Musikere vil fortsatt til plategigantene

Selv om alt ligger til rette for at artister kan lage og selge sin egen musikk, helt uavhengig av plateselskapene, vil aspirerende musikere fortsatt helst inn i trygge og tradisjonelle former.
29.8 2012 05:00


Musikere har alle muligheter til å spille inn og selge musikk hjemmefra, men de følger likevel bransjens logikk om hva det vil si å være en artist.

Det viser en undersøkelse Hendrik Storstein Spilker har gjort blant artister på vei opp og frem i dagens musikklandskap.

Spilker, som er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim, har intervjuet musikere om den såkalte nettverksstudio-trenden.

Den innebærer at musikerne kan sitte med en datamaskin og programvare hjemme, og lage musikk av nesten like god kvalitet som det de kan i et kostbart profesjonelt studio. Musikken kan så spres for alle vinder på nettet, og artisten kan nå fans på en mye mer direkte måte.

Det har vært hevdet – både i mediene og i forskningslitteraturen – at den typen musikkproduksjon vil ta over for de gamle, tradisjonelle plateselskapene, fordi det gir artistene tettere kontakt med lytteren og større uttrykksfrihet.

Men den gang ei, om man skal tro Spilkers intervjuobjekter:

– Våre artister er mye mer konservative enn det man kunne forvente, og albumet har fortsatt en meget høy stjerne. Musikerne fremstår som mye mindre truende for den etablerte industrien enn man kan tro fra medieopplagene, sier han.

Suksessene gir ikke mersmak


Alex Turner, frontmann i bandet Arctic Monkeys, er en av de som har opplevd suksess utenfor platebransjens faste mønster. Men de er unntaket som bekrefter regelen for dagens musikere.

– Det har både vært en hype i media om at den nye musikkpubliseringstrenden vil ta over, og det har også vært akseptert litt ukritisk som et premiss i forskningslitteraturen, forteller Spilker.

Forskeren forteller at enkelte eksempler, for eksempel bandet Arctic Monkeys, igjen og igjen har blitt trukket frem som et bevis på at plateselskapenes tid er forbi.

Det britiske bandet bygget opp en solid fanskare og solgte ut konserter i hopetall, lenge før de fikk platekontrakt og begynte å gi ut musikk på den tradisjonelle måten. Thomas Dybdahl og Bon Iver er to andre eksempler på musikere som slo gjennom med hjemmeproduserte album – henholdsvis That Great October Sound og For Emma, Forever Ago.

Men suksesshistoriene ser ikke ut til å friste disse musikerne in the making, som Spilker kaller dem.

– De nye typene produksjon og distribusjon har veldig karakter av å være en testarena, en lekeplass, mens det ordentlige livet som artist utfolder seg andre steder, forteller han.

– Det er helt tydelig at disse artistene ønsker å komme inn i det tradisjonelle systemet.

Hvem du kjenner fortsatt viktigst

Intervjuobjektene hans er seriøse musikere fra Trondheimsområdet med et ønske om å slå ordentlig gjennom, men som ikke har fått sin store suksess ennå.

– Det er en interessant gruppe å studere, fordi de er såpass ambisiøse. Da er det spennende å vite hvordan de tar i bruk de mulighetene som ligger i teknologien, sier Spilker.

Eller ikke tar i bruk, om man skal tro artistenes egne utsagn.

Dette er ikke et tilfelle av at brent barn skyr ilden, forteller Spilker – det er ikke slik at disse artistene har forsøkt nettverksmodellen, mislyktes, og så vendt tilbake til tradisjonelle alternativer.

– De har ikke gjort noen nøye evaluering av alternativene, etter det jeg kan se. Jeg tolker det som at de har noen sterke forestillinger, en sterk mental modell for hva det vil si å være artist. Det viktige er det å kjenne noen, og å få anerkjennelse av noen som betyr noe, sier Spilker.

Også praktiske hensyn

Selv om symbolverdien av å høre til i den tradisjonelle industrien fremstår som det sterkeste argumentet for å bruke profesjonelle studioer når musikken skal lages, kom også mer praktiske hensyn inn for musikerne.

For eksempel er det slik at selv om utstyret hjemme er godt, er det som regel enda bedre i plateselskapenes lokaler.

Dessuten fortalte noen av intervjuobjektene at de syntes det var ubehagelig å legge ut musikk de hadde laget hjemme, fordi den var blitt til ved hjelp av ulovlig nedlastet programvare.

Spilker har intervjuet musikerne i forbindelse med prosjektet Pandoras iPod, som undersøkte forholdet mellom musikk og moral i en moderne, digital verden.

Resultatet ble publisert rett før sommeren i tidsskriftet International Journal of Communications.

Albumet er tegnet på en ordentlig artist


“Hendrik S. Spilker (Foto: NTNU)”

Et annet paradoks som kom frem i studien er albumets sterke stilling, forteller Spilker.

– Ifølge musikerne fremstår den første albumutgivelsen som en viktig symbolsk skillelinje. Det er først med en slik utgivelse at man kan kalle seg en ordentlig artist, sier han.

– Paradoksalt nok skjer det i en tid der det knapt finnes platebutikker, og hvor strømming av enkeltsanger blir mer og mer vanlig. Da kan man tenke seg at albumet er et helt unødvendig format, at det er rom for både kortere og lengre formater, og mer fleksible og flytende utgivelsessykluser, men slik er det altså ikke.

Voksesmertene avtar

Det siste tiåret har vært en tid med enorme voksesmerter for musikkbransjen. Forbrukeren forlot CDen, digital musikk sprang frem på nettet uten at bransjen hadde en forretningsmodell som gjorde at de kunne tjene penger på den, og ulovlig nedlasting ble dagligdags.

De forskjellige partene – plateselskapene, artistene og forbrukerne – har til tider stått steilt mot hverandre. 13 plateselskaper forsøkte i sin tid å saksøke musikkdelingssiden LimeWire for opptil $75 billioner, eller 75 000 milliarder dollar.

Det er mer penger enn det den samlede musikkindustrien har tjent gjennom historien.

Det er fortsatt ikke helt overensstemmelse mellom hva forbrukeren og bransjen ønsker, men Spilker tror det verste er over for denne gang.

– Vi begynner å få stabilisert konturen av ny musikkhverdag, hvor det er veldig få platebutikker og hvor strømming har en sentral rolle. Den har nok ikke funnet sin endelige form ennå, og det går nok sikkert en del år ennå med tilpasning og utprøving av nye ting, men den verste turbulensen fra det forrige tiåret har nok stilnet, sier forskeren.

Kilde:

H.S. Spilker (2012) The Network Studio Revisited: Becoming an Artist in the Age of “Piracy Cultures”. International Journal of Communication, vol. 6, side 773-794

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse