Dette er ikke et uvanlig bilde av en forsamling i norsk villreinforvaltning, heller ikke i utmarksforvaltningen mer generelt, ifølge kronikkforfatterne.

Hvor er kvinnene i norsk utmarks-forvaltning?

Kronikk:

Mens det er mange kvinner i den statlige miljøforvaltningen, er situasjonen annerledes på bakken.

8.3 2017 04:00

For en tid tilbake kom vi over et bilde i en nyhetssak på villrein.no. Bildet viste et titalls personer samlet til seminar, powerpointframviseren lyste og de smilte forsiktig. På dagsordenen stod villrein og ferdselskartlegging på Hardangervidda. Bildeteksten lød «En engasjert og bredt sammensatt forsamling diskuterer…». Deltakerne representerte riktignok en rekke institusjoner og ulike aktører, men var ellers alt annet enn bredt sammensatt.

Ti menn og en kvinne i sin beste alder, alle norske, i alle fall hvite. Både alders-, kjønns- og etnisitetssammensetningen var i beste fall smal, om ikke snever. Dette er ikke et uvanlig bilde av en forsamling i norsk villreinforvaltning, heller ikke i utmarksforvaltningen mer generelt.

Fortsatt mannsdominert

Norsk utmarksforvaltning har vært og er fremdeles mannsdominert. Mens det er overvekt av kvinner i den statlige miljøforvaltningen, er situasjonen annerledes på bakken. Undersøkelser vi har gjort viser at statlig oppnevnte styrer som lokale verneområdestyrer og villreinnemnder tilfredsstiller kravet i likestillingsloven om minimum 40 prosent kvinner. Kvinnene har imidlertid posisjonene med minst innflytelse – og de er sjelden ledere. Kjønnsbalansen er enda skjevere i lokale råd og i fjellstyrene og kvinner er en sjeldenhet i villreinutvalgene.

Norge har et internasjonalt ansvar for å ivareta Europas siste villreinbestander. For å bevare villreinen for fremtiden, er både bestands- og arealforvaltning viktig. Villreinen bruker store fjellområder og er sårbar for menneskelig inngrep og ferdsel. Dette fører ofte til konflikter mellom villrein og utbygging og flere samfunnshensyn må vektes opp mot hverandre.  

I villreinforvaltningen har de lokale villreinutvalgene, som består av grunneiere og andre rettighetshavere, ansvar for jakt og tradisjonell bestandsforvaltning. Villreinnemndene har ansvar for at villreinens leveområdene ivaretas. De skal derfor involveres i alle areal- og plansaker som kan påvirke disse områdene. Nemndene består av lokale politikere fra kommuner med villreinarealer.

Gjør det noe?

Systematiske kjønnsforskjeller er et grunnleggende demokratisk problem. Krav om rettferdighet tilsier at alle skal ha like muligheter til å delta og påvirke beslutningsprosesser om viktige naturressurser– uavhengig kjønn. Underrepresentasjonen av kvinner i styrer og utvalg tyder på at dagens utmarksforvaltning ikke gir reelle muligheter for at kvinner kan være med.   

Det er også problematisk at kvinnens interesser kanskje ikke høres og får gjennomslag – eller anses som viktige. De er nemlig forskjellige.

Undersøkelser fra SSB og NINA viser at utmarksressursene brukes relativt like mye av kvinner og menn til friluftslivsformål, faktisk er kvinner samlet sett noe mer aktive friluftslivsutøvere enn menn. Det er likevel store forskjeller i hvordan kvinner og menn bruker utmarka. Menn dominerer i aktiviteter som fiske og jakt og de går på lengre fot- og skiturer. Kvinner bruker oftere nærturområder og er mer aktive bær- og sopplukkere. Kvinner og menn kan derfor ha ulike og potensielt motstridende interesser knyttet til utmarksforvaltningen. Skjev kjønnsbalanse i råd og utvalg kan tyde på at jakt og fiske veier tyngst i utmarksforvaltningen. For at alle hensyn skal bli tatt bør dette gjenspeile kvinnenes deltakelse i forvaltningen.

Den lave kvinneandelen gjør at vi mister viktige perspektiver på forvaltningen. Kriterier for relevant erfaring innenfor aktiviteter som vurderes som viktigst fører til flere menn. I villreinforvaltningen er jakterfaring regnet som svært viktig for å kunne sitte i nemnda. Atskillig flere menn enn kvinner jakter, noe som utelukker de fleste kvinner.

Undersøkelser gjort av Østlandsforskning viser at flere kvinner i villreinnemndene har endret erfaringsbakgrunnen til medlemmene. Gjennomsnittsalderen har gått ned, utdanningsnivået opp, og det har kommet inn flere enn de mest aktive jegerne. Villreinforvaltning er mer enn jakt. Kanskje kan et høyere antall ikke-jegere føre til at man stiller andre spørsmål og finner andre løsninger for å ivareta villreinens leveområder. At nemndsmedlemmene i større grad speiler befolkningen for øvrig kan dessuten bidra til å styrke villreinforvaltningens legitimitet.

Vi vet lite om hva som forklarer kjønns(u)blansen

I oppfølgingen av Nasjonalparkplanen (St.mld nr. 62 1991-1992) på slutten av 90-tallet ble det opprettet lokale referansegrupper som skulle sikre medvirkningen fra lokalsamfunnene. Sosiologen Hanne Svarstad beskrev allerede i 2006 fraværet av kvinner i de fleste av disse gruppene som et av de mest slående funnene i sine studier. Kvinner ble heller ikke spurt om å delta. Hverken Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Fylkesmennene eller kommunene hadde tatt likestilling på alvor og lokal naturressursforvaltning forble et ansvar for menn. Vi mener at utmarksforvaltningen er et politikkområdene hvor norsk likestillingspolitikk så å si er fraværende.

