NTNU 100 år: Isolert og stagnert der oppe i Trondheim?

Kronikk:Var det plass til NTH i den nye tid etter krigen? Nei, mente noen. Men trusselen fra sentrale miljøer i Oslo førte til mobilisering, skriver Ola Nordal og Thomas Brandt i denne kronikken.
3.9 2010 05:00

Krigen var over, ungdom strømmet til utdanning, Norge fikk et forskningsråd og dermed system for større prosjekter.

NTHs rolle i dette nye forsknings- og utdanningsregimet var ikke selvsagt. Det kom påstander om at høyskolen var isolert og stagnert oppe i Trondheim. Noen ønsket omkamp om vedtaket fra 1900, og ville flytte NTH til Oslo.

Folkene rundt Norges Teknisk-naturvitenskapelige Forskningsråd, NTNF, fikk opprettet et Sentralinstitutt for industriell forskning i Oslo. For NTH-folkene ble dette en alvorlig trussel. Professorene hadde så langt opptrådt lite samlet. NTH ble omtalt som «førti autonome republikker», hvor hver mann voktet sin faglige tue.

Trusselen fra sentrale miljøer i Oslo-området førte til felles mobilisering. Løsningen ble et columbi egg i form av en ny forskningsinstitusjon: Stiftelsen for industriell og teknisk forskning – SINTEF.

Ekstra motor

Opprinnelig var SINTEF tenkt som en løsning på det gamle problemet om hvordan industriens behov for ny kunnskap skulle kobles til NTH-miljøet. Instituttet var tenkt å formidle industrioppdrag for NTH-miljøet, og for å bedre mulighetene til arbeid for unge, nyutdannende ingeniører som ønsket en forskerkarriere.

SINTEF ble imidlertid noe langt mer. Instituttet ble en ekstra motor, som ga høyskolen større handlingsrom og handlekraft.

Selv om aktiviteten i SINTEF de første årene var ganske liten, er det vanskelig å tenke seg at NTH ville ha kommet så pass godt ut av etterkrigstiden uten en slik institusjon.
 

Etablert som et mottrekk mot planene om et sentralinstitutt i Oslo, var SINTEF på en side erkjennelsen av at NTH-professorene ikke hadde arbeidet godt nok sammen. På den andre siden var SINTEF-etableringen et uttrykk for hvordan professorenes evner til pragmatiske, men gjennomtenkte, løsninger kunne gi svært gode resultater. Det var professorveldet på sitt beste.

Fra tysk til amerikansk

Var NTH en tysk høyskole? Mange antar at den var en blåkopi av en Technische Hochschule, og noen likhetstrekk finnes absolutt.

Lamvik har bildebevis: – Watzingers planer for NTHs varmekraftlaboratorium var identiske med Darmstadt.

Men mens tyskerne bygde i stein, hadde man for NTH valgt et tremøne. Ikke akkurat brannsikkert, og den gamle varmekraftlab’en ble da også slukt av flammene i 1957.

De fleste av de første professorene hadde vært utdannet i Tyskland. Inndelingen i avdelinger og linjer lignet også mye på det tyske systemet. Professoren med sin «lærestol» var i praksis identisk med instituttet. Tysk var det viktigste språket.

Men allerede etter første verdenskrig hadde tysk begynt å vike for engelsk andre steder i verden, og sakte men sikkert fulgte NTH-erne etter.

Britiske og amerikanske laboratorier var under sterk oppbygging. Innenfor elektroteknikk var amerikanske firmaer som Westinghouse og General Electric vel så viktige forskningsinstitusjoner som de tyske høyskolene. Innenfor kjemi var Chemical Engineering blitt et nytt begrep, med enhetsoperasjoner og eksperimenter i industriell skala.

Nybygging for en ny tid

NTH ble en portvokter for denne nye kunnskapen. Dette har alltid vært en av de høyere lærestedenes viktigste oppgaver: å ha tilstrekkelig forskerkompetanse til å kunne ta inn over seg, og bidra til, ny kunnskap som kan komme industri, samfunn og de ferdige kandidatene til del.

Det har likevel også vært mange kunnskaper NTH ikke har vært først til å introdusere. Ingeniørene ute i bedriftene tok ofte lærdom med seg fra egne utenlandsopphold direkte til egen norsk virkelighet. I bygningsfaget er glideforskaling et typisk eksempel på noe som ble overført direkte fra utenlandsk industri til norsk byggnæring.

