Jo-jo-slanker med dun

Ærfuglen er en jo-jo-slanker. Det kan gi sårbarhet for miljøgifter og sykdom både på Svalbard og langs norskekysten.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Ærfuglhunn på reiret i Kongsfjorden på Svalbard. (Foto: Sveinn Are Hanssen)

Ærfuglen er et trofast og kjært innslag langs hele norskekysten. Når rugesesongen starter om noen uker - tidspunktet varier fra landsdel til landsdel - går hunnen i gang med en dramatisk slankekur.

Ea er navnet mange på kysten bruker på ærfuglhunnen.

Hun er alene om rugingen og faster i hele perioden fra eggene er lagt til de klekkes. Fastekuren tømmer fettreservene hunnfuglen har lagt seg opp.

- Hunnen sulter i 25 dager. Mot slutten av perioden begynner fuglen også å forbrenne protein i musklene, forteller forsker Sveinn Are Hanssen fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) til forskning.no.

Kan miste 40 prosent

Så mye som 40 prosent av kroppsvekta kan gå tapt i rugeperioden.

Hanssen har sammen med kollega Børge Moe studert sårbarhet for miljøgifter og sykdommer knyttet til denne rugestrategien.

Ærfugl finnes også på Svalbard, og forskerne har sammenlignet helsetilstanden til rugende ærfugl på Svalbard med ærfugl på det norske fastlandet.

Prosjektet har vært en del av det internasjonale forskningssamarbeidet Polaråret.

NINA-forskeren Hanssen la fram resultater fra forskningen sin på en konferanse i Tromsø i forrige uke. Konferansen markerte avslutningen av det norske bidraget til Polaråret.

Se annen forskning presentert på konferansen hos forskning.no.

[gallery:1]

Det er ærfugl på Grindøya ved Tromsø og i Kongsfjorden på Svalbard som er undersøkt. Ved å ta blodprøver har de undersøkt helsetilstanden til ærfugl gjennom rugeperioden.

Ærfuglhunnens strategi med å bygge opp fettreserver for å ha noe å tære på når det trengs er en strategi som mange arktiske organismer bruker.

Mange miljøgifter, blant annet PCB, lagres imidlertid i fettvev. Når fettet forbrennes frigjøres miljøgiftene og kan gjenfinnes i blodet med mulig skadelig effekt.

Forskerne fant at verdiene av en variant av PCB og to andre miljøgifter økte kraftig etter 15 dagers sulting.

Denne økningen kommer på et tidspunkt da fuglene er stresset, har lite å gå på og er sårbare. Mengden miljøgifter er betydelig høyere i ærfugl i Tromsø enn på Svalbard, men økt hos begge bestander i løpet av rugetida.

Parasitt-flora

I tillegg til at kroppens energilager gradvis tømmes under rugingen, er ærfuglen utsatt for parasitter.

Fuglen får i seg disse blant annet gjennom å spise krabbe og krepsdyr. Parasittene lager sår i magen og tarmene, stjeler næring og kan gi sykdom.

Én ærfugl i Tromsø hadde ikke mindre enn 23 rundormer, 613 ikter, 24 bendelmark og 152 krassere i mage og tarm. Krassere er en type parasitter med en krok i ene enden som huker seg fast i tarmveggen hos verten.

Forskerne tror ikke at så høy mengde parasitter er uvanlig.

- Det var en ærfugl som tilsynelatende var helt frisk. Dette er nok et gjennomsnittsnivå, sier Hanssen.

Man antar at ærfuglen til en viss grad kobler ut immunforsvaret sitt i rugeperioden. Det betyr at den bruker mindre energi på å holde seg frisk, og kan bruke mer av fettreservene på å beskytte og varme eggene.

Samtidig kan nedsatt immunforsvar bety økt dødelighet.

Samspill

NINA-forsker Sveinn Are Hanssen.

Forskerne ser for seg at miljøgifter og parasitter til sammen kan påvirke fuglenes helse, slik at menneskeskapte påvirkninger spiller sammen med naturlige faktorer.

Langs store deler av norskekysten er ærfuglen en standfugl. Det vil si at den holder seg samme sted sommer og vinter. Andre steder opptrer den som trekkfugl.

På Svalbard er det bare få ærfugler som overvinter. Kartlegging av bestanden i Kongsfjorden, som ligger på vestkysten av Spitsbergen, viser at den splittes opp om vinteren.

- En tredjedel av dem reiser til Nord-Norge og to tredjedeler reiser til Island, sier Hanssen.

Ikke glad i langtur

Overfarten fra Island til Svalbard er ikke noe kosetur.

- Ærfuglen er ikke veldig glad i å fly langt. De flyr og blir ferdig med det. Selve trekket er ferdig på et par dager, sier Hanssen på telefon fra Svalbard.

I disse dager har de første ærfuglene som begynt å ankomme Svalbard, og målet er å fange igjen fugler som er merket med såkalte lysloggere.

Lysloggerne er en liten ”ferdsskriver” som ærfuglen bærer med seg, festet til beinet. Den lagrer informasjon om hvor ærfuglen har oppholdt seg siden sist.

Se mer om lysloggere i forskning.nos artikkel her.

Den lille kapselen veier ifølge Hanssen kun 1,5 gram og man antar at den ikke påvirker fuglens atferd på noen negativ måte.

Forskerne vil nå finne ut om valg av tilholdssted om vinteren betyr noe for nivåene av miljøgifter. Er det ulike miljøgifter i organismen hos fugler som velger Island foran det norske fastlandet?

- Vi vet heller ikke om det er de samme fuglene som drar til Island hvert år, sier Hanssen.

Referanser:

Sveinn Are Hanssen og Børge Moe: Ærfuglens sårbarhet for miljøgifter, klimaendringer og sykdommer, i Olav Orheim og Kristen Ulstein: Polaråret 2007-2008. Det norske bidraget, Oslo 2011.

Sveinn Are Hanssen og Børge Moe: Arktisk superslanker, Ottar, nr. 4 2008. Kan lastes ned som pdf her.

Powered by Labrador CMS