Vi finner i vår forskning at noen menn fremdeles tenker at utmarksforvaltning er en «mannegreie» der fokus er i stor grad er jakt og fiske. Vi har eksempler på at menn, som har blitt innstilt som varamedlemmer, har ringt til kvinner som er innstilt som faste medlemmer og foreslått at de skulle «overta» vervet. Dette er åpenbare svikt. Som oftest kan den mannlige rekrutteringen forklares på andre måter. Professor Anna Wahl ved KTH i Stockholm har introdusert begrepet homososialitet for å beskrive hvordan vi mennesker liker å omgås og samarbeide med folk som forstår oss og som vi kan stole på. Slike mennesker er ofte ganske like oss selv. Menn rekrutterer menn. Dette er mekanismer det er forsket lite på i utmarksforvaltningen.

Vi vet også lite om hva vi taper på å rekruttere for få kvinner. Det har vært lite forskning på likestilling i utmarksforvaltningen i Norge, det er først og fremst et tema i tilsvarende studier fra utviklingsland. Det er derfor et behov for å finansiere forskning på årsakene til fravær av kvinner og konsekvensene dette har for forvaltningen av viktige naturressurser.

Vi ønsker forskningsrådet og forskningskolleger velkommen

I Norge har vi sterke kjønnsforskningsmiljøer, men ingen av disse ser på utmarka med kjønnsperspektiver. I Norge har vi også mye forskning om utmarka, men disse forskerne «ser» ikke kjønn som relevant. Dette bidrar til å forsterke kunnskapshullet om kjønn og utmarksforvaltning. Det er derfor et stort potensial i å styrke forskningen på betydningen av kjønn, kjønnsroller og kjønnsmakt i forvaltning av naturressurser i Norge. Dette gjelder også internasjonalt.

Vi vil utfordre Norges forskningsråd til å tenke nytt i sine miljøforskningsprogrammer. Nå er kjønnsperspektiver kun obligatoriske krav i vurdering av søknader som resulterer i fraser om at «kjønn er vurdert og funnet irrelevant». Ved å lyse ut midler til denne type forskning kan vi bygge opp miljøer og etter hvert stille sterkere i internasjonal konkurranse og fylle igjen kunnskapshullet.

Vi er beredt til å «kjønne» den maskuline utmarksforvaltningen og ønsker andre forskere velkommen til å utvikle dette forskningsfeltet i fremtiden.

Mindre viktig enn i næringslivet?

Betydningen av likestilling i norsk næringsliv har fått mye oppmerksomhet. Det har skjedd betydelige endringer i kjønnssammensetningen i bedriftsstyrer etter at likestillingsloven ble utvidet til å gjelde privat sektor. Tilsvarende oppmerksomhet i utmarksforvaltningen er nesten fraværende. Hvorfor ikke sette fokus på fraværet av kvinner i styrer, råd og utvalg? Hva er det som gjør at vi «ser» kjønn noen steder eller at kjønnsforskjeller oppleves som problematiske i noen sammenhenger men ikke andre?

Kjønn er en viktig maktdimensjon i norsk utmarksforvaltning. Systematiske kjønnsforskjeller og underrepresentasjon av kvinner rokker ved forestillingen om at lokal forvaltning av naturressurser er mer demokratisk enn statlig forvaltning.

For å sikre en demokratisk fundert forvaltning av fellesskapets utmarksressurser, må forvaltningen og forskningsmiljøet selv ha en mer aktiv tilnærming til kjønn og likestilling.

Denne teksten er tilegnet Eirin Hongslo, som gikk bort på grunn av kreft den 2. februar i år. Sammen var vi i ferd med å utvikle kjønnsperspektiver på vår egen forskning på norsk utmarksforvaltning, og jeg savner allerede hennes nysgjerrige blikk, kritiske spørsmål og latter.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Saker fra våre eiere

Opplysningskontoret for Meieriprodukter

Billigere, merket og strategisk plassert mat funker best for at vi skal kjøpe sunne varer.

Senter for internasjonalisering av utdanning

Nesten 7000 norske studenter tok utvekslingsopphold utenlands i 2016. Europa lokker stadig flere ut, mens færre velger USA.

Norsk institutt for vannforskning (NIVA)

Mens mengden plast i havet har vært mye debattert, blir ferskvann sjelden nevnt i det offentlige ordskiftet. Nå har to mastergradsstudenter funnet mikroplast også i hovedstadens elver. 

Saker fra våre eiere

Sykehuset Innlandet HF

Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer får bedre livskvalitet og bedre helse når de får hjelp fra et behandlingsteam.

NTNU

Enkelte med diabetes merker knapt at blodsukkeret blir lavt. Det er uheldig om de for eksempel kjører bil. Nå vet vi mer om hvorfor.

NIBIO

– Dette viser at vi er nødt til å ta godt vare på den skogen vi har, påpeker forsker. 

Forskeren forteller:

Når ungdom presses til å drive med idrett, og voksne bestemmer hvordan de skal gjør det, da blir idrettsungdom lei. Men du kan unngå at barna dine mistrives, blir stresset og presterer dårlig på sikt.

Dinosaurenes historie må skrives om, sier britiske forskere etter en ny enorm analyse. Det vil uten tvil ryste fagfolk verden over, men hvis forskerne har rett, løser de flere uløste gåter.

– Dette viser at vi er nødt til å ta godt vare på den skogen vi har, påpeker forsker. 

Én av de viktigste metodene er å la naturen gjøre så mye som mulig av jobben selv, forteller forskere fra NIVA.