Bjørn Lomborg er dansken som ble verdensberømt ved å påstå at det slett ikke står så dårlig til med miljøet som vi tror. Jeg hadde møtt ham tidligere - i Oslo på slutten av 1990-tallet. Den gang var han en snakkemaskin. Veltalende og provoserende selvsikker. I dag, på sitt direktørkontor i København, ser han yngre ut enn jeg kunne huske ham, men svarene kommer fra en langt eldre og mer moden mann. Pussig.

Men om global oppvarming virkelig skjer, så betyr det - i god lomborgsk ånd - ikke nødvendigvis at vi skal gjøre noe med det:

- Det er lite vi kan gjøre, og det lille vi kan er utrolig dyrt. Det vil si: På kort sikt er det dyrt, på lang sikt er det relativt billig. Forskning er billig, og gjennom forskning kan vi frembringe fornybare energikilder som vil løse problemene.

- Slik sett er de fleste andre miljøproblemer viktigere enn klimaet - rett og slett fordi vi kan gripe inn og løse dem.

- Men dette betyr ikke at vi ikke skal bekymre oss for den globale oppvarmingen, legger han til. Siden februar 2002 har han vært den omdiskuterte direktøren for danskenes Institut for miljøvurdering.

Reise til Mars?

Dette er slik han alltid har tenkt: Miljøvern med sterkt innslag av kost-nytte. Hvor mye koster det å gjøre dette? Hva annet kan vi få for de samme pengene?

- På et vis står vi overfor samme type problemer som de gjør i NASA. Det er teknisk mulig å reise til Mars. Men vil vi? Er vi klare for regningen?

I så fall, hvilke spørsmål er i Lomborgs hode de viktigste - sett i forhold til regningen?

- I Vesten; partikkelforurensning.

- Når det gjelder ulandene, er jeg ikke sikker på at miljøproblemene er de viktigste. Her finnes en lang rekke - og for oss i Vesten banale - ting vi må vurdere først: Vann. Sykdommer. Målet må jo være å skape en best mulig planet for alle. Så dette er ting vi må ta oss av, før vi snakker ensidig miljø.

Penger, en begrenset ressurs

Lomborg høstet storm - og ros - da boka hans fra 1998, “Verdens sanne tilstand”, i en utvidet og oppdateret version i 2001 ble lansert internasjonalt under tittelen “The Skeptical Environmentalist”.

Mens tidsskriftet Scientific American nærmest gikk til frontalangrep på den unge dansken, var magasinet New Scientist i stor grad med på notene: Bokanmelderen David Pearce, som er professor i miljøøkonomi ved University College London, skjønte i det minste ett av Lomborgs poenger:

“Lomborg has identified a basic truth of economics moralists often ignore: you can’t spend money twice. Money is not just money, it is hospitals and schools, water and clean air.”

- Hvis det er riktig at vi får en menneskeskapt klimaforandring, og drivhuseffekten har det omfang som IPCC for tiden opererer med, nemlig at temperaturen på kloden vil øke 2,5 grader hvis vi fordobler CO2-innholdet i atmosfæren, så nytter det ikke bare å gå ut og si at det er for dyrt.

- At noe er dyrt betyr jo ikke det samme som at vi ikke skal kjøpe det.

- Men det er tilsvarende også problematisk å si at det blir fantastisk dyrt å ikke gjøre noe, og derfor blir vi nødt til å reagere.

- Det riktige spørsmålet er snarere: Hvor mye får vi ut av å gjøre noe - og hvor mye vil det koste?

- De siste årene har vi arbeidet med Kyoto-avtalen som vil fryse den vestlige verdens CO2-utslipp til litt under 1990-nivå. Konsekvensen, og dette er IPCCs egne beregninger, blir at vi i virkeligheten utsetter problemene i seks år.

- Det er altså ikke slik at vi unngår de katastrofer som eventuelt vil komme, vi bare utsetter dem. Hvis for eksempel Bangladesh blir lagt under vann på grunn av global oppvarming, så er det ikke slik at vi redder Bangladesh ved å gjennomføre Kyoto-avtalen - vi bare utsetter oversvømmelsen og datoen for når folk må flytte.

- Det vi må spørre oss selv om, er derfor om det er en god investering å bruke over 150 milliarder dollar årlig, hvert eneste år, i all fremtid, for å utsette disse problemene i seks år?

