Tilbake fra en lengre reise registrerer jeg at Prestrud forlanger dokumentasjon. For ett år siden sendte jeg ham referanser til sentrale, vitenskapelige arbeider bygget på flere hundre viktige publikasjoner. Våre hovedpoeng er også kjent fra foredrag ved møter der han også har holdt innlegg.

Det er nettopp skeptikernes teorier som er dokumenterbare, mens IPCCs CO2-hypotese mangler forankring i observasjoner. Han har tilsynelatende ikke forstått de faglige hovedbevis, og i sine mange senere kommentarer har han konsentrert seg om mer perifere og ikke-faglige forhold.

To skoler

Forholdene i Arktis i forrige århundre må forstås og belyses ut ifra partenes hypoteser.

”IPCC-skolen” hevder at temperaturstigningen fra 1980 og frem til i dag overgår tidligere variasjoner og har aldri skjedd så raskt. Simuleringsmodellene viser med over 90 prosent sannsynlighet at 92 prosent av temperaturstigningen var menneskeskapt, primært fra CO2 og noe metan, og bare 8 prosent naturlig ved variasjon i solinnstråling.

Teorien for ismodellen i Arktis baseres på tilnærmet konstant ismengde tilbake i tid synliggjort med en kurve som starter i år 1900 med stabilt nivå frem til cirka 1980. Deretter avtar ismengden gradvis med temperaturøkningen til et historisk lavt nivå.

”Skeptikerskolen” bygger sin teori på observasjoner som viser at naturlige, regionale og periodiske variasjoner dominerer klima. En langfrekvent, tilsynelatende lineære oppvarming fra Den lille istid tilskrives en del av en lang solsyklus.

Kortere sykluser overlagres, og spesielt markant er en cirka 60-års periode bestående av den Atlantiske multidekadisk oscillasjon (AMO) med Golfstrømmen inn i Polhavet og Stillehavets dekadiske oscillasjon (PDO) med vanninnstrømming gjennom Beringstredet. Også en kortere syklus på 12-14 år observeres.

Disse former klima i Arktis ved variasjoner i innstrømning av varmt vann fra sør, vannsirkulasjon i polhavet, pådrag fra vinder sammen med tilstrømming av ferskvann fra de store elvene. Fra publikasjonen Prestrud siterer (Chylek 2010) og Vinje (2001) fremgår: Forholdene i Arktis i 1920-45 demonstrerer at naturen selv kan generere minst like store og like raske temperaturøkninger og isvariasjoner som i dag. Årsaken er periodiske svingninger i havstrømmer med Sør- og Nordpol i motfase.

Sykluser

Regelmessige cirka 60-års sykluser (Polyakov 2006, 2007, 2008, Levitus 2009) med opp til cirka 4 C varmere vann observeres. Maksima ble nådd cirka 1880, 1945 og 2007. Målinger i Nordishavet fra 2002 viser stigende innstrømning av varmt vann fra Atlanter- og Stillehavet ned til minst 500 m frem mot et maksimum i 2007.

Markant tilstrømning av varmere vann også i 1915-45 og lenger tilbake da nordlige hemisfære var særlig kald, viser AMO- og PDO-fenomenene. Klyashtorin har i publikasjoner, bok (2007), og i teknisk rapport til FN-organet FAO (2001) beskrevet de sykliske variasjoner også i fiskepopulasjoner og treringer i områder som berøres av nevnte sykluser blant annet i Stillehavet der PDO er dokumentert tilbake til 1600-tallet.

Figuren under viser en waveletanalyse fra observasjoner på Grønland over vel 600 år som klart dokumenterer at signalene grupperer seg i svingninger med ulike perioder. De markante svingningene på cirka 55 år og 12.5 år kan være AMO og polhavsyklusen, Andre perioder er også tydelige.

Temperatur

Mitt budskap er at Arktis/nordlige områder (ikke kloden som Prestrud hevder) i 1930-40-åra var like varm eller varmere, oppvarmingen foregikk like raskt eller raskere og med omtrent like lite is som i dag.

Basert på originale temperaturdata fra målestasjonene (meteorologiske institutter, Nordklim) dokumenterer professor ved Stockholms universitet, W. Karlén (2009) at i de nordiske land og tilhørende administrasjons- og havområder samt nordlige Russland var det varmere eller like varmt som i dag. Unntakene var svak økning i Danmark, Longyearbyen og Verkhojansk. Meteorologisk institutt bekreftet dette for Norge i Aftenposten 28.10.

Stasjoner langs den arktiske kyst og data fra HadCRU nord for 70 N (Kirkenes) viser det samme (Polyakov 2003). Grønland var varmere og oppvarmingshastigheten var cirka 50 prosent større enn i dag (Chylek 2006).

Figuren under fra Godthåb på Grønland er representativ og viser dette tydelig. Antall smeltedøgn var over 150 i starten av 1930-åra, men bare cirka 110 sytti år senere. Dansk meteorologisk institutt påpekte i en rapport at temperaturen i Arktis gjennom 2009 var svært lik forholdene i 1958 da de startet målingene og i overensstemmelse med middelverdiene siden den tid.

