Går vi glipp av en ny Platon (i midten til venstre) eller Aristoteles (t.h.), med dagens akademiske sjangerkrav? Dette er et utsnitt av en freske kalt Skolen i Athen, malt av kunstneren Rafael. Den er utstilt i Vatikanpalasset i Roma.

Hva mister vi med tidens kvelende akademiske sjangerkrav?

Kronikk:

Vår tids portvoktere ville neppe latt Platons dialoger eller forelesningsnotatene etter Aristoteles passere.

7.12 2016 04:00

Hva mister vi med vår tids begrensende, trange og rigide akademiske sjangerkrav? Hvilke måter å se verden og menneskelivet på skvises ut, og hvilke ideer og perspektiver overses når leken kreativitet og dristige visjoner kreves kvalt i forventningene om at alt skal puttes inn i strenge, strømlinjeformede format?

Klassikere i møte med moderne portvokterskap

En ting er rimelig sikkert: Vår tids portvoktere ville neppe latt Platons dialoger eller Nikomakus’ samling av forelesningsnotater etter faren Aristoteles passere.

Heller ikke filosofen Descartes, han som er kjent for ordene «Cogito ergo sum», og som bidro til å legge grunnen for opplysningstiden, ville sluppet igjennom i dag, om han ikke hadde funnet fram til redaksjoner som våger å gå mot strømmen. Hans høyst personlige meditasjoner, der han strever etter å finne ut hva han kan være sikker på, skrevet i jeg-form og i et slags dagbokformat, ville neppe passert i mainstream publiseringskanaler i dag.


Jean-Jacques Rousseaus bok Emile ble for sterk kost for franske myndigheter  (Portrett: Maurice Quentin de La Tour)

I beste fall ville han nok blitt bedt om å gjøre omfattende endringer for å passe tidens forventninger og rigide formater som IMRaD-formatet, hvor akademiske tekster forventes å ha en introduksjonsdel, metodedel, resultatdel og diskusjonsdel, og generelt være skrellet for det tenkende og skrivende jeg.  

Likevel har tekster som disse satt dype og lange plogspor i vår kultur - paradoksalt nok ikke minst i den vitenskapelige. Det er tekster som, hver på sine måter kan hevdes å ligge til grunn både for kulturen og for vitenskapelig arbeid. Tekstene har betydd enormt mye for samfunnsutviklingen i den vestlige verden, men ingen av dem oppfyller særlig mange av dagens akademiske krav.

Mange var langt forut for sin tid, og ble sågar bannlyst. Filosofen Jean-Jacques Rousseau fikk for eksempel arrestordre mot seg ved utgivelsen av Emile, og boken ble beordret brent. Den var altfor radikal for samtidens maktpersoner og portvoktere.

Verden lukket ute

I dag leses, studeres og analyseres mange av disse tekstene som om de var enhetlige systemer, skrellet for sporene av det levende, erfarende, pustende, følende mennesket som skrev, og som balet med å komme til rette med seg selv og sin kulturelle situasjon.

Men som filosofen Pierre Hadot har vist oss var for eksempel de antikke filosofiene primært livsfilosofier som skulle vise vei til et godt liv. De handlet om levd liv og praksis, ofte tenkernes egen, og inneholdt øvelser, eksempler og notater av ulike slag, herunder dagboknotater, som hos den romerske keiseren og filosofen Marcus Aurelius. Disse menneskene omformet sine enorme kunnskaper og innsikter etter sitt hode, sitt temperament og sin kulturelle situasjon. Tekstene er tett på deres eget liv og deres egne erfaringer. Det gjorde at de kunne skape noe helt unikt. De kunne utfolde seg på måter forskere og filosofer av i dag sjelden kan det hvis de skal bli tatt seriøst. Dermed blir det også langt mellom de unike bidragene.

For der tidligere tiders store tenkere ofte tok seg selv med helt inn i teksten, og ikke la skjul på det, er den dominerende akademiske formen i dag forventet å være skrellet for spor av det erfarende og følende jeg. Med det sperres akademikeren inne i en lukket og liten verden, en verden som paradoksalt også lukker virkeligheten ute. Men hva kan skje når et lukket verdensbilde sprenges, når dører ut i en større sammenheng slås åpne, og når forskeren åpner seg for å ta imot? La meg gi et personlig eksempel.

Erfaringer bak teksten

Den første søndagen i november 2007 satt jeg hjemme ved kjøkkenbordet for å skrive ferdig kurslederhefte og arbeidsbøker til Fortsatt Foreldeprogrammet, som skulle gjøre det mulig for andre å holde kurs for å hjelpe foreldre til å samarbeide bedre om barna etter et samlivsbrudd.

Jeg hadde skrevet ferdig boka «Fortsatt foreldre» på våren, og fått den utgitt i august. Høsten hadde gått med til å utvikle form og innhold i kurs basert på boken og til å gjennomføre pilotkurs for foreldre ved poliklinikken ved Modum Bad. Dette i samarbeid med kolleger. Nå sto det første kurset for kursledere for døren, og jeg strevde og stresset med å få ferdig det skriftlige materialet.

På alle kanaler

Klokken var halv elleve denne søndagen, og jeg skrev om det å komme seg igjennom en sorg- og kriseprosess som følge av samlivsbrudd.

