Forrige fredag var britenes kroningskirke gjennom ett tusen år, Westminster Abbey, fylt til randen av statsoverhoder, offisielle representanter, celebre gjester og et knippe ”vanlige folk”.

Prinsebryllupet ble kringkastet til to milliarder tilskuere, og britene feiret med nasjonal fridag. Mediedekningen er preget av eventyr og romantikk: kjolen, kysset og karjolen.

Britene trenger å drømme seg bort litt, sier noen. Kanskje er de romantiske og kommersielle symbolene også lettest tilgjengelig. De engasjerer og beveger, men gir svakt grunnlag for nasjonsbygging og kritisk refleksjon.

Bryllupet kan også forstås som en verdifortolkende feiring av den monariske nasjonen. Følgelig er et kritisk perspektiv på hendelsen nødvendig, og jeg vil presentere noen observasjoner fra et teologisk perspektiv.

Varige spor

Den kirkelige seremonien vitner i all sin prakt om menneskelivets begrensning. Feiringen av kjærlighet, troskap og fruktbarhet hviler på muligheten for utroskap, svik, død, og undergang. Det er i lys av forholdet mellom det gode og godets dystre alternativ at menneskets forpliktelse kan forstås.

Samfunnets riter har med andre ord en organiserende funksjon. Tilværelsens orden kan fortolkes på forskjellige måter. Som ett av mange alternativet til kaos, er monarki en fortolkning som legger et hierarkisk forhold mellom menneskers roller til grunn. Et prinsebryllup er en fortolkning basert på monarkiet som premiss. En kritikk kan fokusere på premisset, eller på momenter i anvendelsen av det, slik det gjøres her.

I Westminster Abbey minner sytten begravde monarker om at livet sårbart og begrenset. Tidspunkt for fødsel og død, og livsbetingelsene vi fødes til er utenfor menneskets makt. Det ligger hos Gud. Tilsvarende er det en kristen fortolkning at en ikke kan ta noe med seg dit en går.

Gjennom egne etterkommere, ved å bygge rikdom, strukturer eller andre verdier kan mennesket likevel sette varige spor på jorden og overskride sitt eget liv. Ansvar og forpliktelser står derfor i forhold den enkeltes utgangspunkt og mulighet, og fortolkes på forskjellige måter. Ansvaret kan strekke seg fra barnefødsler og oppfostring til å gi sitt liv i militærtjeneste, og som monark å bidra til å opprettholde orden og fred slik at befolkningen kan leve trygt og bygge fremtiden.

I lys av Diana

Monarkiets forutbestemte og uomtvistelige arverekkefølge tar i visshet om døden som skal komme, sikte på å sikre indre fred i riket. Ordningen er sårbar og forutsetter i det minste at monarkiet og monarken selv har oppslutning i folket. En problemstilling som har vært aktualisert gjennom prins Williams oppvekst.

Tilværelsen som ordnet og livets endelighet danner klangbunn i vielsen. Prins William giftet seg i den irske gardes gallauniform. Den bevitnet hans rang og posisjon. Som brudgom var han selvskreven. Det var bruden det var knyttet spenning til. Det var hun som var utvalgt.

Kate ble introdusert i lys av lady Diana. Ved å gi henne morens forlovelsesring, fortolket William forbindelsen mellom de to. Kommentatorene la vekt på at Kate, til forskjell fra Diana, er en moden, universitetsudannet kvinne som kjenner sin utvalgte godt.

I vielsen kom hennes kompetanse i kunsthistorie, profesjonelle erfaring som innkjøper, fotograf og web-designer nesten fullstendig utenfor bildet. Kjolen fremhevet hennes kvinnlighet, renhet og skjønnhet. William giftet seg som prins, Kate som kvinne. Det var i rollen som potensiell mor, verdig til å bidra til det britiske kongerikes fremtid hun ble viet.”Who gives this women away?” spurte presten og underbygde slik hennes (anonymiserte) tilstedeværelse som kjønn.

Offentlig, nasjonal - og privat

Hun henga seg til en rolle, et oppdrag. Den tradisjonsrike myrtegrenen fra en busk plantet av dronning Victoria, indikerte i brudebuketten at Kate er forventet å bære frem en ny gren av dronning Victorias slekt. Hun skal legge sin tidlige karriere bak seg og vie seg til sin kongelige tjeneste. Som dronning blir Kate den første med universitetsutdannelse. Man kan håpe at rollen ikke blir så endimensjonal som vielsen og mediedekningen ga inntrykk av.

Valget av Hastings «I was glad» som brudemarsj var en hyllest til lady Diana. Diana var tilstede i vielsen i kraft av sitt fravær. Prins William er selv en frukt av forbindelsen mellom prins Charles og Diana, og bruddet mellom dem.

Noen vil hevde at prins Charles valgte sitt livs kjærlighet, Camilla P. Bowles, og at historien har vist hans troskap mot dette valget. Kanskje var det i opprør mot at monarkens vurderinger av fellesskapets beste innskrenket den personlige frihet til valg av livspartner, at han fant sin egen vei.

Teppet av mulige fortolkninger settes i spill gjennom vielsesseremoniens fokus på forholdet mellom brud og brudgom, det gjensidige i deres forpliktelse, troskap, frihet og omsorg i ekteskapet. Gjennom vielsen veves ekteskapets offentlige, og i dette tilfelle nasjonale og internasjonale, dimensjon sammen med dets private sider. Både himmel og jord deltok i William og Kates løfter og kan holde dem til ansvar for troskap og respekt.

Tildekket kvinne

Derfor var det overraskende at vielsen inkluderte påstanden om at bruden var noe som kunne gis bort. Var det en påminnelse til prins Charles om at foreldrene bestemmer? - Et forsøk på å møte planlagte ekteskap på halvveien? Skulle Mr Middleton få sine ”five minutes of fame”?

I beste fall står vi overfor et symbol som ikke fungerer, i verste fall underslås det at også brudens gir slipp på sin frihet ved å gå inn i rollen som både åpner og stenger dører.

Og hvorfor brukte bruden slør i kirken? Noen har spøkefullt kommentert at hadde vielsen vært i Paris måtte hun tilbrakt natten i fengsel. Var dette en stille demonstrasjon mot de franske reglene?

Forsøkte man å imøtekomme kvinner som vil dekke seg til? En kan mistenke at det er moten som her krever sitt, og at dette omfavnes i en romantisk fortolkningsramme helt uten kritisk perspektiv.

Symbolenes tale

I lys av de symbolene jeg har omtalt her, kan en reflektere over antydningen om at
tronen burde gå direkte fra dronningen til prins William. Er det slik at britene forstår kongehuset i lys av komplekset av symboler praktisert i Westminster Abbey? Er det ut fra det livsrommet disse symbolene skaper de kritiserer prins Charles og dyrker Diana som ren og tro?

Diana vant britenes tillit og ble oppfattet som en verdig prinsesse selv uten kongelig blod. Kanskje er det britenes troskap til henne som kommer til uttrykk i prins Williams popularitet.

Symbolene som engasjeres i prinsebryllup og andre nasjonale riter gir ressurser til å fortolke livet i fellesskapet, til å bekrefte og krititisere livsvalg. Derfor må det lukes i symbolene. Til det trengs symbolsk leseevne.

Symbolene må også utformes og formidles på en slik måte at det er mulig for befolkningen å ta del i fortolkningen av det som skjer, og kritisere symboler som har undertrykkende og destruktive konsekvenser.