Lengre sør var middeltemperaturen for USA like høy, og 60 fjerntliggende målestasjoner spredt over hele Europa og uten innflytelse fra byoppvarming, viser også like høy middeltemperatur som nå (Humlum 2010).

En rekke varmerekorder ble satt i 1930 åra, særlig rundt 1940, langt flere enn fra de siste 10 år. Varmeste målte temperatur på jorda siste 150 år er 57.7 C fra Al Aziziyah i Libya 13.9.1922, mens den kaldeste er -89.2 C fra Vodstok (Antarktis) 21.7.1983. Phil Jones uttaler i intervjuet etter ”Climategate” at oppvarmingshastigheten i 1860-80, 1920-40 og 1980-2000 var like store, usikkerheten tatt i betraktning.

Uvanlig lite is i 1922

Med IPCCs fokus på temperatur som dominerende årsak til avsmeltingen forventes om lag like lite is i perioden. Vinje konkluderte med at dagens isvariasjoner for området vestlige Karahav til Øst-Grønland ligger innenfor naturlige, historiske endringer siste 300 år.

Spesielt lite is forelå rundt 1760, 1780 og 1945 med omtrent samme ismengde som i dag usikkerhet tatt i betraktning. Mengden steg til et maksimum rundt 1800 på slutten av Den lille istid. Fra da til 1910 var det en reduksjon på vel 30 prosent.

Tidligere tiders datainnsamling var ved ekspedisjoner. Uttalelsen fra US Weather Burea i 1922 er illustrerende: ”Det arktiske hav varmes opp, isfjell blir sjeldnere og noen steder er vannet for varmt for selene. Alle rapportene peker på en radikal forandring i de klimatiske forhold og hittil uhørt høye temperaturer i den arktiske sone. Ekspedisjoner rapporterer at sjelden har man møtt så lite is så langt nord som 81gr 29’ N. Store ismasser er blitt erstattet av morener av jord og stein, mens på mange steder har velkjente isbreer helt forsvunnet”.

Det beskrives uvanlig varme forhold. Kaptein Martin Ingebretsen hadde i 1922 seilt 54 år i Arktis og noterte at allerede i 1918 hadde oppvarmingen begynt. Flora og fauna ble endret markant med vesentlig mindre hvit fisk og sel, og sild var ankommet. Vannet var varmt og inntil 7 C høyere enn normalt. Isen frøs ikke til selv på nordsiden av Spitsbergen.

Andre registrerte i samme periode Golfstrømmen helt nord til 81gr N. Oppvarmingen fortsatte og i 1932 gikk et skip, den russiske selfangstskøyten Sibirjakov, gjennom Nordøstpassasjen for første gang i en sesong. Samme år navigerte professor N.N. Subkov et forskningsfartøy nord for Franz Josefs land, en begivenhet som ble publisert i Nature mars 1933.

Isfri Nordpol

I 2007 synes det å være liknende forhold, mens to istunger til øyenes nordside hindret en liknende tur allerede i 2008 etter at sommerisen begynte å øke år for år. Handelsselskaper hadde flere gjennomseilinger i sydlig rute av Nordvestpassasjen i 1930-åra og i 1944 gikk et skip gjennom dyphavsleden lenger nord.

I 1939 ble det rapportert om isbreer som var redusert 5-6 km på Svalbard. Den svenske polarforsker Wærenskiold berettet om isbreer på Grønland som skled svært langt ut i havet. På nordøstsiden var det så voldsomt at det hadde tatt 7 timer å seile rundt med dampbåt. På bakgrunn av rapporter skrev Dagbladet og sovjetiske Pravda etter krigen om muligheter for isfri Nordpol – akkurat som i dag.

Årene frem til isminimumet i 2007 hadde uvanlig mye og kraftig vind fra Beringstredet, og enorme ismengder ble drevet ut i Nord-Atlanteren eller pakket mot nordsiden av Grønland og Canada. Fly målte mer enn dobling av istykkelsen i disse soner. Vind brøt også opp nydannet is og påvirket dermed utbredelsen slik det registreres fra satellitt. 

Blant annet bøyedata fra National Snow and Ice Center viser at mange steder var issmelting fra undersiden den dominerende faktor, men forholdene varierer i de forskjellige havområder. Vulkanutbrudd på Gakkel Ridge kan ha gitt et tilleggsbidrag. Isen legger nå på seg årlig.

De nevnte detaljer er ikke avgjørende bevis, men har det samme budskapet om meget varme tilstander, noen vel så varme som i dag. De støtter godt opp om de systematiske dataregistreringer som finnes og kan knyttes til de viktigste fenomenene som senere er nedfelt i teorien om sykliske variasjoner i Arktis som nå er veldokumentert – økt vanninnstrømning.

Usikkerhet og ismengde

De ulike forholdene bringer inn usikkerhet i totale isestimater basert på eldre observasjoner. Men samlet gir det en solid dokumentasjon på at ismengden allerede fra 1920åra, gjennom 1930-åra og frem til minimum i slutten av 1940-åra var liten – omtrent som i dag usikkerheten tatt i betraktning. Prestrud omtaler også innledningsvis usikkerheten, men så ender det hele opp med en modellberegnet kurve som resultat. Og der er - som vanlig - all usikkerhet borte.