Jeg var helt alene i huset, og det var dørgende stille. Da hørte jeg plutselig en stemme si at jeg skulle skru på radioen. Jeg forsøkte å feie det bort. Jeg måtte arbeide, og hadde slett ikke tid til å høre på radio nå. Klokken fem på elleve kom det sterkt tilbake. «SLÅ PÅ RADIOEN!» Jeg innså at her var det noe viktig, så jeg overga meg. «Hent penn og papir», kom det, insisterende og helt tydelig, idet jeg slo på radioen.

Jeg måtte nesten le, men fulgte også denne oppfordringen. Dette var en av utallige underlige erfaringene jeg hadde hatt i et halvt års tid nå. Senest den 12. april samme år hadde jeg jeg kalt meg ateist.

Å snakke sant om livet

Først var det nyheter, før jeg skjønte at det var NRKs søndagsgudstjeneste med sending fra Bergen jeg hadde fått beskjed om å lytte til. Jeg som ikke kunne huske å ha hørt en radiogudstjeneste i oppmerksom tilstand før. Det var biskopen i Bjørgvin bispedømme som ledet det hele, og jeg hørte et «nå» før biskopen sa at han skulle ta for seg tre punkter. Intenst oppmerksom noterte jeg.

«Tal vel om Guds ordninger. De er der for å støtte oss.» Biskopen fortalte om at fariseerne prøvde å stille Jesus til veggs ved å stille ham spørsmål om skilsmisse. Jesus svarte at Guds intensjon var at mann og kvinne skulle være ett, men for de harde hjerters skyld, og for at mennesker ikke skulle knuses, hadde han tillatt skilsmisse.

«Tal sant om livet, ellers jukser vi og det blir bare hykleri.» Fariseerne hadde stilt Jesus et teoretisk spørsmål, og ønsket et teoretisk begrunnet svar. Men Jesus svarte ved å snakke sant om livet. Legg vekk en teoretisk tilnærming til livet, anmodet biskopen.

«Takk for tilgivelsen og den nye begynnelsen. Vi får alltid en ny begynnelse.» Her snakket biskopen om at vi lever i en verden der menneskene gjør gale ting, og at ingen av oss går fri av dette.

Erfaringen og innspillene ble avgjørende for formuleringen av den avsluttende økten i kursopplegget, og for tonen gjennom det hele.

Hva mister vi?


René Descartes’ dagboklignende tekster ville slitt med å bli publisert etter dagens strenge sjangerkrav  (Portrett: Frans Hals)

Mye har skjedd med Fortsatt Foreldre siden den gang. Fra 2010 ble det et fast program under Barne- ungdoms- og familiedirektoratet, tilbudt ved alle landets familievernkontorer. Nå har direktoratet fått midler til å evaluere programmet. Blir det en evalueringsrapport etter vår tids akademiske sjangerkrav, eller vil rapporten evne å snakke sant om livet?

Det er for så vidt ikke poenget her. Poenget er å spørre etter hva vi mister med vår tids begrensende, trange og rigide akademiske sjangerkrav. I Platons dialoger møter vi en Sokrates som stadig faller i staver og er åpen for å ta imot. I Descartes bekjennelser møter vi en jeg-person som har stengt verden ute for å utforske sin egen tenkning. Visjoner, faglige perspektiver og innsikt som fødes i slike erfaringer lar seg ikke presse inn i moderne strømlinjeformede formater uten at de mister livskraft. I dag finnes det imidlertid få faglige sjangre som gjør det mulig å snakke sant om livet i former som passer innholdet. Selv har jeg vært heldig og funnet publiseringskanaler som et stykke på vei forsøker å utfordre tidens tvangstrøyer.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Saker fra våre eiere

Høgskolen i Oslo og Akershus
Podcast:

Hvordan kan du forberede deg til framtidas arbeidsliv? I denne podcasten gir to eksperter sine råd til både kommende og eksisterende arbeidstakere. 

Universitetet i Oslo

Rørsangere på Malta har kjapt tilpasset seg et varmere klima og får flere unger. Dette er viktig for bevaring av naturområder også i Norge, sier Miljødirektoratet.

Nasjonalforeningen for folkehelsen

Tidligere har det vært vanskelig å vite hvem som er i faresonen for akutt hjerteinfarkt. Nå kan blodprøver gi svaret på kort tid. 

Saker fra våre eiere

Høgskolen i Oslo og Akershus

Er 0,999… med uendelig mange desimaler mindre enn 1 eller lik 1? Både folk flest og lærerstudenter svarer typisk det samme.

Universitetet i Oslo

Behandlingen er direkte rettet mot å redusere selvskading og selvmordstanker. Og den gir gode resultater.

Universitetet i Oslo

For noen barn er det ekstra krevende med rop og skrik i skolegården, bøker som smelles igjen og stolbein som skraper mot gulvet.

Forskeren forteller:

Når ungdom presses til å drive med idrett, og voksne bestemmer hvordan de skal gjør det, da blir idrettsungdom lei. Men du kan unngå at barna dine mistrives, blir stresset og presterer dårlig på sikt.

Dinosaurenes historie må skrives om, sier britiske forskere etter en ny enorm analyse. Det vil uten tvil ryste fagfolk verden over, men hvis forskerne har rett, løser de flere uløste gåter.

Brukerne klumper seg sammen rundt noen nyhetskilder. Sosiale medier kan gi oss et snevert bilde av virkeligheten, mener forskere.

Dramaserien «Skam» bruker et av de eldste triksene i boken og utelater foreldre og andre voksne. I stedet spiller selve serien rollen som den voksne som gir ungdommene råd og viser hva som er greit.