- Eller kunne vi brukt pengene bedre et annet sted?

Hvor mye vil vi betale?

- Kort sagt ser totalomkostningene ved å reparere skadene etter en global oppvarming ut til å havne i størrelsesorden 5 000 milliarder dollar. Det er ufattelig mye penger, som vi selvsagt helst skulle sett at vi kunne la være å betale. Men hvis analysene er drivhuseffekten er riktige, må vi selvsagt hoste dem opp.

- På den annen side: Hvis vi går inn for Kyoto-avtalen, som altså ikke reparerer skadene, men bare utsetter problemene med seks år, blir summen kanskje 6 000 milliarder dollar - inklusive fordelene ved utsettelsen. Et enda mer ufattelig stort beløp.

- Så er spørsmålet. Hva vil vi helst? Betale 5 000 eller 6 000 milliarder dollar? For samme vare?

- Og for å illustrere forskjellen mellom de to tallene, forskjellen mellom 6 000 og 5 000 milliarder dollar: For en femtedel av denne summen kunne vi permanent løse verdens største enkeltproblem, for en femtedel av denne summen kunne vi kjøpe rent drikkevann og kloakk til hele verden.

Men vi oppsøkte ikke Bjørn Lomborg for å høre ham lese høyt fra sin bestselger.

Anmeldt og dømt

Vinteren 2002 kom reaksjonen på utstrakt miljøoptimisme: Lomborg ble anmeldt til og - tidlig året etter - dømt av Udvalget Vedrørende Videnskabelig Uredelighet (UVVU).

Akkurat hva Lomborg ble “dømt” for, eller om han i det hele tatt ble dømt, var det imidlertid ikke lett å bli klok på.

- Hvis du finleser avgjørelsen fra UVVU, vil du finne at jeg slett ikke på noen måte ble dømt. Det som derimot er klart, er at avgjørelsen var følelsesladet og at den åpenbart ønsket å stille meg i et dårlig lys.

Kanskje fordi han blir ansett for å være en politisk motivert forsker,

- Jeg er ikke en politisk motivert forsker. Men det er klart at alle forskere som sier noe relevant også vil bli brukt i en politisk sammenheng, som dermed kan misforstås eller misbrukes.

- Jeg sier for eksempel ikke bare at Kyoto-avtalen er problematisk. Jeg sier også at pengene kan brukes bedre på andre måter. Hvis noen, for eksempel George W. Bush, misbruker dette som et ensrettet angrep på Kyoto-avtalen, så er det synd.

- Men skal jeg holde munn av den grunn? Skal vi la være å si noe fordi vi er redde for at andre kan misbruke det?

UVVUs “dom” vakte oppsikt i vide kretser. Mange forskere, noen politikere og deler av miljøbevegelsen godtet seg. Miljøskeptikeren - “Fog Rasmussens løpegutt” - var endelig satt på plass. Andre ble skremt av det de anså som misbruk av begrepet “vitenskapelig uredelighet” i en politisk prosess.

Uansett om Lomborg har rett eller ikke, han må da ha rett til å mene det han gjør?

- Det er en uheldig utvikling at man forsøker å ramme sine motstandere ved å anklage dem for vitenskapelig uredelighet. Det setter oss i fare for å utvikle et rettssamfunn ala det de har i USA, der mange forsøker å løse problemer ved å true med rettssak. Dette er noe alle vil tape på. I et slikt system risikerer vi at forskerne blir stumme - og det ønsker vi jo slett ikke?

- Jeg tror mange så dette, og ble bekymret - også mange av mine motstandere.

Kulturkollisjon?

Artikkelforfatteren mener å ha merket seg at i hvert fall mange norske naturvitere ikke var særlig bekymret for dette. Har vi vært vitner til en kulturkollisjon?

- Det er mulig. Drivhuseffekten er et konkret problem med konkrete, men dyre løsninger. Den er på ett vis et naturvitenskapelig problem - med naturvitenskapelige løsninger. Men den er også et økonomisk problem. Hvor mye miljø vil vi ha for pengene? Hvor rent er rent nok?

- Prosessen mot meg baserte seg i tillegg på et syn som sier at det kun er en form for vitenskap som er korrekt, og det er den fire siders, fagfellevurderte artikkelen i Nature eller Science. I samme tradisjon er det lite rom for tverrfaglighet, å skrive sammen vår viten fra flere sider.

