Den store norske innvandrerfilmen

Kronikk:Kanskje finnes ikke den store innvandrerfilmen i Norge. Men de som allerede er laget inneholder likevel minneverdige scener som kan gi følelsesmessig dybde til innvandringsproblematikken, skriver Eva Bakøy i denne kronikken.
25.2 2014 05:00



Scene fra filmen Izzat, som gikk på norske kinoer i 2005.

Den store norske boka av og om innvandrere har lenge vært etterspurt i Norge. I blant annet Storbritannia har innvandrerromaner som Brick Lane av Monica Ali og White Teeth av Zadie Smith fått betydelig oppmerksomhet.

At den lar vente på seg, kan delvis forklares med at yngre kunstnere med innvandrerbakgrunn opplever filmen som et mer tiltrekkende medium for kunstnerisk utfoldelse enn romanen.  De levende bildene har en transnasjonal karakter og kan på grunn av mulighetene for oversettelse som ligger i undertekstene, lett skifte mellom ulike språk.

Slik blir filmen et velegnet medium for de som ønsker om å uttrykke sin tilhørighet til flere land, språkgrupper og kulturer.

Det er derfor interessant å spørre om den store norske innvandringsfilmen finnes i dag. Med innvandringsfilm menes her filmer for voksne laget av regissører og/eller manusforfattere med migrantbakgrunn hvor livssituasjonen til innvandrere er sentral tematikk.

Kun åtte filmer i Norge

De første norskproduserte innvandrerfilmene strøk over filmlerreter allerede på 80-tallet. Siden den gang og fram til utgangen av 2014, har det blitt produsert åtte spillefilmer som samsvarer med kriteriene ovenfor.

Antallet er ikke imponerende og innvandrerfilmen har da heller ikke vekket den store interessen hos norske medieviterne. I USA og enkelte andre vest-europeiske land har derimot innvandrerfilmen fått sin egen filmfaglige litteratur.

Frontfiguren på dette området er den USA-bosatte iraneren Hamid Naficy med boken Accented Cinema fra 2001. 

80-tallsfilmene – innvandreren som offer

Den norskproduserte innvandrerfilmen har forandret innhold og uttrykksform i samsvar med det kunstneriske temperamentet til regissørene og i takt med skiftende samfunnsforhold og trender i norsk filmproduksjon.

De to åttitalls-filmene Øye for øye og Macaroni Blues kan beskrives som henholdsvis en mørk kriminalfortelling og en satirisk, løssluppen kunstfilm. De formmessige ulikhetene til tross, begge filmene skildrer innvandrermenn som ikke greier å takle det norske samfunnslivet som skildres som grunnleggende kaldt og ugjestmildt.

Den pakistanske hovedpersonen i Øye for øye blir offer for en materialistisk femme fatale som lokker han ut i en kriminell løpebane. Macaroni blues forteller med polstreikene på 80-tallet som bakteppe, om en italiensk restauranteier som dør av stress på grunn av norsk alkoholpolitikk som gjør restaurantdrift til en vanskelig oppgave.

90-tallets eneste innvandrerfilm

90-tallet bød på kun én innvandrerfilm, nærmere bestemt Mendel. Filmen er en oppvekstskildring av en tysk-jødisk gutt som kommer til Norge som flyktning etter krigen.

I motsetning til 80-talls-filmene er dette et drama som betoner psykologisk mestring og balanse i skildringen av norsk versus jødisk kultur. Men dette skjer etter flere scener hvor Mendel opplever den samme identitetsforvirring i skjæringspunktet mellom ulike kulturer som preger Øye for øye og Macaroni Blues.

Samtidig handler Mendel om en ung gutts bearbeiding av et traume, nærmere bestemt Hitler-Tysklands jøde utryddelse.


Regissør og manusforfatter av Izzat, Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Annen-generasjons innvandrere i 2000

Etter årtusenskiftet har antallet innvandrerfilmer økt i takt med antallet migranter bosatt i Norge. Innvandrerfilmens granskende blikk kastes nå på det indre livet blant ulike innvandrergrupper.

Samtidig har kritikken mot det norske samfunnet mildnet og blitt til et bakteppe. Både Import Export og Izzat som begge hadde premiere i 2005, har et fortellergrep som stiller seg solidarisk med problemene til såkalte annen-generasjons innvandrere.

Import Export handler om problemer i forbindelse med arrangerte ekteskap både mellom en norsk-pakistanere og pakistanere og mellom nordmenn og norsk-pakistanere. I det norsk-pakistanske miljøet regjerer en streng pater familias. Men filmen tar på ingen måte avstand fra pakistansk kultur.

Deler av den blir snarere fremhevet på en positiv måte. Filmen viser oss at arrangerte ekteskap også kan være rike på kjærlighet, og i avslutningen understrekes de verdiene som ligger i hardt arbeid og tett familiesamhold på tvers av generasjoner.

Innvandrerkulturene møter kritikk

Izzat og Vinterland retter et langt mer kritisk blikk på innvandrerkulturene.

Izzat, som betyr ære, er en rå actionfilm fra et norsk-pakistansk gjengmiljø. En rekke scener fra oppveksten til tre av gangsterne, viser hvordan annengenerasjons innvandrerbarn mangler hjelp og støtte fra egne foreldre når det gjelder tilpasning til det norske samfunnslivet. Barna fremmedgjøres både av foreldrene og skoleverket, og gjengen blir en mulighet til å unnslippe en opplevelse av hjemløshet og avmakt.

Vinterland forteller blant annet om hvordan en norsk-kurdisk innvandrer utnyttes og manipuleres av slektninger og venner fra hjemlandet på grunn av sin antatte velstand. Hans forlovede viser seg langt fra å være den vakre, uberørte unge pike på fotografiene, og telefonen ringer sent og tidlig med forespørsler om pengeforsendelser.


Import-eksport ble regissert av Khalid Hussains og handler om kulturkonflikten mellom nordmenn og en pakistansk innvandrerfamilie.

Fjorårets filmer om innvandring

De to siste innvandrerfilmene hadde begge premiere i fjor. 

Først ute var Før snøen faller. Filmen følger opp tendensen til kritisk gransking av kulturen som enkelte innvandrere bringer med seg: En ung kurdisk mann reiser til Norge for å foreta æresdrap på sin søster som har flyktet fra et arrangert ekteskap. Hans ønske om å forsvare familiens ære framstilles nærmest som en nedarvet drift utilgjengelig for refleksjon.

Den foreløpige siste innvandrerfilmen som er laget, Jeg er din, har ensomhet som et grunnleggende tema. Filmen skildrer en norsk-pakistansk kvinnelig skuespiller som er skilt og bor alene sammen med sitt barn. Hennes levevei fører til et fremmedgjort forhold til familien. Samtidig makter hun ikke å finne fotfeste i det norske samfunnet hvor mann-kvinne forholdet har blitt trivialisert og har antatt en forbrukskarakter.

Minneverdige scener om problematikken

Kanskje finnes ikke den store innvandrerfilmen i den rekken av filmer som er nevnt her.

Men samtlige filmer – uansett terningkast - inneholder øyeblikk hvor filmtilskueren får ta del i ulike sider ved migranttilværelsen på den særlige sanselige måten som filmspråket kan bidra med.

Her finnes minneverdige scener som kan gi følelsesmessig dybde til innvandringsproblematikken og dermed fungere som et godt supplement til nyhetsdekningens kortfattede form.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.