Den kurven er ikke i overensstemmelse med observasjoner eller de mest moderne teorier om arktisk klima. Fordi smeltingen skal skje fra lufta blir tilsvarende minimal ismengde et viktig bevis for CO2-hypotesen. For skeptikerne er det av mindre betydning med rekorder – det er svingningene med maksima og minima som er hovedpoenget.

Det passer faktisk bedre med litt mer is i 1930-åra som kan gi rom for et bidrag fra solas ”Grand Maximum” siste halvdel av 1900-tallet i tillegg til havstrømmene. Men uansett er ismengde ingen presis størrelse for oppvarming med alle de ulike forhold som kan påvirke i de ulike havområder og som gjør overflateobservasjoner usikre.

Chylek (2010) som Prestrud referer til, har som hovedbudskap at i Arktis har naturen dokumentert evne til vel så raske og like stor oppvarming i 1920-40-åra som i nåværende varmeperiode, og han knytter det til havstrømmer. Hans hovedintensjon med arbeidet var å vise at temperaturene i Arktis og Antarktis er i motfase i en cirka 60-års syklus basert på variasjoner i AMO.

Chylek forfekter dermed samme teori for Arktis og vippepunktsvingningene mellom Arktis og Antarktis som skeptikerne gjør. For i perioden med varm Arktis med isreduksjon har det i Antarktis vært noe kaldere med isøkning slik at den globale ismengde forblir innen normale variasjoner. For Grønland som han refererer til, brukte Chylek originale temperaturdata, men mht vippepunkt-teorien benytter han GISS-data fordi avvikene fra originaldata ikke betyr noe for artikkelens hovedkonklusjon. Hvorfor GISS-data viser andre verdier enn de korrekte, nasjonale rådata er en annen historie.

CO2s betydning

Prestrud påberoper seg god korrelasjon mellom temperatur og CO2-mengde siden 1960. Sammenhengen fra 1880 mellom postkostnader i USA og temperaturøkningen er bedre. Det er i millioner av år tilbake ikke funnet samvariasjoner som dokumenterer at CO2 styrer temperaturen. Men det vil alltid være perioder der det kan være sammenfall i tendens slik som med postkostnadene.

Historiske data gir intet belegg for CO2-hypotesen. Prestruds bekjennelse om at Al Gore tok feil og at CO2-økningen i mellomistidene kommer cirka 1000 år etter temperaturøkningen er ikke formidlet som folkopplysning i påtrengende grad.

I de siste 100 år viser figuren under for Arktis (Soon 2005) at CO2 bare øker litt frem til 1945 mens varmeperioden er like kraftig som nå. Mens CO2 øker markant etter krigen faller temperaturen eller stabiliseres frem til cirka 1980. I 1980-2000 stiger begge, men det er et sammenfall med den varme fase i AMOs/PDOs sykliske variasjon som kan forklare hele variasjonen.

Etter år 2000 er temperaturen tilnærmet konstant, mens CO2 utslippet er høyere enn noen gang. Globale data endrer ikke bildet og Kevin Trenberths, sentral fagleder i IPCC, beskrivelse fra Climategate e-posten at: ”Utviklingen etter 2000 er en parodi (travesty)” er dekkende.

Satellittdata viser at oppvarmingen i nordlig sone fra 1980 er cirka fem ganger større enn i tropisk og sydlig sone (Douglass og Christy 2007). Med lik atmosfærisk CO2 mengde på kloden skal CO2-effekten vært størst i tropisk sone og avta nærmere polene.

Underslår informasjon

Det er et paradoks at mens oppvarmingen i nord skyldes naturlige variasjoner forklarer IPCC den feilaktig med CO2-hypotesen. De naturlige variasjoner er basert på en veldokumentert og konsistent teori selv om deler må utdypes.

Når den norske delegaten ved godkjenning av IPCC-rapporten for 2007 støttet forslaget om at man skulle sløyfe referanser til varmeperioden i 1930-åra fordi informasjonen ble misbrukt av skeptikere ble saken snudd på hodet.

Det er IPCC-tilhengerne som står for misbruket ved å undertrykke og fordreie informasjonen fra 1930 åra som så entydig slår bena under CO2-hypotesen.

Referanseliste (satt inn 13.12.10):

• Prof. Leonid B. Klyashtorin FAO FISHERIES TECHNICAL PAPER 410, (2001) ISBN 92-5-104695-6
• Se nettsted til Akasofu som angitt (artikkel 2) http://people.iarc.uaf.edu/~sakasofu/global_temperature_change.php
• S. Levitus et.al: Geophys Res. Lett. 36 (36) L19604
• I. G. V. Polyakov et. al: J. Climate 16 (2003) 2078
• T. Vinje: J Climate 14 (2001), 256
• P. Chylek et.al: Geophys Res. Lett 33 (2006), D24S20