Kaisa Hautala og Siri Martinsen i NOAH sier vi skriver «misvisende om klesproduksjon» i vårt debattinnlegg om mikroplast..

Her serverer de gammel moro fra høstens debatt vi førte med Framtiden i Våre Hender, da vi skrev flere innlegg. I en større artikkel på forskning.no, var også fokuset på det som faktisk nytter, nemlig en reduksjon i mengden klær. For uansett hvor mange tall Hautala og Martinsen kommer med om CO₂-utslipp fra tekstiler, så må tallene henholdsvis ganges opp og fordeles på mengde og brukstid. Mens ull har stått stille i volum, er det de syntetiske materialene og bomull som har muliggjort den eksplosive økningen i klesforbruk siden 1980-tallet.

Så det totale bidraget fra ull er forsvinnende lite sammenliknet med de andre materialene. I tillegg vaskes ull sjeldnere og ferske tall publisert av Forbruksforskningsinstituttet SIFO viser at de klærne som vi har lengst og som oftest arves er i ull, noe som internasjonal forskning nå også begynner å vise. Så når CO₂ utslippet fordeles på levetid og hvor mye tekstilene blir brukt, så blir det enda mer positivt for ull. Altså er det å se på en kilo fibers CO₂ misvisende, og lite hensiktsmessig fordi det ikke viser belastning per gangs bruk.

Det NOAH kaller «kommersielt» er forskning

KRUS, som de to hentyder er kommersiell promotering av ull, er et forskningsprosjekt. Formålet med KRUS er å bidra til bedre utnyttelse av norsk ull, og det innebærer også at vi holder foredrag, skriver debattinnlegg og artikler for å spre kunnskap. Vi har ingen personlig fortjeneste.

I og med at sau i Norge holdes for kjøttet vil utnyttelsen av ullen i liten grad påvirke antall sau. Alternativet til god ullutnyttelse er enten at verdiskapingen skjer i andre land, eller i verste fall at ullen blir kastet slik tilfelle er i våre naboland. Ull som brennes ute eller råtner bidrar forøvrig til CO₂ utslipp.

Ingen motsetning å kjempe for dyrevelferd og mot mikroplast

Arbeidet mot bedre dyrevelferd er viktig, og i motsetning til det NOAH hevder, er smertestillende nå utbredt i sammenheng med mulesing. Bøndene bruker andre alternativer som «jetting» (spyling). NOAH har for øvrig opprettet en egen oversikt over norske merker som bruker mulesing-fri ull, så da er vel det meste i skjønneste orden?

Mye av problemene skyldes ensidig avl på spesifikke egenskaper. Vi er selvfølgelig enige i at avvikling av mulesing i Australia har gått langsommere enn ønskelig, men det betyr vel ikke at det er galt å arbeide for god utnyttelse av ull, både norsk og annen? Eller mot forsøpling av havet gjennom mikroplast fra syntetiske tekstiler? Norske myndigheter foreslår jo ellers et forbud mot mikroplast i kosmetikk, som kun utgjør en femtedel av det mikrofibre fra tekstiler representerer, så hvorfor sette virkemidler opp mot hverandre, særlig de som er enkle å gjennomføre?

Det er mange sprikende rapporter og mye vi ikke vet, men ifølge EcoTextile News bidrar bildekk globalt til 270 tusen tonn årlig, mens tekstiler ligger på 190 tusen tonn. Husk at tekstiler er mer enn klær. I Mepex rapporten NOAH henviser til er tekstiler den tredje største gruppen av «syndere». I den grad mikrofiber blir filtrert ut i renseanleggene spiller liten rolle. Slammet brukes som jordforbedring og mikrofibrene forblir dermed en trussel mot liv, både på land og gjennom avrenning, i havet.

Det er ikke ull som har ført til den massive veksten i forbruk

At mikroplasten og mikrofibrene ser ut til å virke som svamper på de problematiske kjemikaliene som også akkumulerer i matkjeden, er muligens det som skremmer oss mest. En fersk studie fra Belgia viser at en porsjon blåskjell kan inneholde mellom 50 og 100 mikroplastbiter. Men siden skjellene er så små og ikke sier så mye, er muligens ikke deres velferd så viktig? At filtrering løser problemet i overskuelig fremtid, er å tro på julenissen. De mest realistiske og pessimistiske som jobber med dette, sier at kun vaskemaskiner som ikke bruker vann eller hvor vannet fordamper, vil kunne stoppe mikrofibrene.

Vi mener det bør være mulig å både arbeidet for bedre dyrehold og ressursutnyttelse fra dyreholdet og mot plast samtidig. Da vil selvsagt plantefiber være viktig. Men å trekke inn «bambus» er tullete. Dette er viskose og har akkurat de samme miljømessige utfordringene som annen viskose, en energikrevende kjemisk prosessering og kort levetid. Det er ingen grunn til å si at viskose laget av bambus fra plantasjer i Kina er bedre enn å lage viskosen av trær fra naturlig skog i våre naboland.

Bianca Jagger tvitret denne uken en sak fra The Guardian «How your clothes are poisoning our oceans and food supply chain». Flere med oss tar dette dødsseriøst. Det er ikke ull som har bidratt til den massive veksten i forbruk, like lite som det er ullen som har bidratt i vesentlig grad til global oppvarming – de to tingene hører uløselig sammen. Noen ting må myndigheter og industrien ta seg av, noe kan vi forbrukere gjøre noe konkret med. Ikke vask de syntetiske klærne før vi har en løsning. Vi behøver heller ikke løpe og kjøpe nytt, det finnes utrolig mye fin ull i skapene våre allerede, gode klær som holder oss varme og vakre – lenge. Og de kan fint luftes fremfor å vaskes.