Kronikk: Jordvern i klimakrise

Hva er viktigst - klimahensyn eller jordvern? Og klarer vi å ta begge hensyn når vi bygger ut byene, spør Eva Falleth i denne kronikken.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Foto: Colourbox)

Byvekst er historisk sett på som den største trusselen mot grønne områder i byenes randsone. Byutviklingen har imidlertid endret karakter fra byvekst utenfor byene til fortetting i byene. Dette har redusert trusselen om nedbygging av byenes grønne omland.

Klimapolitikken kan endre dette. Spesielt jordvernet kan komme i konflikt med klimamål.

Byene vokser ikke som før

Vi bygger ikke lenger store drabantbyer og nye bydeler utenfor byene. I dag vokser byene i stor grad gjennom fortetting og transformasjon av tidligere industri- og havneområder i byene. Dette er i tråd med rådende bypolitikk der kompakte byer skal sikre både mindre arealforbruk og sørge for at vi bor så tett at det er mulig å erstatte bilen med buss, tog, sykkel og føtter som transportmiddel.

Fortetting som byplanideal og praksis er grunner til at Statistisk sentralbyrå registrerer at befolkningsveksten i de største byene øker mens arealtilveksten avtar. Dette er en trend vi ser også i andre europeiske land.

Det ser derfor ut til at den statlige fortettingspolitikken virker i byene. Det tyder også på at den neoliberale byplanleggingen der markedsaktører er hovedaktører, finner seg godt til rette i fortettingspolitikken.

Fortetting styrker økonomien i byggeprosjektene fordi det gir mulighet for mer bebygd areal på samme tomt, og fordi fortetting benytter etablert infrastruktur. Urbanisme som samfunnstrend legitimerer fortettingspolitikken og den skaper grunnlag for et sterkt urbant boligmarked. Mange utviklingstrekk går i samme retning og skaper en sterk oppslutning om fortetting.

Ny vekst utenfor byene

Dagens fortetting har derfor gitt jordvernet et lite pusterom. Dette kan fort endre seg. De fortettings- og transformasjonsarealer i byene som er lett å utvikle er snart brukt opp. Vi står igjen med potensielle utbyggingsområder med komplekse eier- og interessestrukturer.

Uten en ny byplanlegging med nye virkemidler, og politikere med visjoner og mot, vil slike områder neppe blir brukt som framtidens byggegrunn. Dette kan føre til at byvekst igjen kan spre seg utenfor byene.

Mest utsatt er jordbruksarealene. Bymarker og parker har i praksis et sterkt vern mot nedbygging gjennom arealplaner, politisk oppslunting og lokale vaktbikkjer. Dette gjelder også delvis den urbane grønnstrukturen. Jordvernet står svakere på tross av et sterkt regelverk og nasjonale mål.

Tvisyn på jordvern

Jordvernet preges av et tvisyn om jordvernet er et vern av et fellesgode eller om det er et vern av arealer til bruk for landbruket selv. I praksis viser det seg nemlig at landbruket bygger ned matjord gjennom nye bygg som direkte eller indirekte koplet til landbruksnæringen.

Dette tvisynet gjør at lokale landbruksorganisasjoner ikke er så sterke vaktbikkjer for jordvernet som de kunne vært. Når landbruket ikke er sterke jordvernere, blir heller ikke lokalpolitikere det.

Jordvern viser seg å være best sikret mot nedbygging når jordvernet kan kombineres med vern av bynære friluftsområder, naturvern og kulturlandskap og en kraftfull fortettingspolitikk. Det tyder på at andre aktører enn landbruket selv er de beste garantister for jordvern. Klimavennlige byer kan igjen utfordre denne maktbalansen.

Når arealreserverne i byene er brukt opp, kan byvekst rundt jernbanestasjoner og busstopp igjen true matjorda. Da blir ikke lenger byplanlegging og bynære friluftsområder nødvendigvis overlappende med jordvern.