- Men det er ikke den form for vitenskap som jeg har forsøkt å skrive med “The Skeptical Environmentalist”. Jeg prøvde å samle de politiske valg vi står overfor - sosiologisk, miljøkonomisk og miljøvitenskapelig. En slik sammenfatning er helt avgjørende for at vi kan treffe gode beslutninger, men det betyr selvsagt også at enhver faggren ikke bare kan behandles på sine egne premisser.

- Det er mulig dette har fornærmet noen. Men det viktige for meg, er om jeg sier noe som er riktig, ikke om det lever opp til en spesiell naturvitenskapelig definisjon av korrekt vitenskap.

“Frifunnet”

Så gikk det et lite år. Rett før jul, den 17. desember 2003, offentliggjorde det danske Videnskabsministeriet sin vurdering av UVVUs avgjørelse. De var ikke nådige: Anklagene mot Lomborg var uten substans, behandling av saken var “utilfredsstillende”, “kritisabel” og “følelsesladet”, og i tillegg skjemmet av en lang rekke alvorlige faglige feil.

- Jeg følte meg ikke truffet av det som skjedde rundt UVVU, men det er klart at både jeg og instituttet ble skadet av anklagene.

- Det er som når du beskylder noen for incest eller barneporno. Du kan være så uskyldig du bare vil, men når anklagen først er rettet mot deg, vil alle tenke at det nok er noe i det?

- Jeg tror i hvert fall at hvis jeg selv bare hadde hørt om Bjørn Lomborg sånn litt i forbifarten, da hadde jeg nok tenkt at han fyren der, han kan umulig være helt god. Slik sett, har nok hele affæren skadet min troverdighet.

- Men, gitt utfallet, har det likevel gått så godt som det kunne gå.

Men hvor mye er egentlig en slik frikjennelse verdt? Er ikke Videnskabsministeriet en del av det samme etablissementet som Lomborg? Etter at forskning.no markerte frikjennelsen av Lomborg på kommentarplass, fikk vi flere meldinger som mer enn antydet at vi hadde latt oss forlede av danske politikeres kameraderi.

- Jeg tenkte nok at disse argumentene ville komme, svarer Lomborg, når vi forteller dette, - men her i Danmark var det faktisk stor enighet om at dommen fra UVVU ikke var noe sterkt dokument.

Slik sett var det kanskje UVVU som tapte mest på “Lomborg-skandalen”. De har til en viss grad mistet både innflytelse og troverdighet, og det snakkes nå om at UVVU for fremtiden bør konsentrere seg kun om rene tilfeller av fusk.

Skjev kildebruk

Men er Lomborg selv helt sikker på at han ikke fusket? Ett av argumentene som ble brukt mot ham var at han var “biased” - skjev i sitt kildevalg. Dette er ikke verdens mest alvorlige form for uredelighet, men snarere noe som kan skje den beste: Når du velger data, velger du kanskje ubevisst de du liker best, de som bekrefter dine meninger - for eksempel om at det ikke står så dårlig til med miljøet?

Nei, Lomborg er slett ikke med på dette.

- Den overordnede meldingen i boka er at det finnes en myte om miljøet. Det er ikke rart at jeg legger fram argumentene for dette.

- Men når jeg beskriver generelle utviklingstrender, bruker jeg de beste modeller som finnes. Det er rett og slett urimelig å karakterisere dette som skjev kildebruk.

Han blar opp på side 112 i “The Skeptical Environmentalist”.

- Her er en tabell som viser hvor mye skogen har gått tilbake. Se på disse tallene for Europa og Sør-Amerika. Tallene er høye, her legges det ikke skjul på at situasjonen er alvorlig. Men det er det ingen som har kommentert. Det de derimot har hisset seg opp over, er dette tallet.

Han peker på rubrikken for skogtap i Sørøst-Asia: sju prosent!

- Dette har jeg fått høre! “Lomborg skjønnmaler situasjonen!” Men tallet er reelt, skogtapet har faktisk ikke vært større i Sørøst-Asia.

Han finner fram en av de mer aksepterte kildeverkene på området, “The Earth as Transformed by Human Action” av B.L. Turner, og ganske riktig: Her står det samme.

- Hvis noen er “biased” her, så er det mine kritikere, når de kun velger å hisse seg opp når tallene er lave.

Les mer…

Spesialtema om Lomborgdebatten