Kronikk: Traumer og relasjoner

22.07 rystet en hel nasjon. Midt i rystelsene ble kirken et samlingspunkt. Kirken ble viktig både i et psykologisk og et teologisk perspektiv, skriver Elisa Stokka i denne kronikken.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Rosehavet på Domkirkeplassen etter 22.07. (Foto: Pirjo Krabye)

En traumatisk hendelse kan beskrives som en hendelse av en usedvanlig truende eller katastrofal art, som sannsynligvis ville fremkalle sterkt ubehag hos nesten alle.

Traumer kan frarøve den som blir traumatisert opplevelsen av å være trygg i verden. Det kan medføre en total forvirring hos den traumatiserte. “Når mennesker blir traumatisert, så kan overveldelsen medføre en kognitive/ psykisk kollaps,” (Serene Jones “Trauma + Grace” Theology in a ruptured world 2009). 

Det som videre skjer i den traumatiserte er at han eller hun settes i alarmberedskap, på konstant vakt mot farer og angrep. Mange mennesker lever med slike erfaringer i kroppen, erfaringer fra seksuelle overgrep, omsorgssvikt og vold, krigstraumer, eller mobbing.

Frykten ligger rett under overflaten, skaper stress i kroppen og gjør at traumatiserte for det meste er på vakt overfor andre mennesker. Frykten og mistilliten til andre kan gjøre relasjoner vanskelige. Hvem kan jeg stole på? Hva er sant? Hva er ikke sant, eller dette noe jeg bare innbiller meg?

22.07

Mange av oss fikk bilder festet på netthinnen fra det uhyrlige som skjedde den 22 juli. Det første bildet som klistret seg på min netthinne, er blikkene til de unge menneskene fra Utøya, og spørsmålet som møtte hjelpemannskapet: - kan jeg stole på deg, vil du meg vel?

Blikkene og spørsmålene avslørte den totale forvirringen som oppsto etter at en politikledd mann begynte å skyte på dem. En grunnleggende utrygghet og tvil inntrer når han som skulle være en trygghetsperson viser seg å være alt annet enn trygg. En politimann, angriper og dreper først de voksne som skulle være deres trygghet, “Mor Utøya” og politimannen Berntsen som var med som frivillig vakt. Etterpå angriper han deres venner og dem selv.

Derfor svømte unge mennesker bort fra båten som skulle hjelpe dem i trygghet. Stresset og utryggheten gjorde at de ikke stolte på noen. De kunne ikke risikere å stole på feil person hvis de ville overleve. For de hadde i minne bomben i regjeringskvartalet. Var hele landet under angrep? Overveldelsen medførte en kognitiv og psykisk kollaps.

Traumer kan gi en opplevelse av at grunnen brister under føttene på en. Da oppstår behov for trygghet, behov for å komme seg i sikkerhet. Når den traumatiske hendelsen er over, sitter den traumatiserte igjen med vonde bilder på netthinnen, mange vanskelige følelser og øyne som ikke vil lukkes, fordi de er redde for søvnen og marerittene som kan komme.

Lystenning i kirke etter 22.07. (Foto: Pirjo Krabye)

Relasjonelt hjem

Den amerikanske psykologen Stolorow skriver om den fundamentale nødvendigheten av å finne hva han kaller et relasjonelt hjem for de traumatiske hendelsene. Et relasjonelt hjem hvor den følelsesmessige smerten kan bli tatt imot og delt. Det som ikke er til å bære, kan bli båret fordi et relasjonelt hjem er der for å ta imot dette som enda ikke har ord eller følelser.

For noen er kirken et slikt sted. Et sted å vende seg til når alt rakner. Troen på Gud kan oppleves som et relasjonelt hjem. Mennesker har søkt til kirken, til det stedet hvor Guds nærvær hviler på en spesiell måte.

Kirkebygningen og kirkekunsten inviterer til det. Dette rommet kalles også et møtested mellom himmel og jord. På stedet finnes og prester og diakoner som tilbyr sitt nærvær, både midt i kaoset og når media stilner, og oppmerksomheten fra venner og familie blir mindre. De kan lytte og være med å bære det som kjennes umulig å bære. I omgivelser bundet av taushetsplikt og tillit til at Gud kan gi håp om bedre morgendag.

Lys tent i kirke etter 22.07. (Foto: Pirjo Krabye)

Strømment til Oslo domkirke

Det andre bildet som festet seg etter 22.7 er fra domkirken i Oslo. En fortalte at føttene hennes nærmest automatisk gikk til domkirkeplassen og domkirken. Mange hadde det slik. Det var en strøm av mennesker på vei til domkirkeplassen og blomsterhavet.

Strømmen fortsatte inn i kirken. Inn i domkirken mot alteret, mot det store bordet som var satt frem for å gi alle mulighet til å tenne lys. I kø, for å tenne lys. Stillheten hørtes i kirkerommet. Stemningen var fortettet av berørte mennesker som søkte mot symbolhandlinger, noen søkte det hellige.

Mennesker har i generasjoner søkt til kirken når livet og hendelser ryster grunnen vi står på. Når mennesker rystes i sitt innerste søker vi mot dette som er større enn oss selv. Vi trenger at noe eller noen utenfor oss tar imot vår fortvilelse og vår bønn. Når ordene ikke lenger strekker til, når bildene og grusomheten er for overveldende, da kan de enkle symbolske handlinger som å legge ned blomster, i respekt for dem som døde, i omsorg for dem som sitter igjen med sorgen og fortvilelsen, gi mening. Lys tennes i kirken og blir en ordløs bønn til Gud om at Gud må se til oss alle som er rammet.

Et nasjonalt traume som 22. 7 var, rammer først og fremst de involverte, men også oss andre som har vært vitner til det forferdelige som rammet Norge. Derfor er det ikke bare de berørte som har søkt til kirken, men alle medvitner som trengte et sted å gå, som gav mulighet for symbolhandlinger, og et relasjonelt hjem.

Powered by Labrador CMS