Klima eller jordvern

Den kompakte byen passer godt med målene om en klimavennlig by, men mindre med jordvern. Den kompakte byen reduserer transportbehovet, gir mindre reiser med privatbil og gir grunnlag for kollektivtransport. Å øke kollektivtransporten og redusere privatbilisme har fått stor plass i klimavennlig byutvikling. Det betyr fortetting rundt trafikknutepunkter med kollektivtransport. Dette kan godt være arealer utenfor byene.
Fortetting som klimatiltak har fått stor politisk slagkraft. Konfliktene er mange. Et eksempel er visjoner for utvikling av Ås stasjonsby i Akershus.

Kollektivtransportselskapet Ruter har utredet fortetting rundt Ås stasjon. Utgangspunktet deres er både klimamål og en forretningsplan for Ruter. Rundt Ås stasjon ligger store landbruksarealer av ypperste nasjonal kvalitet. Det har vært produsert mat der i uminnelige tider. Nå diskuteres utbygging på disse områdene slik at folket på Ås og studenter på universitetet velger tog framfor bil når de skal reise. Hensikten er å redusere klimagassutslipp. Taperen blir matjorda.

For de lokale miljøvaktbikkjene skaper klima en usikkerhet fordi de må ta stilling til om arealvern eller klima er viktigst. Dette kan fort svekkes deres rolle som indirekte forsvarer jordvernet fordi de kan komme til å forsvare klima mer enn arealvern.

Kan ikke tape matjord

I Norge er økt selvforsyning av mat lenge vært et politisk mål. Regjeringen har derfor bestemt at matjord skal sikres gjennom et sterkere jordvern gang på gang. Jordvern er lovbestemt og skal ha høy prioritet i utbyggingssaker. Dette er det flere enn Regjeringen som er enige i.

Hele 7 av 10 nordmenn mener at jordvernet er viktig. Lokale politikere fra alle partier støtter jordvern. Dette betyr at kritikk om at jordvern er landbruksvern, så mener nok de fleste at jordvern er viktig for nasjonal matsikkerhet.

Den beste matjorden er samlokalisert med byer og steder i sterkt vekst. Dermed oppstår det kamp om arealbruken. I Norge har hver og en av oss bare 2.2 dekar oppdyrket matjord. Dersom vi skal ha en nasjonal matproduksjon har vi derfor ikke mye matjord å tape. Klima og jordvern er begge viktige samfunnshensyn, men det er neppe riktig at klimahensyn medfører at jordvernet må vike. I alle fall ikke alltid.

Jordvern eller klima

Klimahensyn setter i dag nye rammer for byutvikling. Utvikling av Ås stasjonsby er et av mange steder der klimamål er på kollisjonskurs med jordvern. Ås blir dermed et godt eksempel på nye konflikter i byutviklingen. Våre politikere har ikke avklart om klima eller jordvern er viktigst i slike utbyggingssaker som i Ås. De mener dette kan tilpasses gjennom gode lokale løsninger. Men jordvern og klima lar seg ikke alltid forene, ikke engang gjennom god lokal planlegging.

Kanskje bør vi se litt nærmere på idealet om knutepunktfortettingen. Må dette være så absolutt? Vi bør i alle fall ta uklarheter og konflikter i praksis mellom fortetting som klimatiltak og fortetting som arealvern alvorlig. Kan vi fire på kravet knutepunktfortetting for å sikre jordvern? Vi kan med fordel bygge tettere byer og skape grunnlag for arealeffektive løsninger og grobunn for urbane kvaliteter i glisne norske tettsteder. Men denne fortettingen bør ikke alltid vinne over jordvernet.

Jordvernet må også styrkes utover politisk retorikk. Tvisynet i jordvernet i landbrukssektoren må avklares. I dag er jordvern primært et vern mot nedbygging av andre utbyggere enn landbruket selv. Jordvern bør sikre et fellesgode.

Først når jordvern og landbruksnæringen har avklarte roller vil vi jordvernet stå på egne ben og som eget samfunnsinstitutt. Kanskje bør jordvern skille lag fra landbruksnæringen, i alle fall om jordvern skal være vern av et fellesgode.

Kronikken bygger på konklusjoner fra to forskningsprosjekter: Forvaltning av bynære friluftsområder finansiert av Norges forskningsråd, programmet ”Miljø 2015” og ”Arealspill i norske kommuner” finansiert av Norgesforskningsråd, programmet ”Marked og samfunn”.

Powered by Labrador CMS