er like viktig. Også her er forskernes konklusjon klar: Konkurranseutsetting kan redusere kostnadene uten at tjenestekvaliteten blir dårligere.

En annen konklusjon er at konkurranseutsetting kan styrke politisk ansvarlighet og demokratisk kontroll.

Likefullt mener forskerne at konkurranseutsetting bare bør brukes når det er et reelt styringsproblem til stede.

- Hvis ikke kan kostnadene bli for store i jakten på mer penger og handlingsrom, påpeker Åge Johnsen

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo - Les mer

Powered by Labrador CMS