Etter krigen dreide høyskolen markant bort fra tyske tradisjoner og over mot et angloamerikansk system for forskning. Forskningsgruppen ble en sentral enhet som økte skalaen på forskningen betraktelig. Publisering i engelskspråklige tidsskrifter ble normalt.

Ikke alt av det nye ble møtt med begeistring. En nestor i norsk elektroteknikk heter Haakon Sandvold. Han minnes eksempelvis at han gikk til sin gamle professor på elektroavdelingen og lurte på om den såkalte betatronen, en ny magnetisk induksjonsakselerator, kunne være noe for en diplomoppgave. Da fikk han til svar:

«Det er morsomme saker, dette, men på NTH må vi nok holde oss til de mer konvensjonelle tingene.»

Kjemiavdelingen var NTHs største, og måtte fornyes. Laboratoriene var foreldet og forurenset av kvikksølv. Men det var ikke noe vits i å bygge nytt før man visste hva man skulle drive med av fag.

Å skalere forskning og undervisnings framtidige plass- og utstyrsbehov er en av de vanskeligste øvelser, siden det ligger i sakens natur at framtidens kunnskap forventes å være annerledes enn dagens. Dermed vil trolig rammevilkårene for den også være annerledes.

Nøkkelen til vekst

Kjemiavdelingen var nøkkelen til NTHs vekst etter krigen. Den var størst og mest plasskrevende. Kjemiteknikk og industriell kjemi var nye og omdiskuterte fagområder. De krevde større haller og laboratorier. Kjemiingeniør Henry Ingeberg hadde omtrent egenhendig drevet fram den nye fagretningen, inspirert av amerikanerne. Etter krigen vant han omsider fram med sine forslag.

Så begynte sagaen med å få ansatt professorer. Det tok år og dag, noe som ikke var uvanlig. Ingeberg var naturlig nok en klar kandidat, men det fantes tre kandidater og bare to stillinger.

Historien fikk et tragisk utfall: Den 2. oktober 1948 styrtet et sjøfly fra Fornebu ved innflyvningen til Hommelvik. De fleste av passasjerene bak i flyet kunne kravle uskadd ut av vraket, deriblant filosofen Bertrand Russell som var på vei for å holde foredrag i Studentersamfundet. Blant de som døde, var Henry Ingeberg.

Høyskolens gapende tanngard

Andre måtte dermed ta seg av planleggingen av de nye kjemibyggene. NTH sto foran en enorm utbygging i årene etter 1950. Med plasseringen på sørsiden av Gløshaugen ble den nye rekken av kjemiblokker innviet i 1959.

De nye blokkene var et klart tegn på at høyskolen var i vekst, og representerte en moderne fasade mot sør i kontrast til hovedbygningens tradisjonsrike ansikt mot byen.

Likevel manglet det to «tenner i tanngarden» – bare tre av fem planlagte blokker sto klare. De gapende hullene var en vedvarende påminnelse for politikere og andre viktige personer som kom med toget fra Oslo, i en periode hvor korridorene på nattoget var nærmest like viktige beslutningsarenaer som stortingskorridorene. Først i 1967 stod alle byggene på plass.

Olje!

Uttalelsen fra geologiprofessor ved NTH Christopher «Toffen» Oftedahl fra 1958 om at «man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst», er legendarisk. Oftedahls utsagn blir imidlertid som regel sitert ut av sammenhengen, og konklusjonen hans var jo at man egentlig ikke visste så mye om hva som befant seg under havbunnen litt lenger ut fra kysten.

Uttalelsen har likevel blitt stående som et klassisk eksempel på hvordan selv eksperter kan ta grundig feil. Sitatet er for så vidt også illustrerende for hvor dårlig forberedt Norge var på det som skulle komme.

Siden slutten av 1950-årene hadde man nok begynt å registrere en økt interesse i for havområdene utenfor England, Nederland, Danmark og Norge. Men det var få, om noen, som så for seg hvilke verdier som lå skjult der. Med unntak av enkelte plattformer i Mexicogulfen var det dessuten få selskaper som hadde erfaring å vise til med oljeutvinning på dypt vann – i hvert fall ikke i et område så værhardt som Nordsjøen.

