Det skal du få igjen!

Krangler på lekeplassen begynner ofte med et klyp, og ender med snørr, tårer og en rett høyre. Her er den vitenskapelige forklaringa på hvorfor.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Knuffing på lekeplassen har det med å utarte, og etter endt slåsskamp påstår gjerne begge parter at den andre slo hardest. Og det er på sett og vis sant, mener forskere fra University College London.

Vi mennesker kan nemlig vurdere smerten som andre påfører oss temmelig nøyaktig, mens vi konsekvent undervurderer det vi gjør mot andre. Det virker rett og slett som om hjernen bagatelliserer konsekvensene av våre egne kroppsbevegelser.

Fingerklemme

Forskerne satte 12 frivillige sammen i par, og klemte så fingeren til den ene parten med et visst press. Forsøkspersonen hadde på forhånd fått beskjed om å skvise fingeren til partneren med samme styrke.

Uten å vite om dette hadde motparten også instrukser om å klemme tilbake med samme kraft, skriver New Scientist. Fingerskvisingen gikk i åtte runder, og hele tiden målte forskerne hvor hardt hver av partene trykket.

Da viste det seg altså at presset økte betydelig for hver runde, og i siste omgang måtte fingeren tåle 14 ganger så mye tyn som ved starten. De frivillige ble ganske forbløffet da de fikk vite at begge skulle gjengjelde trykket med samme styrke.

Da testpersonene derimot brukte en joystick til å ta igjen, var de forbausende nøyaktige.

Ingen kan kile seg selv

- Det er en kjent sak at hjernen undervurderer effektene av våre egne handlinger, sier prosjektleder Sukhwinder Shergill i ei pressemelding. Men dette er først gang fenomenet er blitt målt.

Hjernen skiller egne handlinger fra omverdenen ved å forutsi konsekvensene av kroppens bevegelser. Når en arm eller et bein settes i sving, sendes det meldinger til hjernen om hvilke signaler den kan vente seg fra føleorganene. Dermed demper hjernen utslaget av berøringa.

- Det er nettopp dette som gjør at man ikke kan kile seg selv, sier Shergill. Hjernen vet allerede hva som kommer til å skje, og undervurderer resultatet. Når noen andre tar seg av bevegelsene har hjernen ingen sjanse til å forutsi resultatene, og dermed får kilinga full effekt.

Kan lære av schizofrene

Forskerne er så klart ganske nysgjerrige på hvilken del av hjernen som er ansvarlig for dempinga av signalene. De tror de kan lære mye av å sammenligne aktiviteten i hjernene til schizofrene med friske mennesker.

Mange schizofrene er nemlig ikke sikre på hvem som er ansvarlige for bevegelsene de gjør, og tror ofte at det er krefter utenfor kroppen som får dem til å snakke eller bevege seg. Forskerne mener dette kan skyldes at hjernen ikke er i stand til å forutse utfallet av bevegelsene.

Ved å registrere hvilke områder som er i bruk i syke og friske hjerner, håper forskerne å finne ut hvilke områder som brukes til å forutse resultatene av bevegelser, og hvilke del som svikter hos de schizofrene.

- I framtida kan man kanskje bruke medisiner eller elektriske stimuli for å få den til å virke igjen, sier Shergill til BBC.

Lenker:

New Scientist: Brains hardwired to underestimate own strength
BBC: Children smacked too hard

Referanse:

S. Shergill, P.M. Bays, C.D. Frith, D.M. Wolpert: Two Eyes for an Eye: The Neuroscience of Force Escalation, Science (vol 301, p187)

Powered by Labrador CMS