I denne situasjonen viste NTH stor grad av pragmatisme. Anført av rektor Johannes Moe, som snart ble direktør på SINTEF, ble petroleumsrelaterte fag bygd opp på rekordtid.

Så å si alle avdelinger ved NTH ble influert av den nye tiden. Bergavdelingen, en av de minste i både omfang og status, fikk ansvaret for petroleumsteknologi. Det ble et prestisjetungt fag, og det ga noen interessante kulturmøter mellom oljealderens nye menn med stresskoffert og blazer og de tradisjonstro bergstudentene i sine bergmannsdrakter.

Nye kort, ny teknologi

Selv om oljen på norsk sokkel i første rekke ble utvunnet ved hjelp av utenlandsk kompetanse, kom norsk teknologi og kunnskap raskt inn i varmen, spesielt på grunn av kunnskapen om marin teknologi og betongkonstruksjoner.

Det at NTH hadde fått åpnet en skipsmodelltank i 1939, ble dermed et viktig grunnlag for overgangen fra skipsbygging til offshore konstruksjoner førti år senere.
Oljen delte på kort tid ut kortene på nytt i norsk økonomi, og den sørget for at Norge kunne hevde seg i verdenstoppen i kunnskap om fossile energikilder, og i komplekse bunnfaste og flytende havkonstruksjoner.

På grunn av den tekniske kompetansen ble parhestene NTH og SINTEF svært tett involvert i utviklingen på sokkelen. Få forhold har hatt større innflytelse på den videre utviklingen i Trondheim enn nettopp den nye oljeøkonomien. Det er også få, om noen, områder hvor trondheimsmiljøene har bidratt mer til norsk vekst og velstand.

Et vendepunkt

Diskusjonene om et universitet i Trondheim blomstret også opp i 1960-årene. Både Lærerhøgskolen i Trondheim og Vitenskapsmuseet hadde akademiske ambisjoner. NTH var en skeptisk, og noe stivbeint, dansepartner. Departementet dyttet på for å få et ordentlig universitet, altså et slikt de var vant til fra hovedstaden.

1950- og 60-årene hadde vært ingeniørenes glansdager. Deres ekspertkunnskap var etterspurt; ungdommen ønsket å bli ingeniør; og de tekniske framskrittene kom på løpende bånd. Ingen stilte kritiske spørsmål om vekstfilosofien eller forurensning og naturinngrep.

På slutten av 1960-årene kom kritikken for fullt. Forskere og aktivister viste dystre eksempler på teknologiens bivirkninger. I Norge kom Mardøla-aksjonen i 1970 som et vendepunkt i synet på naturvern. På Gløshaugen ble kravet fra studentene sterkere om å få mer undervisning om samfunn og miljø. En tverrfaglig komité for miljøvitenskap ble også dannet, en sped spire til framtidig universitetssamarbeid.

Kjemiavdelingens Nils A. Sørensen var kjent som spissformulert polemiker. Den ivrige friluftsmannen avfeide begrepet «naturvern» som et fullstendig meningsløst slagord. I beste fall kunne man snakke om et nærmiljø som krevde vern.

Han gikk i strupen på miljøentusiastene. NTHs hovedoppgave måtte forbli å sørge for industrivekst og arbeidsplasser. «Skulle mot formodning kreftene rekke utover dette, får man ta fatt i nærmiljøskader som ligger uløst. I tredje og siste omgang får man se om det fortsatt er ressurser til fjernmiljøproblemen,» konstaterte han i 1971.


Trondheimsmiljøet var tidlig ute med forskning på ultralyd. Her undersøker stipendiat Knut Matre en student med en prototyp av PEDOF (Pulsed Echo Doppler Frequency) – et apparat for måling av blodstrømmer. Året er 1976. Tre år senere kom PEDOF på markedet, produsert av Vingmed AS. (Foto: Utlånt av Bjørn Angelsen)

Miljøkunnskap påkrevd

Mange andre forskere ved NTH og universitetet i 1970-årene så en helt annen betydning av å drive med miljøteknologi, enn Sørensen gjorde.

Hallvard Ødegaard arbeidet med en doktorgrad om fosfater og vannrensing. For Ødegaard var den store interessen for miljøvern tidlig i 1970-årene med på sette dagsorden for hans forskning. Med nye lover og bestemmelser, blant annet med krav til vannkvalitet og påbud om rensing, var mye ny kunnskap påkrevd.

Med tanke på hvor viktig rent drikkevann er, og hvor mange det er i verden som ikke har tilgang på det, ble det naturlig nok stor interesse for Ødegaards forskning. Han ble en internasjonalt anerkjent ekspert på vannrensing, med prosjekter innenfor fosfatrensing, gjenvinning av avløpsvann, humusfiltrering og membranteknologi, for å nevne noe.

Metoder og teknikker utviklet av ham og fagmiljøet han er en del av, benyttes i mange fattige land med lite tilgang på rent vann. Ødegaards virksomhet er dermed et eksempel på at det gir god mening å se miljø og utvikling i en sammenheng.


Edvard og May-Britt Moser, hjerneforskere ved NTNU, forsøker å finne ut nøyaktig hvor i hjernen hukommelsen sitter. Senter for hukommelsesbiologi ble opprettet i 2002. Fem år senere ble det utnevnt til det 15. Kavli-instituttet i verden: The Kavli Institute for Systems Neuroscience. (Foto: Geir Mogen/NTNU Info)

Framtidsfabrikken

Jubileumshistorien til Eidgenössische Technische Hochschule Zürich fra 2005 bærer tittelen Die Zukunftsmaschine – framtidsmaskinen.

Det ligger et snev av ironi i tittelen. Universitetet som maskin eller fabrikk er en kjent kritisk metafor som poengterer at det er blitt et ansiktløst system som produserer kunnskap og kandidater.

På den andre siden ligger det en anerkjennelse av at universitetet skaper framtiden. Vi blir igjen påminnet Georg Brochmanns begeistrede boktittel fra 1927: NTH – hvor Norges fremtid bygges.

NTNU er en framtidsfabrikk hvor visjoner og løsninger utformes, settes sammen, evalueres og skipes ut. Vi vender tilbake til Magne Lamvik.

– Jeg minnes for mange år siden Gustav Lorentzens formel for framtidig teknologisk satsing: «mat og energi», sier han.

Føyer vi til helse og miljø, vil mange av NTNUs viktigste aktivitetsområder på teknologisiden være inkludert.


Studentersamfundet i Trondhjem ble stiftet den 22. september 1910, bare noen få dager etter at de første studentene var immatrikulert ved den nye høyskolen. Samfundet holdt først hus i Rådssalen i Hovedbygningen, og siden i en gammel sirkusbygning i Prinsens gate. Det runde huset i Elgeseter gate ble åpnet i 1929. Men helt siden 1917 har UKA eksistert – Norges største kulturarrangement. Her ser vi UKE-toget i 1997, idet elektrostudentenes orkester «Dei taktlause» passerer Samfundet. (Foto: Mentz Indergaard/NTNU Info)

Livet uten musikk…

Jakten på NTNUs historiske betydning kunne ende der vi startet, på Institutt for energi- og prosessteknikk. Herfra ledes det faglige grunnlaget for den norske «månelandingen», altså CO2-rensing og lagring. Her utformes mye av norsk energiframtid.

Men universitetets historiske betydning er så mye mer enn å sørge for overlevelse. NTNU er i dag mye mer enn gamle NTH. Å søke etter ny kunnskap og erkjennelse er grunnleggende meningsfullt, og mye av det som gir livet mening, utforskes på NTNU.

Som Nietzsche så riktig sa det: Livet uten musikk ville vært en misforståelse. Utøvende kunstnere og musikere er en viktig del av NTNUs profil. NTNUs historiske betydning må ikke reduseres til ren instrumentell nytte for vekst og velstand.

Filologer, samfunnsvitere og kulturvitere bør også inn i en bredere historie enn vi har rom for her. Det faglige mangfoldet med tradisjon for nyttig nysgjerrighet er NTNUs historiske bidrag.

I et historisk tilbakeblikk kan derfor mye oppsummeres gjennom en gammel formåls- paragraf som for lengst er forlatt: å meddele studentene undervisning «på vitenskapelig og kunstnerisk grunnlag». Dette er kanskje den betydningen NTNU og forløperne har hatt?

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.